Etter å ha gått seg vill i jungelen med The Legend of Tarzan har David Yates funnet tilbake til seg selv ved hjelp av sort magi og eksentriske fabeldyr i J.K. Rowlings lett fordøyelige, men underholdende Fabeldyr og hvor de er å finne. 

Fabeldyr og hvor de er å finne kan beskrives som en slags bakvendt spin off til Harry Potter-serien. Filmen springer ut av en lærebok (ved samme tittel) som står oppført på pensum for Potter og de andre elevene ved Hogwarts. Denne er skrevet av trollmannen Newt Scamander, og fortellingen tar utgangspunkt i omstendighetene rundt tilblivelsen. Rowling gjorde det tidlig klart at Fabeldyr og hvor de er å finne verken er en prequel eller sequel til Potter-serien; at fortellingene kun sammenkobles av selve fiksjonsuniverset.

I kjølvannet av Warner Bros.‘ økte satsning på superhelt-franchiser, var det all grunn til å tro at et nytt Rowling-kapittel ville lukte ferskpressede dollars – hvilket det i og for seg stadig vil være direkte naivt å tro at ikke er tilfellet. Likevel virker det som om visjonene til regissør David Yates og Rowling strekker seg utover det økonomiske.

Som filmserie var Harry Potter-sagaen – på tross av et par vaklende innslag – imponerende konsistent. Det gjenstår å se om Yates/Rowling vil lykkes med å få til noe lignende igjen, men Fabeldyr og hvor de er å finne fremstår selvstendig, uten flat resirkulering av motiver og rollefigurer. Kort sagt svever den stødig på egen sopelime.

Vel er den florlett, i overkant ivrig etter å briljere med magiske triks og spektakulære oppvisninger, men særdeles underholdene. Filmens tone ligner den vi finner i Harry Potter og de vises stein – sjarmerende og full av magiske ablegøyer – krydret med inspirasjon fra superhelt-blockbustere og filmskapere som Tim Burton og Terry Gilliam.

Fabeldyr og hvor de er å finne tar oss til en annen æra i hekse- og trollmannsverdenen. Vi befinner oss i New York på 1920-tallet, der sort magi herjer i de støvete gatene og truer med å avdekke den magiske delen av virkeligheten for vanlige folk (gomper eller No-Majs, som de kalles over Atlanteren.) Samtidig forsøker en kult med gomper, ledet av den humørløse fanatikeren Mary Lou (Samantha Morton), å avdekke at slike ukontrollerbare og potensielt farlige folk finnes, og den onde trollmannen Gellert Grindelwald er på frifot etter å ha skapt uro i Europa.

Intetanende om hva som står på spill, ankommer den innadvendte og sosialt klønete Newt Scamander (Eddie Redmayne) Ellis Island med en koffert fylt til randen av merkelige dyr. Den unge trollmannen er den magiske verdenens svar på et NOAH-medlem; han har tatt på seg å redde og studere de snurrige skapningene. Scamanders møte med Manhattan begynner som en ufrivillig heist-sekvens, der et slags nebbdyr med appetitt for alt som glitrer og skinner kommer seg ut av kofferten og inn i en bank. Her støter trollmannen tilfeldig på Jacob Kowalski (Dan Fogler), en fabrikkarbeider som drømmer om å åpne et bakeri, men sliter med å få lån.

Etter å ha satt i gang et spetakkel for å stanse det kleptomane udyret, blir Scamander anholdt av medmagiker Tina Goldstein (Katherine Waterston). I mellomtiden har han forvekslet kofferten sin med Kowalskis, som uvitende slipper en rekke fabeldyr løs på Manhattan – en særdeles upassende situasjon, ettersom det amerikanske magidepartementet (MACUSA) og suspekte Percival Graves (Colin Farrell), leder for hekse- og trollmannsverdenens sikkerhetstjeneste, allerede står på tærne i bekymring for å bli avslørt.

Scamander, Kowalski, Tina og hennes sensuelle søster, Queenie, må samarbeide om å fange krypene før de blir skadet eller forårsaker for mye ståhei i storbyen. Det våre helter ikke er klar over, er at redningsoppdraget fører dem på kollisjonskurs med mørke krefter.

Selv om Scamander, akkurat passe snurrig og lavmælt spilt av Eddie Redmayne, står i sentrum av fortellingen, er det egentlig gompen Kowalskis perspektiv vi følger; de virkelig magiske øyeblikkene opplever vi sammen med ham, inkludert den Charlie og sjokoladefabrikken-aktige turen ned i Scamanders koffert; en fabeldyrehage med backdrops for å simulere de ulike artenes opprinnelige habitat.

Hogwarts og Albus Dumbledore nevnes ved et par anledninger, kun for å konstatere at historien om Scamander utspiller seg i samme univers, i en annen tid. «Løsrivelsen» bærer på et vemod, for Fabeldyr og hvor de er å finne erstatter ikke tomrommet etter Harry Potter-serien; til det er den for emosjonelt underutviklet og lett på foten.

I sommer begikk David Yates et skikkelig mageplask med det tonedøve og retningsløse makkverket The Legend of Tarzan. Underlig, for det var nettopp Yates som tilførte Rowling-adaptasjonene et voksent riss i panna. Allerede i åpningsscenen blir det klart at den britiske regissøren er tilbake der han hører hjemme i Fabeldyr og hvor de er å finne, under den sorte magiens regntunge skyteppe. John Williams‘ ikoniske hovedtema danser over lydsporet idet tittelen kommer til syne på lerretet, innhyllet i blå røyk. En oppgang i en bygård er jevnet med jorden, og Graves er på stedet for å undersøke. En virkevind av sort og dødelig magi graver seg frem fra mursteinene og smyger seg innover Manhattan.

Arbeidet til produksjonsdesigner Stuart Craig, som bidro sterkt til å skape den umiskjennelige stilen i Potter-filmene, er et høydepunkt. Denne gangen sper han ut suksessoppskriften med innslag av steampunk, uten å miste fokus. Selv om Fabeldyr og hvor de er å finne til stadighet leker seg med slapstick og screwball, er det mollstemte aldri langt unna. Dette kommuniseres ikke minst i selve iscenesettelsen; tilholdsstedet til den fanatiske kulten, er en liten, dyster kirke, plassert mellom gigantiske murbygg; det amerikanske magidepartementet preges av kliniske avhørsrom og dødsceller (ja, den amerikanske magiverdenen har dødsstraff); jazzklubben «The Blind Pig», drevet av gangster-goblinen Gnarlack (Ron Perlman), er like luguber som den er røykfylt.

Veteranen James Howard Newtons originalmusikk er også vesentlig for filmens «verdensbygging». Hovedtemaet er rytmisk og lekent, med lystige strykere og hard perkusjon; det jazzinspirerte «Gnarlack Negotiations» kler sin skvulpende setting perfekt, og er et prov på komponistens brede register.

Skal man sette fingeren på noe, må det være det hektiske oppgjøret, der virvelvinden av sort magi – en såkalt obscurial – sveiper gjennom Manhattans gater med flammer og lyn, som om den skulle vært en ond Transformers-tornado eller Ultrons nyeste våpen. Spetakkelet overdøver den finstemte tonen i resten av filmen, og minner om nok en tredje akt fra nok en idéløs Marvel-produksjon.

Men lenge er altså Fabeldyr og hvor de er å finne en oppfinnsom og lovende start på den nye franchisen, som antakeligvis vil peke mer direkte frem mot begivenhetene på Hogwarts etter hvert. David Yates har fortsatt har et solid grep om det detaljrike universet – uten å ty til altfor mange billige trylleformler for å tekkes gamle Potter-fans.