Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Arabian Nights: Volume 1 – The Restless One vises torsdag 12. mai på alle cinematekene, bortsett fra i Kristiansand. Cinematekene i Bergen og Oslo viser også Arabian Nights: Volume 2 – The Desolate One og Volume 3 – The Enchanted One. Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Er det mulig å lage en politisk militant film samtidig som man forteller en forførende og gripende historie? Det er dette spørsmålet den portugisiske regissøren Miguel Gomes stiller seg selv i Arabian Nights, og det er disse to motpolene som på godt og vond er filmens drivkraft. Selv om Gomes’ storverk utvilsomt er en av de mest fascinerende og ambisiøse filmene undertegnede har sett på årevis, er den samtidig en frustrerende pine som stadig vekk truer med å tippe over i ren selvhøytidelighet.

Når en film klokker inn på svimlende seks timer, er det naturlig å spørre seg om den rettferdiggjør tiden den krever av publikum. Og hvordan går man i møte med en film som stadig vekk byr på gleder, for så å rive dem vekk foran ansiktene våre, og erte oss med at de vil komme tilbake igjen?

Dette er åpenbart Gomes’ intensjon, og det er kløktig gjort, selv om det ikke alltid resulterer i en fornøyelig filmopplevelse. Men så er vel ikke fornøyelse det man bør forvente av en filmisk refleksjon over Portugals økonomiske krise; Miguel Gomes vil utforske hvordan mennesker skaper og tar til seg historier, for å komme seg igjennom vonde tider.

Arabian Nights låner strukturen til det klassiske litterære verket den har hentet tittelen sin fra, men filmen er ingen adaptasjon. Den er en filmatisering av ekte historier fra Portugal i årene 2013 og 2014, da landet gjennomgikk en økonomisk krise som medførte en dramatisk økning i arbeidsledigheten. Gomes presenterer en rekke fortellinger, som flyter mellom det naturalistiske og det fantastiske, og som bare er løst sammenknyttet av en rammehistorie, om en kvinne som hver natt fremfører et nytt «eventyr».

Med bare to nevneverdige filmer bak seg, er det et ambisiøst valg av Gomes å ta for seg et slikt prosjekt. Har han autoriteten som skal til for å bære byrden det tydeligvis er å fortelle disse hjerteskjærende historiene? Gomes havnet på radaren til filmentusiaster da Our Beloved Month of August høstet gode kritikker på festivaler i 2008, og bemerket seg ytterligere med Tabu (2012), en vakker og sjarmerende hyllest til stumfilm og modernistisk film fra 60-tallet.

I begge ser man spor av det som også kjennetegner Arabian Nights. Vi ser en stadig utvasking av skiller mellom dokumentar og fiksjon, mellom fortid og fremtid, og mellom sjangerikonografi og filmhistoriens organisering av strømninger og bølger. Filmen har en drømmeaktig narrativ struktur som spinner historier ut av historier, for så å trekke ut miniatyrfortellinger fra disse. (Hver og en av dem har sin egen stil – Gomes veksler eksempelvis mellom å skyte på 35 mm og 16 mm).

Arabian Nights er sannsynligvis den mest rørende utforskningen av hvilken rolle historiefortelling har i vanlige menneskers liv siden Stories We Tell (Sarah Polley, 2011). Dette kommer godt fram i den fjerde timen, der Gomes forteller et knippe utvalgte historier om livet i en boligblokk. Her skiller han ikke mellom noen; mennesker, objekter, dyr, til og med et hull i veggen, får plass til å fortelle sin historie. Ingens historie er viktigere enn andres. Alle er likestilte.

Her er filmen på sitt aller rikeste. Historier binder tiden mellom de døde og de levende sammen; de er med andre ord et universalspråk vi alle kan ta del i, bygd på generasjoner og tradisjoner. Hele Gomes’ film er en hyllest til denne ideen ved å fortelle historier som vokser ut av hverandre, uten å være bundet av tid eller realistiske representasjoner av virkelighet. Historiene både følger og bryter med konvensjoner for hvordan vi setter erfaringer og opplevelser i system – her lekes det med melodrama, western og fantasy.

Alt preges imidlertid av en underliggende melankoli – en følelse av at alt er i ferd med å gå i oppløsning – nydelig illustrert når en av filmens rollefigurer oppdager en strandet hval og innser at han drar kjensel på det veldige dyret, kanskje fra en drøm. Men idet han løper mot hvalen, eksploderer den. Øyeblikket oppstår etter at en gruppe arbeidere har delt erfaringer om det å miste jobben, og det som etterlates i de blodige hvalrestene er en havfrue – et fantasifoster – døende og hikstende etter luft. Fantasien trues av virkelighetens ondskap. Historiene om elendigheten i den virkelige verden presser seg på det fantastiske – kveler det – helt til de tar fullstendig overhånd i filmens siste fortelling.

Denne fortellerformen er også til stede i Tabu. I filmens første del befinner vi oss i dagens Portugal, mens del to starter idet en av rollefigurene fra den første delen begynner å fortelle en historie. Arabian Nights starter som et videoessay med dokumentaropptak fra nedleggelsen av en båthavn og forsøket på å utrydde en type veps som visstnok er skyld i landets kritisk nedadgående biebestand.

Alt rammes inn av en historie om Miguel Gomes selv, som frykter han ikke vil være i stand til å utforme en gripende fortelling av de sørgelige historiene han dokumenterer, og derfor flykter filmsettet i panikk. Han ønsker å lage en ”militant” film, men samtidig kjenner han på presset om å lage noe underholdende. Et paradoks, for Gomes. Når han omsider tas til fange, dømmes han til døden for å ikke ha mestret oppgaven. For å unngå døden trygler han om å få en ny sjanse til å fortelle en historie om dagens Portugal.

Dette blir startskuddet for Arabian Nights. Gomes gjør et vågalt grep ved å starte filmen med en fremmedgjørende kombinasjon av absurd humor og tilsynelatende kontekstløse dokumentaropptak, men når filmen omsider kommer i gang transporteres vi på fantastisk vis til et drømmeaktig univers. Her introduseres vi for filmens protagonist, Scheherazade, og kastes inn i en verden av kreativitet, fortellerglede og dyp kjærlighet og empati med alle rollefigurene som befinner seg i den. Men igjen og igjen rives vi ut av fortellingen og inn i virkeligheten, til et Portugal i dyp krise.

Arabian Nights er i konstant konflikt med seg selv. Ved å klassifisere filmen som en ”militant film” trekker Gomes klare paralleller til politisk film, særlig fra 60- og 70-tallet, som jobbet aktivt mot konvensjonelle måter å fortelle historier på for å ta avstand fra dominerende ideologier. Filmskapere som Jean-Luc Godard – på sitt mest eksperimentelle – og Chantal Akerman kan nevnes her – uten å nødvendigvis hevde at Gomes kan sidestilles med disse mesterne helt ennå.

Gomes forsøker å bryte ned kategorier ved å kombinere dokumentar og fiksjon, virkelighet og fantasi, nåtid og fortid. Når Scheherazade introduseres i Bagdad, en eller annen gang for lenge siden, kommer hun kjørende inn på en motorbåt. Slike anakronismer demonstrerer hvor opptatt Gomes er av å skrubbe vekk linjene mellom definerte sjangere og uttrykk – alt flyter inn i alt.

Den krevende formen fører til at filmens forteller rammes av eksistensiell krise og senere depresjon – jamfør rammefortellingen om en filmskaper som trues med dødsstraff dersom han ikke klarer å fortelle en gripende historie. Kloke, originale øyeblikk avløses av fremmedgjørende og intenst tålmodighetsprøvende passasjer.

I den tredje delen, The Enchanted One, sitter Scheherazade i et pariserhjul sammen med faren sin. Han spør henne hvor historier kommer fra. Hun svarer at de spinnes ut av det mennesker ønsker og frykter. «Hva er deres hensikt?», følger han opp. Etter en kort tenkepause svarer hun, «de hjelper oss å overleve.» Øyeblikket fungerer som en oppsummering av hva som både er frustrerende og fascinerende med filmen.

Først her begynner de tematiske brikkene å falle på plass – i filmens femte time. Reisen frem til denne innsikten er fascinerende, men tidvis kald og distanserende. Når vi deretter entrer filmens siste og vanskeligste halvannen time, er det med en konfliktfylt følelse. På sett og vis er dette Arabian Nights‘ største bragd som en form for militant film. Her flyter filmen inn i en meditativ, monoton tone i et tilsynelatende endeløst segment om fanging og oppdrett av fugler fra finkefamilien. Scheherazade har på dette tidspunktet glidd inn i depresjon fordi hun ikke lenger ser poenget med å fortelle historier; Gomes velger å la den frustrerende siden av historien vinne over den gripende og underholdende, og bruker sine siste krefter på å bryte ned seeren med en katatonisk siste akt.

Et vågalt grep, som også fungerer som et ganske morsomt ”fuck you” til dem som trodde han skulle lykkes i å fortelle en ”gripende, forførende” historie om en så sørgelig tilstand som det portugisiske folket befinner seg i.

Arabian Nights er revet mellom to stiler og fortellerformer, i konstant konflikt med hverandre. Resultatet er like sjarmerende og imponerende som det er irriterende og kjedelig, og på samme tid overtydelig og diffust i formidlingen av sin tematikk. I alle tilfeller er dette et enestående prosjekt som bør være obligatorisk for alle som er over gjennomsnittet interessert i film.