Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Damian Kocurs Bread and Salt (2022) vises fra og med torsdag 25. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

«Violence often starts with a joke,» sa den unge polske regissøren Damian Kocur til Variety høsten 2022, etter at hans spillefilmdebut Bread and Salt hadde hatt sin festivalpremiere i Venezia. Filmen speiler dette sitatet godt, med en fortelling om sår, uavklart maskulinitet – ladet til fingerspissene med potensial for både poesi og vold.

Polens rike filmhistorie i forrige århundre taler for seg selv, men hva er status i filmlandet Polen anno 2024? Hvilke fortellinger finner sin plass i den nye polske filmen? Disse spørsmålene må ha kommet til overflaten da Cinematekene i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim satte sammen programmet for en serie nye polske filmer som de presenterer nå i slutten av januar.

De fem titlene viser «den imponerende bredden vi ser i polsk film akkurat nå» fremgår det i programteksten, og som et slags centerpiece finner vi altså Bread and Salt. Kocurs film har hverken gjort stort nedslag på norske filmfestivaler eller sikret regulær norsk distribusjon, så dette er muligheten for publikum. Filmen vises fra og med fredag 26. januar i de ovennevnte byene, samt på cinematekene i Stavanger og Lillehammer.

Tymek og Jacek er to brødre i starten av 20-årene som begge strekker sine fingre mot å bli pianister. (Rollefigurene er gestaltet av de ekte brødrene Tymoteusz Bies og Jacek Bies.) Storebror Tymek studerer allerede ved konservatoriet i Warszawa, og filmen skildrer en sommerferie de tilbringer sammen i hjembyen – med gamle venner og spøkelser, før et nytt høstsemester skal starte. Jacek er ikke like motivert til å øve og perfeksjonere sitt spill, til frustrasjon for sin bror. Men med en stor kameratgjeng og kjæreste under armen, er lillebror tilsynelatende mer i balanse, sosialt sett.

Det buldrer en stille usikkerhet i Tymek, filmens hovedperson, og gjennom å følge ham tett i ulike små scener – han drar på tivoli med en gammel flørt (Nikola), tilbringer sene kvelder med hardhendte kompiser, og hviler seg ved pianoet i ensom musisering – får vi et klart inntrykk av at han er utilpass. Trekkes han mot mørket? Er hans seksuelle identitet i spill? Er han selv så motivert til å dedikere seg fullt til musikken?

Spørsmålene forblir ubesvart, men i filmens seige driv fra dag til dag i sommerferiens mer eller mindre udramatiske slaraffenliv i en polsk småby, merker vi likevel at det ligger noe i trykkokeren – man vet bare ikke når eller hvor det vil skje, og hva eller hvem det vil ramme. Bread and Salt balanserer sånn sett mellom å være et intimt karakterstudie og et tilbaketrukket miljøportrett – to ulike fokus som både gir oss nærhet til selve skildringen, men også distanse til det eventuelle dramaet.

*

De andre titlene som vises i Cinematekenes serie med nye polske filmer er Agnieszka Smoczyńskas The Silent Twins, Anna Jadowskas Woman on the Roof, Michał Kwiecińskis Filip og Jerzy Skolimowskis EO. De to sistnevnte regissørene er veteraner på henholdsvis 72 og 85 år, som ikke akkurat kan sies å definere «en ny generasjon» filmskapere i Polen, men helt siden gjennombruddet med den overbevisende havfruefilmen The Lure (2015) har Smoczyńska vært på et navn å holde varmt på blokka. For oss i Montages ble det dessverre en nedtur da hennes påfølgende film Fugue (2018) skuffet stort da vi så den i Kritikeruken i Cannes. Heldigvis tyder mye på at The Silent Twins holder et høyere nivå.

Uansett er det ingen tvil om at Damian Kocur (f. 1983) er den nye vinen i dette selskapet, og som så mange polske talenter har også han sin bakgrunn fra den berømte filmskolen i Łódź – der så mange visuelt distinkte filmskapere har utviklet seg og senere blomstret i ulike filmkulturer. (Svenske Magnus von Horn [også født i 1983] kom ut av Łódź og imponerte stort med sin debut Etterskjelv i 2015, her hjemme fikk Jonas Matzow Gulbrandsen sin debut med Skyggenes dal i 2017, også han har gått i Łódź.)

Bread and Salt er også skrevet av Kocur selv, og han har hentet inspirasjon til filmens mest dramatiske scene fra en virkelig hendelse – opptøyene i Ełk i januar 2017, som ble en stor sak i Polen, der blant annet fremmedfiendtlighet og rasisme kom til overflaten som følge av en tilfeldig voldsepisode.

Da Gus van Sant vant Gullpalmen for Elephant i 2003, ble han blant annet berømmet for et kunstnerisk valg som senere har stått som en innflytelsesrik markør i det sjiktet av filmkulturen som ønsker å kombinere formgrep og estetikk vi forbinder med den såkalte «kunstnerisk ambisiøse filmen» med samtidsaktuelle sanne hendelser. Den grusomt voldelige skoleskytingen som skjer i Elephant er fortalt innad i et poetisk, observerende filmspråk, uttrykt i en perfekt visuell balanse som Van Sant utviklet i nært samarbeid med mesterfotograf Harris Savides.

Bread and Salt tåler ikke helt å sammenlignes med Elephant (og nevnte Etterskjelv er også en sterkere film), men det er verdt å merke seg at Damian Kocur forsøker å strekke seg mot en lignende estetisk linje, i kombinasjon med voldsomt dramatiske fortellerelementer, som kan bære bud om at han er en polsk filmskaper det blir verdt å følge med på i årene som kommer.

Filmens tittel spiller på det polske uttrykket chleb i sól – brød og salt – som symboliserer en varm velkomst og det å møte fremmede med gjestfrihet. Den skarpe ironien som i lys av tittelen oppstår etter at filmen er over, inviterer oss dermed til å tolke at Kocur ser kritisk på hjemlandet – og han har også varslet at hans neste prosjekt, A Night Without an End, vil grave i flyktningkrisen på grensen mot Belarus. Unge regissører med politisk bevissthet er ofte et tegn på en sunn filmkultur.

Tymek selv forblir gåtefull helt til det siste, men idet lyden av Chopins Nocturne i C-moll springer ut av tangentene og setter tonen i siste akt, er man ikke noe mindre nysgjerrig på å forsøke å forstå ham. Og kanskje er nettopp denne undringen et av filmens sterke kort; at vi forblir interesserte i hovedpersonen hele veien. 

*