Å gi seg i kast med å overføre en familiesaga til lerretet er ingen liten oppgave. Når det attpåtil dreier seg om en av Sveriges mest bejublede romaner, Marianne Fredrikssons Simon og eiketrærne, blir ikke oppgaven mindre. Så har det da også tatt 26 år før boken ble til film, regissert av Lisa Ohlin, og den er en av de dyreste produksjonene i svensk historie, co-produsert i Norge, Danmark og Tyskland. Simon og eiketrærne er en riktig storfilm, altså, med alle de forventningene det fører med seg.
Storfilm til tross, en roman som dette må åpenbart kondenseres for å få plass i en spillefilm. Nå har ikke jeg lest kildematerialet, så derfor må noen av mine påstander omkring selve historien og dramaturgien tas med en klype salt (innspill fra lesere som kjenner romanen er velkomment i kommentarfeltet). Det kan virke som jeg ikke er alene om det; de andre anmeldelsene jeg har lest setter ikke selve adaptasjonen under lupen. Men selv uten å ha lest boken, mener jeg man bør forsøke å undersøke en slik film ut fra kildematerialet. Når en del kritikere ønsker seg en annen historie kan de ikke, med mindre filmskaperne tar seg friheter, få ønsket sitt oppfylt. Historien i Simon og eiketrærne vil for alltid være en familiesaga fra krigen. Spørsmålet må vel heller være om den, tross sitt massive utgangspunkt, kan bli til en god film. Jeg mener den har blitt det. Man kan selvsagt også fundere på om den ville fungert bedre som TV-serie, og mye taler for det. Likevel er den helstøpt som spillefilm, og den virker ikke springende, slik filmer basert på et såpass stort materiale ofte gjør.
Filmen starter rett før andre verdenskrig bryter ut, og handler om gutten Simon (Jonatan S. Wächter som den yngre, Bill Skarsgård som den eldre) gjennom hans oppvekst i et sparsommelig hjem på den svenske landsbygda. Han er et fintfølende barn, og foretrekker å lese bøkene han har fått av sin mor, Karin (Helen Sjöholm), eller dagdrømme i den store eika fremfor å leke med andre gutter. Hans snekkerferdigheter strekker seg ikke så langt som hans far Erik (Stefan Gödicke) ønsker, de holder kun til å lage en liten plattform i treet, og til å kunstferdig dekorere det med hengende glassbiter og andre fargerike gjenstander. Han myser opp gjennom løvverket, ser kamelskyer og hører hviskingen fra treet. Denne essensen av Simon er vakkert utført i Kasper Leicks klipp av Dan Laustsens foto, og med hjelp fra Oslo-baserte effekthuset Gimpville.
Der filmen ellers er gjennomgående klassisk og stilren i sitt visuelle uttrykk, ligger det en lekenhet i disse bildene som jeg, og forhåpentligvis alle som husker hvordan verden ser ut gjennom et barns øyne, kjenner igjen. Roman til side, portretteringen av Simon er utsøkt gjort i denne sekvensen, og danner grunnlaget for resten av filmfortellingen. Dessverre er gjentakelsen av disse bildene et av mine ankepunkter ved filmen. I sin meningsbærende skjønnhet må de behandles med omhu. Når de gjentas, og trekkes ut, blir de istedet element for irritasjon i sin overtydelighet. De er ikke unødvendige, men tar unødvendig stor plass i en såpass fortettet historie. Hadde filmen vært rensket for slike kunstneriske valg, ville den føltes kald og lite engasjerende. Men det er en fin balansekunst, og jeg mistenker regissør Lisa Ohlin for å ha blitt litt for forelsket i denne visjonen. Jeg er fristet til å si kill your darlings, Lisa. Men det er vel snarere snakk om å praktisere nøysomhetens kunst.
Simons musikalitet er en viktig del av historien i seg selv, og musikken er, i enda større grad enn det visuelle, et av filmens sterkeste virkemiddel. Originalmusikken er komponert av Annette Focks, og gjennomsyrer filmen hele veien fra fortekstene til historiens crescendo mot slutten. Den er, foruten med på å skape følelsen av storhet en film av dette kaliberet behøver, med på å vise Simons personlighet og trekke tråder mellom barnesinn og voksne følelser. Den innhyller, binder sammen, og gir familiesagaen symfoniske trekk. Visst er det tradisjonelt, men her er det også helt på sin plass.
Som en lenge påventet storsatsning er det ikke uten grunn at kritikerne forventer å se noe stort utfolde seg på lerretet. Jeg mener filmen lykkes, og får lyst til å ta med min mor på romjulskino.