Artikkelen diskuterer elementer av handlingen, som kan oppfattes som spoilere.

*

Lukas Dhonts Close er en taktil coming of age-fortelling, tett på hud og sanselighet, men et formanende filmspråk står i veien for spontan innlevelse.

Den første halvtimen av Close føles fortryllende varsom og mild i skildringen av et nært vennskap mellom tenåringsguttene Rémi (Gustav de Waele) og Léo (Eden Dambrine). Kameraet dveler ved de to trettenåringene i hverdagslige situasjoner – foran speilet, ved middagsbordet, på sykkel i rurale landskap eller engasjert i uforstyrret lek. Stemning og atmosfære uttrykkes i enkle gester, ansiktsrykninger og mimikk, mer enn dialog.

Den sarte soveromsestetikken – naturlig lys, duse tekstiler, fornemmelsen av tekstur i bildet – er gjenkjennelig fra debutfilmen Girl (2018) der den belgiske regissøren gir et portrett av ballettdanseren Lara (Victor Polster) som gjennomgår hormonbehandling i påvente av en kjønnsbekreftende operasjon. I begge filmene ser vi sårbare kropper i institusjonelle rammer – dynamikken mellom ungdom i klasserommet, kantina, garderoben og dusjene. Samspillet mellom lærere, elever og familier i en belgisk småby.

Forflytningen fra kjøkkenbenken og morgenstellet til skolegården, sykehuset og psykologen. Kjøring til og fra fritidsaktiviteter slik det er i den europeiske provinsen. Eksistensielle kvaler – i Girl: danningen av ny kjønnsidentitet, et irreversibelt inngrep fra gutt til jente, og i Close: gryende homofilt begjær og tapet av en nær venn – balansert med småprat («Har du sovet godt?», «Hva er det til middag?»).

Oppmerksomheten om voksesmertene, pubertet og utforskende intimitet tar tankene til Celine Sciammas Vannliljer (2007), Tomboy (2011) og Girlhood (2014), selv om disse er modnere (kanskje særlig i begrensningen av emner?) og mer fullendte enn Dhonts filmer.

Der Girl viser et far-datter-forhold, er det mødrene som skinner i Close. Léos mamma Nathalie (Léa Drucker) og Rémis mor Sophie (Émilie Dequenne, kjent fra Dardenne-brødrenes Rosetta [1999]) står som handlingens faste holdepunkter, den trygge grunnen når alt annet brister.

En nydelig scene viser Rémi og Léo på gressplenen foran huset med Sophie, der de prater og tuller og ser mot himmelen i et øyeblikks uskyld og intimitet. Den intense spenningen mellom guttene er åpenbar, men ikke språkliggjort eller definert – og for en befrielse det er!

Inntil skolestart eksisterer de to i en ikke-dømmende verden der foreldrene lar dem være barn, ungdom eller noe midt imellom. Først blant jevnaldrende endrer dynamikken seg, idet de får andre elevers blikk i nakken og havner i ulike gjenger.

For meg kunne filmen gjerne fortsatt i dette leiet – dvelende ved de små forskyvningene og endringene fra barn til voksen, fra én dag til den neste, og innad i vennskapet.

Dhont er dessuten spesielt god på å avdekke ubehaget i spillet mellom unge mennesker, som i en friminuttscene der en av jentene spør Léo og Rémi om de er kjærester, og Léo nekter. De forstår alle at spørsmålet er betent, men som barn føler de seg berettiget til å vite. Uten at det er direkte hån, er det tydelig at foreldrenes fordommer allerede har plantet seg i den yngre generasjonen.

«Close» (foto: Arthaus).

I den grad balletten gjør Lara mer eksponert – i hvite tights og babyblå drakt kommer de smale hoftene og det flate brystet til syne; en stram knute i håret tydeliggjør linjene, nakken, halsen – blir hockeyen for Léo en inngang til konformitet og tradisjonell (amerikansk) maskulinitet. I hockeydrakten blir den spinkle kroppen bredskuldret og robust. Med hjelm og gitter foran ansiktet er han beskyttet mot pucken, mot isen, mot plutselige fall på hardt underlag. Han som i utgangspunktet kunne virke som den mest sensitive, polstres mot det uforutsette. Han får et vern mot medelevenes invaderende spørsmål. Gjennom hockeyen blir han en lagspiller, en del av gruppa, og mister kontakten med barndomsvennen.

Rémi på sin side er mer standhaftig, trassig på en annen måte, og blir dypt opprørt og såret når han skyves unna. Etter en slåsskamp i skolegården dukker han ikke opp. Elevene busses tilbake fra en skoletur til stranden og samles i gymsalen. Léo får beskjeden av mammaen som møter ham ved parkeringsplassen.

Close og Girl danner et slags kretsløp i ideen om nye begynnelser etter personlige tragedier. I Girl har familien på tre flyttet til en ny skole, ny jobb og ny leilighet, men for Lara gjør det ingen forskjell. I sluttscenen av Close ser vi Léo rusle til vennens hus og finne det forlatt. Rémis foreldre har pakket og dratt til en ny start et annet sted.

Med den rystende nyheten om Rémis selvmord, tar fortellingen en vending. Det som i utgangspunktet er en taktil coming of age, bikker over i melodrama. Og dette er kanskje filmens største problem: Tapet av en barndomsvenn er skjellsettende i seg selv. Kunne det ikke vært alvorlig nok om de to gled fra hverandre, men fortsatte å gå på samme skole?

Eller – om det var en ulykke, noe ytre påført? Jeg tenker for eksempel på Simone de Beauvoirs De uadskillelige (2021), kortromanen der hun skriver om møtet med Elizabeth Lacoin, kjent som Zaza, på den katolske skolen Adeline Desir i Paris. Zazas liv og brå død i 1929 er en rød tråd i Beauvoirs erindringer, knyttet til refleksjoner om oppvekst og filosofi. Og fordi denne boka er skrevet med så mye vilje til liv, så mye sult etter kunnskap, blir tapet av venninnen desto tristere.

Personlig er jeg mer enn tilbøyelig for kunstneriske uttrykk som er for mye. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Dhonts siste film, er likevel at regissøren vil innom for mange temaer på én gang. I den siste halvdelen av Close oppleves det som at filmen i for stor grad forteller meg hva jeg skal føle. Handlingen blir mer låst og forutsigbar, og det er lite rom for faktisk emosjonell involvering.

Når Léo brekker armen får han noe konkret å rette sorgen mot. Idet sykehuslegen fjerner bandasjen, bryter han endelig sammen og gråter. Det hele er sårt og vakkert, men også i overkant formanende. Det kan kanskje virke kynisk å etterspørre mer letthet, men samtidig ikke?

Pedro Almodóvar har blant annet vist at det går an å behandle tung tematikk med et nyskapende filmspråk som rommer et bredt følelsesspekter. I filmene der han bearbeider oppveksten i Franco-regimets Spania – Dårlig oppdragelse (2004) og Smerte og ære (2019) – kobles det destruktive til det kreativt skapende. Opprivende brudd, sorg og tap skildres med svulstighet og nysgjerrighet. Livsdrift og vitalitet.

Dårlig oppdragelse, en sammensmeltning av noir og camp, er delvis lagt til en katolsk kostskole på 1960-tallet der kjærlighet, mishandling og frykt filtres sammen i en nedadgående spiral. Traumene er reelle, like fullt som drømmens evne til transport.

Almodóvars personlige investering merkes i svevet – en erklært kjærlighet til filmmediet og formens evne til å løfte et vondt material, og motarbeide ensomhet. I mesterverket Smerte og ære spiller Antonio Banderas den aldrende auteuren som minnes sin første forelskelse, barndommen i en liten landsby og bruddets lidelse, men med vekten på frelsen som finnes i gjenfortelling – å skrive, å skape – og den estetiske nytelsen i objekter, møbler, farger og interiør.

Sammenligningen er kanskje urettferdig. De ulike toneleiene (og tilnærmingen til regien) sier også noe om generasjoner. I Close er det som om bildene insisterer – brøler uten å brøle, men i tause, kompakte tagninger – på at dette er et viktig budskap, en viktig historie. Og jeg er ikke uenig.

Men jeg hadde ønsket at den viktige historien ble formidlet med flere tullete og banale påfunn som så ofte er en del av dyp sorg og smerte. Flere pustehull, for å muliggjøre et oppriktig engasjement. Jeg tar meg i å savne mer av det tåpelige, latterlige og ikke mindre desperate som kjennetegner tenåringsmentaliteten.