Fjorårets vinner av Gullpalmen, iranske Jafar Panahis Bare et uhell, utforsker menneskets evne til å vise nåde.
En tilsynelatende helt vanlig familie kommer i skade for å kjøre over en hund på vei hjem om kvelden, og stopper ved et verksted for å reparere bilen. Der blir mannen Eghbal (Ebrahim Azizi) kidnappet av mekanikeren Vahid (Vahid Mobasseri), uten at vi forstår hvorfor. Dette igangsetter en serie uheldige hendelser.
Regissør Jafar Panahi holder oss lenge på pinebenken før han lar det tragiske bakteppet bli synlig. Måten fortellingen er bygd opp på, lar tilfeldigheter blande seg inn i det skjebnebestemte.
Eghbal viser seg å være mer enn bare ektemann og far – han er muligens en torturist som var involvert i brutale voldshandlinger mot opposisjonelle i den islamske staten. Han blir gjenkjent på grunn av den umiskjennelige, uhyggelige lyden det kunstige benet hans gir fra seg.
Vahid tar ham til fange uten å tenke, men usikkerheten melder seg raskt. Kan han være helt sikker på at dette er mannen som skadet ham så stygt? Kan han gjennomføre hevnen, selv om tvilen gnager? Løsningen blir å oppsøke andre som var fengslet i den samme perioden.
Den konstante ambivalensen er hele poenget med filmen. Panahi undersøker hevnens uforutsigbare vesen og hvordan motstridende personligheter vurderer vanskelige situasjoner som oppstår helt forskjellig.
Den blivende bruden Golrokh (Hadis Pakbaten), brudgommen (Majid Panahi), bryllupsfotografen Shiva (Mariam Afshari) og hennes eks-elsker Hamid (Mohamad Ali Elyasmehr) tas til fange av Vahid dagen før bryllupet og slynges ut i et høyspent og absurd drama med mange lattervekkende øyeblikk. Shiva forsøker klokelig å unngå å bli blandet inn, men Golrokh er mer enn villig til å sette bryllupet på vent for å få sin hevn.
Vahid modererer seg etter hvert, mens de andre holder på sitt frem til siste akt. Golrokh og Shiva er begge modige, fulle av raseri og langt unna stereotypisk myke kvinner som gjerne blir redusert til støttespillere for menn i denne typen filmfortellinger.
Det etiske dilemmaet er verken påtatt eller overtenkt, bare akutt og nødvendig. Panahi unngår høytidelige monologer og didaktiske vendinger; hovedpersonene er feilbarlige og smertefullt menneskelige. Panahis manus er en studie i finstemt nyansering.
For Panahi er nennsomheten et redskap han bruker for å fortelle historien på en ærlig måte. De mange tvetydige elementene fungerer ikke bare som et kunstnerisk grep, men speiler en virkelighet som er for kompleks og rå til å formidles uten forbehold.
Panahi vil verken moralisere eller gi noen enkle svar, og virker egentlig ikke interessert i hvorvidt hevnen er forsvarlig eller ikke. Følgelig er det ingen av rollefigurene som kan innta en komfortabel, overlegen posisjon, verken de som mener aksjonen bør avblåses eller de som krever rettferdighet for enhver pris.
Etter hvert som fortellingen folder seg ut, blir den stadig vanskeligere å vikle opp. Selv holdningen vår til gjerningsmannen Eghbal blir uklar når vi møter hans gravide kone og unge datter. Brutale menn kan være fedre til uskyldige barn, på samme måte som gode, fornuftige mennesker kan omgjøres til brutale hevnere.
Bare et uhell ser aldri ned på trangen til hevn, men stiller samtidig det ubehagelige spørsmålet: Finnes det egentlig noen handling som kan lette smerten etter et tap? Et sted bortenfor rett og galt, forbi både moralsk resonnering og raseri, satt jeg igjen med en tung følelse over alt som ikke kan gjøres ugjort.
Filmens tittel rommer mer enn hva den gir inntrykk av ved første øyekast. For hvor begynner og slutter et uhell, en tragedie? Panahi antyder at på den andre siden av hevntanken, finnes sorgen, og at den kanskje er en av få erfaringer som binder oss sammen som mennesker.
At Panahi, som selv har sittet i fengsel for sitt kunstneriske virke i Iran, har klart å skrive en film som ligger så tett på hans egne erfaringer og samtidig favner et helt register av følelser og reaksjoner, og på en så behersket, varsom og gjennomtrengende ærlig måte, er mektig imponerende.
Med Bare et uhell har Jafar Panahi skapt en dypt humanistisk film som aldri gjør det enkelt for seg selv.