My name is Jordan Belfort. Not him. Me. That’s right.
I umiskjennelig Scorsese-stil starter fortellerstemmen til Jordan Belfort (Leonardo DiCaprio) over en freeze frame – en dverg er i luftig svev på vei mot blinken. På Belforts egen kommando finner kameraet frem til ham, The Wolf of Wall Streets egosentriske hovedperson, som er midt i dvergkast-konkurransen. «Kortvokst» er selvsagt mer politisk korrekt, men Belfort og de andre på kontoret ville nok ledd hånlig av en slik bemerkning. De er skamløse aksjemeglere som lever av andres penger, uten snev av samvittighet og med en livsstil som ikke ligner grisen.
Martin Scorsese er en av få amerikanske filmskapere som har holdt koken siden slutten av 1960-tallet. Takket være sin umettelige filminteresse ser han ut til aldri å miste inspirasjonen. Han har ikke sluttet å være produktiv, snarere ser utviklingen nesten ut til å gå motsatt vei; ideer oppstår, forkastes, nye dukker opp, og plutselig er en ny film klar. Det siste Scorsese-tiåret har bestått av en rekke gode dokumentar- og fiksjonsfilmer, i tillegg til hans viktige medvirkning til fjernsynsserien Boardwalk Empire. Scorsese har alltid dyrket sin filmhistoriske kunnskap og ofte lagt fortellingene til fortiden, men en synlig nostalgi for «gamledager» avtegnes som en gjennomgående tendens i filmografien hans etter årtusenskiftet. Filmer som Hugo, The Aviator og Shutter Island er tilbakeskuende verk, med en forkjærlighet for Hollywoods «golden age». I de siste års dokumentarfilmer om George Harrison, Bob Dylan og The Rolling Stones, har Scorsese gitt oss portretter av kanoniserte, populærmusikalske legender.
Det har vært gode filmer, solide filmer, smittet av Scorseses entusiasme. Likevel har det vært noe smått resignert over disse verkene – en følelse av å ha «slått seg til ro» i en sfære der han bygger videre på eldre filmtradisjoner. Med tanke på hvor ekspresjonistisk Shutter Island er, eller hvor gjennomarbeidet 3D-visualiteten er i Hugo, høres det kanskje ut som en merkelig vurdering. Men evnen til å fortelle pulserende og medrivende historier, som virkelig har preget Scorsese gjennom 70-, 80- og 90-tallet, har etter mitt syn ikke vært like tydelig de siste årene. På sett og vis er The Departed — der historien utspiller seg i en kontemporær setting — et unntak. Filmen har mye godt i seg, men den manglet det skarpe, selvransakende blikket som man finner i Scorseses beste. Den ble usjarmerende og hektisk på en lite substansiell måte, der testosteron-humoren på sitt verste lignet noe fra fordøyelsessystemet til Guy Ritchie. Det var utvilsomt Scorsese i kjent farvann, men et dupp i overflaten. Et lettbeint da capo for gamle tilhengere — en røff Hollywood-film for de nye.
Men så, etter den nydelige familiefilmen Hugo fra 2011, vender Scorsese plutselig nesa mot kokainposene og pengesedlene igjen, slik han gjorde i Goodfellas og Casino. Og han gjør det med mer energi og overmot enn noensinne. The Wolf of Wall Street er et nytt amerikansk eventyr fra virkeligheten om kriminalitet, maskulinitet og overflatelykke — uten volden fra de to nevnte filmene, men med enda mer hedonisme. Filmen er basert på aksjemegler Jordan Belforts bok ved samme navn, en fortelling om hans kult-lignende firma Stratton Oakmont som på 80- og begynnelsen av 90-tallet svindlet til seg enorme summer. Pengene ble brukt på horer, dop og luksus, før drømmen brast på midten av 90-tallet.
The Wolf of Wall Street er altså nok en rise and fall-historie basert på virkelige hendelser, filtrert gjennom Scorseses oppslukende fortellerteft. Men fallet er ikke like tungt her som for Henry Hill eller Sam «Ace» Rothstein; det kapitalistiske samfunnet er tilrettelagt for at en som Jordan Belfort kan starte på nytt, uten egentlig å ha lært det døyt av sine raserende eskapader. Her kan man innvende at The Wolf of Wall Street kommer en smule til kort: de tre timene med søt kløe resulterer overraskende nok ikke i sur svie, og er først og fremst bare enormt underholdende i sin eksess og overdådighet. Men det var slik Belfort og de andre levde, og filmen er fortalt fra deres perspektiv, midt i sirkuset. Den gir et satirisk blikk på materialdyrkingen og narkobruken, og i likhet med fjorårets Spring Breakers og The Bling Ring svøper den seg i stasen, men samtidig med en voksen og granskende stemme. Dessuten er den mer av enn komedie enn disse to, hvilket gjør det enklere å forsone seg med den følelsesløse livsnytelsen.
The Wolf of Wall Street kan også karakteriseres som en amerikansk ekvivalent til den veldig europeiske Den store skjønnheten; like vulgær og visuelt fantastisk, men fra et miljø der kulturhistorien og intellektet snytes ut, for å gi plass til en ny stripe kokain. Belfort og de andre lever liv som bare kan fremstå som virkelig for dem som har levd slik, og for oss tilskuere blir tilværelsen absurd, særlig når filmen visuelt sett utnytter sløse-orgien for alt det er verdt. Men først og fremst er det skikkelig deilig og ikke minst vanvittig morsomt å være med på denne tour de force-en, med dyre vaner, fest uten måte og en sjimpanse på rulleskøyter i kontorlokalene.
Selv om Belforts gutteklubb (som riktignok også består av noen jenter) er en gjeng med moralsk forkastelige klyser, blir man utrolig nok glad i dem likevel. DiCaprio spiller så bra at jeg aldri har sett på maken. Han er sjarmerende og gutteaktig, som alltid, men denne settingen kler ham usedvanlig godt: en karismatisk drittunge i dress som tiltrekker seg både kvinner og menn på jakt etter $$$. DiCaprio spiller ut hele registeret sitt i den ene imponerende scenen etter den andre; det ropes, mumles, sniffes og poppes piller, det krabbes, knulles, krangles og holdes taler. I tråd med sin rollefigur sparer ikke DiCaprio på kruttet, men er konsistent i sin voldsomhet, noe som gjør ham til en helhetlig personlighet man vil følge løpet ut. Både han og Scorsese, godt hjulpet av Terence Winters glitrende manus, holder orden i kaoset på en måte som blir viktig for innlevelsen. Som vanlig spiller også Thelma Schoonmakers taktfaste klipperytme en vesentlig rolle; fortellingen bykser fremover, balanserende på grensen til slitsom, men samtidig fryktelig medrivende.
DiCaprio rammes inn av mindre billedskjønne birolleskikkelser; skuespillere med et ordinært, om ikke usmekkert oppsyn, som gestalter nokså uintelligente personligheter. Belforts innerste omgangskrets var opprinnelig narkolangende tufser, som bet på aksjeagnet når muligheten bød seg. De er alle utskudd, Belfort inkludert, som kommer fra dårlige eller middels kår, med den amerikanske drømmen i stresskofferten, som blir realisert til det fulle med Belfort selv som en seddelbunkenes guru. De ansatte i Stratton Oakmont gir blaffen i kundene de lurer, men i all sin egoisme bryr de seg i det minste om hverandre.
Vennskapet mellom Belfort og Donnie Azoff (Jonah Hill) er ekstra spesielt. I en lengre sekvens skyller de to ned det som skal være noen særlig røffe piller av Quaalude-typen, opplever skuffelse over uteblivende effekt, og knasker et par piller til. Til slutt overmannes de av en hysterisk, forsinket rus. Her viser Scorsese hvor god han er på å la enkelte innskutte scener få strekke seg ut og ta uventet plass, og etter hvert kanskje vise seg å bli av en større betydning. De to kompisene forlater hverandre for en stund etter den tilsynelatende mislykkede dop-seansen, før Belfort merker de bombenedslående virkningene mens han snakker i en offentlig telefon på en country club. DiCaprio er hikstfremkallende morsom i sitt forsøk på å komme seg tilbake til bilen sin, før han makter å kjøre hjem til en like narko-paralysert Donnie. Dette er slapstick-komikk på sitt beste, men det blir også en flott skildring av et mildt sagt unikt kameratskap, når Donnie setter en skinkebit i halsen og Belfort må redde livet hans. Jonah Hill er svært karikert med kritthvite løstenner og hornbriller, men utrolig morsom og engasjerende som Belforts svirebror og kollega. The Wolf of Wall Street bugner i det hele tatt over av karakterer, og litt synd er det at vi ikke får se mer til Matthew McConaughey, som stjeler showet for en stund som eksentriker-megleren Mark Hanna.
Som så ofte ellers holder Scorsese seg i mennenes verden. Kvinneskikkelsene i The Wolf of Wall Street er ikke mye å skrive hjem om, men så var det da visstnok også slike kvinner Belfort og hans telefonselgende armada omga seg med. Prostituerte i ulike prisklasser utgjør en stor prosentandel av filmens kvinnebestand. Riktignok i tidvis kunstneriske posisjoner, som i saktefilm under en fest i luften, vulgært dansende i stiletthæler på flysetets armlener. Men de er som regel uten replikker eller nevneverdig substans.
Belforts første kone er imidlertid en ordentlig og sympatisk dame, men hun byttes ut når han har fått kloa i den vakre undertøysdesigneren Naomi. Hun gestaltes godt av Margot Robbie, som har mer å spille på enn sitt utseende. Trofé-kona utvikler en gradvis sterkere identitet utover i filmen, til den uungåelige og endelige konfrontasjonen på hjemmefronten. På dette tidspunktet begynner nettet å snøre seg omkring Belfort, men som slave av kapitalismen opplever han også visse fordeler, ute igjen på den andre siden.
Det er problematisk at The Wolf of Wall Street ikke kan unngå å kaste bensin på Belforts infernalske bål, som i etterkant av fråtseriet og selvbiografien hans blir enda et ledd i en selvmytologiserende karriere. Men som filmen antyder mot slutten var og er han ikke alene om å ville skaffe seg raske penger, som igjen kan føre til økt livskvalitet i et Amerika fullt av average Joe’s, villige til å kaste etikk og moral på båten.
*
Hør Montages’ podkast om filmen her, og les vårt omfattende Scorsese-retrospektiv her.