Komedien Hør her’a! er regissert av norsk-iranske Kaveh Tehrani, som her spillefilmdebuterer etter tidligere å ha gjort seg bemerket med en rekke kortfilmer. Filmen er en adaptasjon av Gulraiz Sharifs roman med samme tittel. Manuset av Nora Landsrød og Erlend Loe puster liv i boken ved å bevare originalens essens, samtidig som det tilføres små, men virkningsfulle endringer.
I Hør her’a! møter vi en norsk-pakistansk familie som bor i en boligblokk på østsiden av Oslo. Nabolagets beboere har sine kulturelle tradisjoner, og handlingen er lagt til en sommer der vi får innblikk i de daglige rutinene sett fra perspektivet til det eldste barnet, den tretten år gamle Mahmoud (spilt av Mohammed Ahmed).
Faren Shahbaz (Imran Abdi Kedir) er taxisjåfør og moren Zubaida (Kriti Surjan Thepade) jobber som vaskedame. Den syv år gamle datteren Ali/Alia (Liza Haider) avslører senere i handlingsforløpet at hun er et transbarn som ble født i feil kropp.
Livet tar en ny vending når fars storebror, Onkel Ji (Asim Chaudhry), kommer på besøk fra Pakistan. Innledningsvis ser vi forberedelsene til onkelens ankomst, og to måneder senere tar familien farvel da han reiser tilbake til hjemlandet.
Fra komedie til dype samfunnsspørsmål
I boken Theory of Adaptation (2006, 2013) presenterer Linda Hutcheon, professor emerita i engelsk og sammenlignende litteratur ved Universitetet i Toronto, en metodikk for adaptasjonsstudier som tar i betraktning faktorer som form, målgrupper og tilpasningsskapere.
Hutcheon utforsker hvordan verk i ulike medier og sjangre kan tilpasses og gjenskapes for nye publikum og kontekster. Ved å benytte hennes metodologi, ser jeg i denne analysen først på den narrative strukturen og deretter de estetiske valgene. Jeg sammenligner filmen med boken for å vise forskjellene og hvordan disse påvirker hvert av verkene. Samtidig tar jeg hensyn til de sosiale og kulturelle sammenhengene som påvirker filmen.
Humor spiller en sentral rolle i filmen, gjerne smeltet sammen med sosiale, kulturelle og politiske markører, for å utforske en rekke temaer i det norske samfunnet. Selv om Hør her’a! har en lykkelig slutt, slik man forventer i en komedie, retter den også et forstørrelsesglass mot betente, underliggende aspekter. Når vi ser forbi komikkens overflate og dykker dypere inn i innholdet, blir det øyeblikkelig mer alvorlig.
Filmen behandler blant annet kjønnsdiskriminering, barns rettigheter, utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, identitetskriser, samt spørsmål om ære og skam innenfor familier med muslimsk kulturell bakgrunn. Barna i filmen foretar geografiske, kulturelle, personlige og identitetsmessige reiser. Problemstillingene er dermed tett knyttet til utfordringene ved integrering i det norske samfunnet, spesielt for enkeltpersoner som tilhører det muslimske fellesskapet.
Både i filmatiseringen og boken er det en tydelig kløft mellom den opprinnelige norske befolkningen og innvandrergruppene, som Mahmoud tilhører. Interessant nok får ingen opprinnelig norske tenåringer eller barn en avgjørende rolle i fortellingen. I boken er det ingen engasjerte norske rollefigurer, og i filmen er det få og korte scener som viser interaksjon mellom nordmenn og innvandrere. For eksempel er det en scene helt i begynnelsen av filmen der en nordmann kommenterer innvandrere i sosiale medier mens han spiser kebab. Scenen blir et eksempel på den ufarlige og naive påvirkningen av innvandrernes kultur i det norske samfunnet.
I en annen scene står en mann med sykkel på gangbroen Akrobaten, ved Oslo sentralstasjon, og blir forstyrret av onkel Jis blikk. Litterært og metaforisk knytter denne broen Mahmouds område til en del av det norske byområdet; det er imidlertid en glasslignende grense mellom folket i Mahmouds verden og det norske samfunnet, og nesten ingen direkte kontakt mellom disse to gruppene.
Mahmoud bryter den fjerde veggen allerede helt i starten av filmen, og kommuniserer direkte med publikum. Han ser rett inn i kameraet og henvender seg til oss. Slik fungerer han selv som en bro; han forsøker å bygge en forbindelse mellom sitt folk og det norske samfunnet.
Bruken av andre språk som urdu gjør filmen mer allment tilgjengelig. Den er for alle borgere som lever i Norge, slik at de kan bli bevisstgjort sine kulturer og få mer kunnskap om hverandres verdier. Teknikken med å legge overlay-grafikk på filmbildet, med skriftlige tekster på urdu over noen pause-scener, tilfører en komisk effekt og bryter ytterligere ned den fjerde veggen. Effekten tilbyr det urdu-språklige publikummet en følelse av tilhørighet i historien. Grafikken blir en slags oppfordring til publikum om å reflektere rundt lignende historier som utspiller seg i Norge i dag.
I sammenligning er bokens handling utelukkende på norsk, med bevisste språklige feil, særlig «kebabnorsk», for å vise at fortelleren Mahmoud ikke er opprinnelig norsk. Som Mahmoud selv sier, er boken skrevet som enveiskommunikasjon for å informere de norske leserne om hvordan resten av samfunnet har det i Norge, siden nordmenn ikke bryr seg om å spørre direkte. Han henvender seg til leseren med oppfordringen:
«Hør her’ a! Grunnen til at jeg skriver denne boka er fordi norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending, muligens litt undertrykt og uslepen diamant, sitter og skriver en bok eller to. Om hvordan det ‘egentlig’ er å være svarting, om alle arrene, om all smerten, all vanskelighetene. Du vet, fordi de tør ikke å snakke så mye med oss. De tror vi skal bøffe veska deres med en gang vi kommer i nærheten, jo! Bedre å lese bok, brur. På avstand.» (Sharif, Gulraiz. HØR HER’A!. Cappelen Damm, 2020, s. 30)
*
Den palestinsk-amerikanske litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said (1935-2003) undersøker i boken Orientalismen (1978) hvordan Vesten har konstruert og representert Østen (eller orienten) gjennom kunst, litteratur, media og akademisk forskning. Han hevder at orientalisme ofte innebærer stereotypiske, fordomsfulle og reduktive fremstillinger av østlige kulturer. Saids arbeid kaster lys over vestens historiske behandling av østlige kulturer.
Ved å fremstille det østlige som «annerledes», har man skapt et kunstig hierarki der den vestlige betrakteren er den overlegne. I lys av Saids tankegods, er det lett å se at rollefiguren Mahmoud utfordrer stereotypen. Han er bevisst på de kulturelle forskjellene, og søker samtidig forståelse fra det norske samfunnet.
Filmkarakteren Mahmoud reflekterer også over forskjellene mellom norske og muslimske verdier. Han er en brobygger mellom to verdenssyn og ønsker å bringe folk sammen i stedet for å drive dem fra hverandre. Strategien med å bryte den fjerde veggen tilbyr en slags løsning på de komplekse samfunnsproblemene som belyses. Enkeltpersoner som Mahmoud har evnen til å adressere kulturelle utfordringer. Spørsmål om individuelle rettigheter i det norske samfunnet får konkrete utfall i handlingen.
Regissøren Kaveh Tehrani har selv en blandet bakgrunn, med én forelder av iransk opprinnelse og den andre av norsk opprinnelse. Han er oppvokst i Norge, men hans bakgrunn gir ham et unikt perspektiv som gjør at han effektivt kan håndtere de sensitive sosiokulturelle problemstillingene. [Hør Montages’ omfangsrike podkast-intervju med Tehrani her.]
Som en person med iransk opprinnelse bosatt i mitt valgte land Norge, verdsetter også jeg denne mellomposisjonen. Jeg kommer fra et land med et islamsk sosialpolitisk system. Et formål for meg i denne analysen er også å bidra til forståelse for at kritikk av andre kulturer i Norge ikke nødvendigvis skyldes diskriminering eller fordommer.
*
Reaksjoner og resepsjon av Hør her’a! i klassen: En studie av elevers respons
I læreboken Fokus: Samfunnskunnskap (2020) av Malin Dahle, Mette Haraldsen og Jostein Ryssevik, som brukes på Vg1 og Vg2 i Norge, beskrives integrering slik: «Integrering innebærer at innvandrere skal delta i samfunnet på lik linje med nordmenn, samtidig som de skal ha muligheter til å beholde viktige sider ved sin kultur.» (s. 89)
Denne definisjonen inviterer til spørsmålet om viktige kulturelle elementer alltid er kompatible med verdiene i det norske samfunnet. Et ærlig og direkte svar på dette spørsmålet er: NEI, det kan faktisk føre til ukultur. Hør her’a! adresserer denne problemstillingen, og tilbyr en slags løsning på en strategisk måte.
Med dette i bakhodet, ønsket jeg å gjennomføre en resepsjonsstudie av denne filmen, ved at jeg viste den til noen av elevene på skolen der jeg jobber som lærer. Elevene var i alderen 16 til 21 år og har selv bakgrunn fra blant annet Romania, Ukraina og ulike land i Afrika, Asia og Midtøsten. Til sammen var det nesten 25 elever som deltok.
I de følgende avsnittene, gjengir jeg samtalen i klassen og supplerer de direkte sitatene med beskrivelse av diskusjonen for å gi et tydeligere bilde av reaksjonene blant elevene. Klassen er et mikrokosmos, og i denne diskusjonen får vi et innblikk i hvordan ulike perspektiver og erfaringer formes i et mangfoldig samfunn som Norge. Dette understreker for eksempel hvordan en feilaktig, men sterk ideologi og religiøse overbevisninger kan føre til vold og terror, og det danner konteksten for min analyse av filmen utover i artikkelen.
Hør her’a! ble vist for elevene i en kombinasjonsklasse på en videregående skole i Nord-Norge en nydelig høstfredag i 2023. (Kombinasjonsklasse er et opplæringstilbud for ungdommer mellom 16 og 24 år med kort botid i Norge.) Etter filmvisningen ble det gjennomført en diskusjon om hovedtemaet «Transbarn» og «LGBTQ». Ulike synspunkter ble utvekslet. I rollen som lærer innledet jeg samtalen ved å spørre elevene hva de syntes om filmen. Responsen var variert. Noen elever ga uttrykk for frustrasjon, andre tristhet. Elever med sterk religiøs bakgrunn delte sitater fra sine religiøse skrifter som bidro til å skape en intens stemning i klasserommet.
Lærer: Hva tenker dere om filmen? (Klassen forblir fullstendig stille). Den var jo morsom, ikke sant?! La oss utforske temaene som ble presentert i filmen, spesielt når det gjelder transbarn.
A: (En kristen elev bryter stillheten) Jeg likte ikke filmen.
Lærer: Hvorfor ikke?
B: (En elev uttrykker seg uten særlig engasjement) Jeg likte den heller ikke.
A: Jeg mener at LGBTQ-temaet er synd og vil ikke diskutere det.
Under diskusjonen ble det tydelig at emnet LGBTQ var spesielt kontroversielt blant elevene. Enkelte uttrykte at de ikke likte filmen og at de ikke ønsket å snakke om temaet. Andre fremmet synspunkter som at barn som utforsker sin kjønnsidentitet bør veiledes til å akseptere den kroppen de er født med, i stedet for å endre kjønnet sitt.
C: (En muslimsk elev rekker opp hånden) I stedet for å endre kjønnet til et barn, bør et ansvarlig samfunn veilede dem mot passende medisinsk hjelp, slik at de får tilgang til riktige hormoner som samsvarer med deres kropp.
Lærer: Kanskje trenger vi bedre forståelse av temaet. Dette er et problem som har vært til stede gjennom hele menneskets historie, men nå har vi avansert kunnskap og ressurser som kan hjelpe oss med å tilpasse riktig kjønnsidentitet til de som definerer seg annerledes.
Det oppsto også debatt omkring menneskerettigheter og religiøse overbevisninger, hvor noen mente at LGBTQ-spørsmål utgjorde en krenkelse av menneskerettighetene, mens andre argumenterte for at deres religiøse overbevisninger fordømte slike handlinger.
B: Jeg mener vi ikke bør oppmuntre samfunnet til slike saker. Karakteren i filmen er tross alt bare et barn.
A: Absolutt, dette er faktisk en krenkelse av menneskerettighetene, og det er fullstendig ironisk at det norske samfunnet ser på det som en menneskerettighet. Karakteren Ali/Alia er jo bare et lite barn. Jeg følte det på samme måte da jeg var barn, jeg ønsket å være en gutt og ikke ei jente, heldigvis har vi ikke slike saker i mitt land, ellers ville det vært veldig trist hvis jeg hadde vært en gutt i stedet for ei jente.
Lærer: Ja, men det vi ser i filmen handler om mer enn bare en midlertidig følelse. Følelsene du hadde om å være en gutt i stedet for ei jente, kunne kanskje skyldes at gutter hadde mer frihet enn jenter i landet ditt, ikke sant?
A: Uansett, jeg synes at unaturlige kjønnsorienteringer (LGBTQ) er uakseptable. I mitt land blir de brent.
Jeg forsøkte å moderere diskusjonen ved å minne elevene om viktigheten av å respektere menneskers rettigheter. Jeg påpekte at det var nødvendig å ha en oppdatert forståelse av temaet, og oppfordret til å reflektere rundt hva som er riktig i dagens samfunn.
Lærer: Dette er ikke ditt hjemland, dette er Norge, og her respekterer vi menneskerettighetene.
C: Hva vil skje med familierollen hvis folk bestemmer seg for et annet kjønn enn det de blir født med? Og hva vil skje med neste generasjon? Dette er uakseptabelt.
B: Norge er et demokratisk land, så jeg bruker den samme muligheten til å si hva jeg mener direkte. Jeg er kristen. Mammaen min er religiøs, men jeg er ikke, men jeg mener at vi må følge det som religionen lærer oss. Det står i Bibelen at slike saker er unaturlige, og Gud aksepterer det ikke, og de som gjør urett skal ikke arve Guds rike.
C: Koranen er også tydelig imot det.
Lærer: Som nevnt har menneskeheten stått overfor dette problemet så lenge vi kan huske. I gamle dager hadde vi ikke menneskerettigheter, vitenskap og kunnskap som vi har i dag, men nå kan vi stole på oss selv og reflektere over hva som er rett basert på vårt eget oppdaterte verdensbilde. Vi bør tro på hva som er riktig i dag, slik at mennesker kan utvikle seg over tid. Vi bør ikke konstant stole på hva som ble ansett som riktig for 2000 eller 1500 år siden. Vi må lære å respektere andres rettigheter.
A: Hva legger du i begrepet respekt? Jeg anser det som synd.
I takt med at diskusjonen fortsatte, ble det klart at temaet berørte elevene personlig, og det oppsto sterke meninger på begge sider av debatten. Til tross for uenighetene var det også eksempler på aksept blant noen av elevene.
D: I mitt hjemland er ikke dette akseptert på samme måte som i Norge, men jeg har noen venner som er homofile, og jeg ser hvordan de sliter i landet mitt. Jeg har sympati med dem og respekterer deres rettigheter.
Jeg la merke til at klassen ble urolig da diskusjonen ble forlenget. De fortsatte å uttrykke sin uenighet mens de forlot klasserommet.
Selv om antallet studenter i klassen ikke nødvendigvis representerer alle innvandrere i Norge, utgjør denne gruppen et mangfoldig eksempel på mennesker fra ulike nasjoner. Diskusjonen gir et innblikk i de komplekse holdningene og reaksjonene blant elevene når det gjelder temaer som LGBTQ-rettigheter og identitet.
For meg ble dette også en påminnelse om Sigmund Freuds bok Jokes and Their Relation to the Unconscious (1905). Freud viser hvordan en tendensiøs vits vanligvis involverer tre personer: den som forteller vitsen, en annen som er målet for den aggressive eller seksuelle undertonen i vitsen, og en tredje som ler eller finner glede i vitsen. (s. 73)
Når vi som publikum i kinosalen identifiserer oss som den tredje personen, finner vi glede i Hør her’a!, men hvis vi identifiserer oss som den andre personen, kan vi ikke synes at det er morsomt. I begynnelsen av filmen blir objektet for vitsen illustrert gjennom guttene i nabolaget der Mahmoud bor. Mahmoud sier at alle kurdiske gutter her heter Goran, noe som antyder et fellesskap de alle tilhører. Senere blir Alia mobbet av guttene for å ha på seg en kjole. Oppfatningen av filmen påvirkes av hvor vi som publikum plasserer oss, enten ved Mahmoud og Alia eller ved Goran-gjengen.
*
Mahmouds indre konflikter og ytre press: Reisen mot identitetsforståelse
Allerede fra begynnelsen av filmen blir det klart at Mahmoud tvinges til å vokse opp raskt og påta seg voksenroller ut fra patriarkalske, kulturelle og familiære forventninger.
Han er tretten år og jobber i matbutikken i nabolaget sitt. Det forventes at Mahmoud skal tilbringe sommerferien med å vise onkelen rundt i byen. Kulturelt sett er det svært viktig for en pakistansk familie å gi gjestene et godt inntrykk. Det antydes også at de legger stor vekt på andres oppfatninger av dem. Moren hans stresser med å ha alt klart til svogerens besøk i stedet for å nyte sommerferien. Hun er ikke fornøyd med svogerens besøk, men vil likevel tilbringe ferien med å servere ham. Faren til Mahmoud jobber døgnet rundt for å forsørge familien i Norge og Pakistan. I tillegg må familien spare penger til onkel Jis besøk.
Alt dette viser viktigheten av kollektiv identitet i Mahmouds familie, altså den identiteten som deles med en større gruppe. Det manifesterer seg som en felles følelse av «vi» eller en «gruppefølelse», som vanligvis skiller «oss» som en spesifikk gruppe folk fra resten av samfunnet og som ofte dominerer og/eller begrenser ens individuelle identitet.
Den individuelle identiteten er selvdefinert og markert ved bruk av ordet «jeg». Den består generelt av individuelle egenskaper som er unike for personen, slik som fysisk utseende og egenskaper, personlighet, bevisste og ubevisste ønsker og behov, samt personlige opplevelser og historie.1
Filmen viser Mahmouds indre konflikt og reise fra en refleksjon over og oppgjør med kollektiv identitet til tiden da han løsriver seg og uttrykker sin individuelle identitet.
To ganger vekkes Mahmoud opp av morens roping: først i åpningsscenen da han må gjøre seg klar til onkelens ankomst, og så den dagen han må vise onkelen rundt i byen. Den andre gangen kommer vi inn i en drøm, hans underbevisste rike. Han har mareritt: «Livet mitt er skjørt, ikke er jeg norsk, ikke pakistansk, hva faen er jeg egentlig, hvorfor står jeg ved dette jævla vannet? Norske verdier, norske verdier.»
I marerittet hans ser vi ham ved Sognsvann, der han senere viser onkelen at nordmenn jogger på stien og spiser kvikk lunsj. Sognsvann symboliserer en stereotyp versjon av norsk identitet.
Mahmouds mareritt handler om hans dype identitetskonflikt og bekymring knyttet til sosial identitet. Generelt beskrives sosial identitet som andres oppfattelse av et individ; det formes av andres erkjennelse av «deg», uttrykt gjennom bruken av pronomenet «du». Individets samhandling i samfunnet inkluderer klassestatus, familiehistorie, arbeid og omdømme. (Ibid.) Mahmoud reflekterer over nordmennenes blikk på ham.
Idet han våkner fra søvnens mareritt, faller han tilbake til den lyse dagens mareritt da moren roper: «Mahmoud! Stå opp! Jeg orker ikke mer! Nå tar du med den idioten ut!»
Mahmouds individuelle og sosiale identitet er i konflikt med kollektive forventninger og forpliktelser. Filmen illustrerer reisen fra tilhørigheten i kollektivet til det punktet der han verdsetter sin individuelle identitet i det norske samfunnet. Vi følger Mahmouds personlige utvikling mens han beveger seg gjennom Oslo med onkelen, fra østkanten til andre nabolag. De fysiske etappene blir et bilde på hans indre reise og personlige vekst.
Videre reflekteres Mahmouds frustrasjoner, frykt og angst gjennom mareritt, der han føler at familiens verdier ikke samsvarer med høyreorienterte politikeres krav om “norske verdier”.
*
I boken har Mahmoud betydelig selvtillit; i filmen gjenspeiles ikke dette like sterkt. I boken må de høyreorienterte politikerne tilpasse seg Mahmoud, mens i filmen er det motsatt. Det som i filmen er et mareritt og undertrykt aggresjon, tar form som frigjørende energi og dagdrømmer om fremtiden i boken. Der gir Mahmoud uttrykk for at han vil beholde sin opprinnelige identitet, da det føles trygt og komfortabelt å leve i det kollektive samfunnet.
Han stiller spørsmål om hva det innebærer å bli integrert i det norske samfunnet, metaforisk gjennom Marius-genseren og Mahmoud-genseren: «Her hvor jeg bor, hvis jeg leker for mye Marius, da gutta i nabolaget kommer til å banke meg opp.» (s. 15) Mahmoud vil at norske nordmenn en dag blir å se med Mahmoud-genseren: «Målet mitt er at en vakker dag norske nordmenn skal gå med Mahmoud-genser. […]. En våt drøm er at Erna Solberg skal ha på seg en sånn Mahmoud-genser på nasjonal TV mens hun taler til folket om nasjonens tilstand» (s. 15-16). Han forestiller seg at tidligere FrP-leder Siv Jensen sannsynligvis ville kalt Mahmoud-genseren hans «for snikislamisering» […] «Hun hvisker alltid til meg med creepy stemme, i drømmene mine: Nooorske verdier, Mahmouuuuud, norske verdieeeeeer.» (s. 16)
I tråd med Freuds teori om vitser, inntar Mahmoud i boken rollen som en visdomsfigur som forstår situasjonen godt, og han kritiserer og gjør narr av politikere. Dette skaper en humoristisk stemning som får leseren til å le. I filmen blir Mahmoud framstilt på en måte som skaper en følelse av traume og ubehag mer likt et mareritt. Dette kan muligens skape humør blant noen, men for de fleste vekker det empati.
I Jokes and Their Relation to the Unconscious beskriver Freud hvordan tendensiøse vitser, eller vitser med en skjult agenda, ofte foretrekkes for å tillate aggressivitet eller kritikk mot personer i høye stillinger som hevder å utøve autoritet, noe som vi ser tydelig i boken Hør her’a!. Vitsen blir et opprør mot autoriteten, en frigjøring fra det ytre presset. Freud viser at sjarmen med karikaturer beror på dette: Vi ler av dem selv om de mislykkes, rett og slett fordi vi anser opprør mot autoritet som en dyd:
[…] tendentious jokes are especially favoured in order to make aggressiveness or criticism possible against persons in exalted positions who claim to exercise authority. The joke then represents a rebellion against that authority, a liberation from its pressure. The charm of caricatures lies in this same factor: we laugh at them even if they are unsuccessful simply because we count rebellion against authority as a merit. (s. 77)
Referansen til FrP gir en annen politisk dimensjon og bidrar til at filmen mer eksplisitt handler om innvandring og integrasjon. I filmen ser vi at Mahmoud forstår hva nåværende FrP-leder Sylvi Listhaug mener med sin harde linje mot innvandring. Han sier til onkelen sin: «De slipper ikke inn pakistanere, vi klarer ikke å integrere oss.»
I filmen viser Mahmoud intolerante holdninger til søsterens kjønnsidentitet. Han legger skylden på nabojentas innflytelse på Alia. Dette illustreres visuelt i begynnelsen da Alia og Arisha kolliderer og Arishas sminkeveske faller på bakken. Mahmoud forsøker å hjelpe henne med å samle tingene, men Alisha og Mahmouds hoder støter kraftig sammen, og Alia stjeler litt sminke.
Senere, når Mahmoud går til Arisha for å hente Alia, finner han henne dansende iført jenteklær. Nå ønsker hun å bli kalt Alia. Dette er første gang vi hører uttrykket «Hør her’a!» fra Mahmoud, som reagerer på Alias åpenhet om sin kjønnsidentitet. Øyeblikket markerer konfliktpunktet mellom Mahmoud og Arisha.
Det er verdt å merke seg at Arisha ikke er en rollefigur i boken. Der framstår Mahmoud som en klok ung gutt som forstår forskjellen mellom rett og galt fra begynnelsen. Arisha introduseres i filmen som en motsetning til Mahmoud, nærmest som en antagonist. Hennes tilstedeværelse og interaksjoner med Mahmoud bidrar tydelig til hans indre konflikter og personlige vekst.
På slutten av filmen putter Arisha et jordbær i munnen på Mahmoud, som symbolsk viser at hans i utgangspunktet fastlåste personlige identitet nå er fri og løsrevet fra hans kollektive identitet. Han har fullført overgangen og skapt et nytt selv.
I tillegg til Arisha, spiller også Mahmouds somaliske venn Arif (Imran Abdi Kedir) en viktig rolle i å åpne opp hans syn på verden. Arif, Mahmouds «enøyde somaliske bror», besitter en visdom som skiller seg fra den tilsvarende rollefiguren i boken. Når Mahmoud avslører Alias virkelige kjønnsidentitet til Arif, støtter han det ved å si: «Ali må være hva han vil, bror.» Mahmoud undrer seg over Arifs støtte, og Arif svarer: «Jeg har øye i hodet, bror.»
I denne scenen hører vi en sang på urdu som fungerer som ikke-diegetisk filmmusikk. Sangen, kalt Yaqeen (tro), gir scenen ekstra dybde og forsterker konflikten Mahmoud erfarer med å akseptere Alias kjønnsidentitet. Sangteksten lyder: «Han sier/jeg tror/noe som/aldri har hendt/hva slags kveld er dette/som aldri ser ut til å ta slutt/og bønnene/som kom fra disse syndige hendene.» 2 Deretter klippes det til Mahmouds PC-skjerm, hvor frasen «født i feil kropp» vises i et søkefelt.
Religiøse verdier danner grunnlaget for Mahmouds indre konflikt, da de ofte bidrar til å forme en kollektiv kultur og identitet som kan begrense evnen vår til å utforske verden med åpne øyne.
I den påfølgende scenen ser vi Mahmoud ta et steg videre i sin utforskning. Her nærmer han seg forståelsen av hva som er riktig i lys av menneskerettigheter, til tross for at religionen avviser det. Gjennom denne skiftende passasjen beveger Mahmoud seg fra sin kollektive identitet mot å begynne å utforske hva han selv kan tro på, basert på uavhengig refleksjon.
Det er her han begynner å nærme seg forståelsen av hva som er riktig på tross av religiøs doktrine. Mens Mahmoud surfer på nettet, ser vi noen videoklipp relatert til LGBTQ og Pride. Deretter retter Mahmoud oppmerksomheten mot temaet transbarn i det norske samfunnet. Scenen ledsages av sangen Pretty av Metteson, hentet fra albumet «Hør her’a!»:
I’ve been trying to keep myself back in my body/ and tell you, «sorry»/ we’ve been trying to get us back to where we started/ but it’s half-hearted/ fight until the morning/ Little bit in love, then a little bit over/ putting you away when you pulling me closer to you/ Days are feeling longer/ And I really hate that I’m starting to wonder if it’s really worth holding on any longer to you.
Mahmouds stemme erstatter filmmusikken og tenker høyt om Alias situasjon. Han innser at hun har valget mellom å leve et lykkelig liv etter norske (sekulariserte) holdninger, eller å dø i henhold til islamsk moral. I denne sekvensen bidrar særlig musikken til å demonstrere Mahmouds overgang til å ha en mer selvstendig verdensanskuelse.
Mot slutten av filmen kommer Arisha til benken der Mahmoud og Arif sitter. Arif kommenterer ironisk at de to er «sykt haram», og Mahmoud bemerker at Arif ikke en gang ber. Dette symboliserer barnas reise fra sine kollektive religiøse overbevisninger til individuelle oppfatninger av globale verdier. Mahmoud unnslipper til slutt den kollektive identiteten og bevarer selvrespekten han har bygd opp, og heldigvis tilrettelegger Norge for en overgang fra kollektiv til individuell identitet.
Fra Blokken til Byen: Mahmouds personlige vekst og selvoppdagelse gjennom byvandringen
Mahmoud i filmen, som også er hemmelig forelsket i Arisha, har tidligere altså hatt motstridende tanker om hennes syn på Alia. Hans verden har vært bokstavelig og metaforisk begrenset til blokken han bor i. Mahmoud i boken reflekterer over sin sosiale identitet gjennom å beskrive blokken han bor i. Han sier:
Jeg nærmer meg blokka mi. Hooden min. Blokka mi er egentlig planeten min, jeg har bodd i denne blokka hele livet mitt as, mann. Med en gang de henta meg hjem fra Ullevål sykehus, jeg har blitt her. Jeg er fra blokka og blokka er fra meg. Skjønner du hva jeg mener? I mine øyne blokka er som en svær høyttaler som vil snakke, roper ut: «Se på meg. Hør her’a!!» (s. 24).
Både boken og filmen kritiserer det norske politiske systemet som behandler alle asylsøkere og innvandrere som én kollektiv gruppe, når det egentlig er snakk om folk med sterk samfunnsmoral som prøver å bidra positivt til samfunnet, samt noen som er «late og negative». (ibid) Dette illustreres blant annet gjennom en heis i boligblokken som ikke fungerer. I boken leser vi:
Heisen vår skal repareres, så jeg må ta trappa i flere måneder framover, helt opp til 12. etasje! Melk og brød opp dit nesten hver dag. Til og med en afrikaner som henter vann flere kilometer unna har det bedre enn meg, fordi de må ikke gå opp trapper, de må bare rett fram, liksom! (s. 30).
Ironisk nok er situasjonen vanskeligere for beboerne som er selvstendige og har bedre inntekt, fordi de bor i de høyere etasjene, mens folk som er «late og negative» vanligvis plasseres i de nederste etasjene. Mangelen på en fungerende heis tydeliggjør utfordringene med fasilitetene for beboerne. Heisens tilstand kan tolkes som en metafor for sosial utvikling i samfunnet. Selv om Norge prøver å fremme like standarder for alle, viser heisens tilstand hvordan noen innvandrere møter hindringer i tilgangen til de grunnleggende sosiale fordelene for å oppnå bedre livskvalitet.
Blokken der Mahmoud bor representerer også hans kollektive og sosiale identitet. På T-skjorten Mahmoud tar på seg i begynnelsen av filmen står det «This party sucks». Dette illustrerer en innebygd fortelling som kommenterer den eksisterende atmosfæren og Mahmouds frustrasjon over det kollektive samfunnet rundt seg. Morens åpenhet om farens mageproblemer har bidratt til hans omdømme i nabolaget. Med sarkasme sammenligner han de kollektive nabo-rådgiverne som roper fra balkongene: «Det er som FN-møte, men det handler ikke om sult, nød og global oppvarming. Det handler om rumpehullet til faren min. Ræva hans koster meg all selvrespekten jeg har bygd opp gjennom 13 lange år.»
I boken stiller Arif et spørsmål til Mahmoud som, selv om Mahmoud synes det er idiotisk, er metaforisk og relevant for motivet rundt farens mageproblemer som skaper familieproblemer. I filmen er Arifs spørsmål utelatt. Likevel kan Arifs spørsmål fra kildeteksten brukes til å tolke filmen mer inngående, en tilnærming som støttes av Jørgen Bruhns teori om adaptasjon som en toveis prosess.3
Bruhn, som er professor ved Institutt for film- og litteraturstudier ved Linnaeus University, Sverige, påpeker: «Adaptation [. . .] ought to be regarded as a two-way process instead of a form of one-way transport» (Bruhn 2013, s. 73). Han fortsetter: «Going back and forth in a continuous reading of [the source] in light of the film and the film as interpreted by [the source] can lead to fruitful insights» (Bruhn 2013, s. 82). Dette perspektivet kan være nyttig for å utforske adaptasjonens dybder og nyanser.
Arifs spørsmål fra kildeteksten kan brukes til å illustrere hvor vanskelig det er for individet innenfor sin kollektive identitet å skille uavhengig rett fra galt basert på menneskerettigheter. Som Arif spør: «Hvorfor synes man ikke … at ens egen bæsj … liksom … lukter så ille?» (s. 99). Mahmoud grubler: «Så nå sitter jeg og tenker på det han har sagt. Det er helt sykt. Men hjernen min begynner virkelig å tenke hardt, for det er sant. Andre kan synes at bærsjelukta di er dødelig, men du sitter ikke der og holder på å dævve av lukta, skjønner du? Så det Arif sier er egentlig dypt» (ibid.).
Det faktum at Mahmouds mor snakker åpent om sin manns mageproblemer mens andre kvinner i nabolaget tilbyr merkelige løsningsforslag, illustrerer uforenlige verdier med det sterkt kollektive patriarkalske verdensbildet, noe som kan virke malplassert i et samfunn som Norge. Symbolsk sett, siden avføringen ikke lukter for den som produserer den, kan personer med lignende ukultur omfavne og diskutere den åpent uten å føle seg uvanlige.
For eksempel er Alia, som transbarn, fanget i et religiøst fellesskap. Hun bærer mange negative og forvirrende tanker om hvorvidt hun blir elsket av Gud. Hun føler seg til og med ansvarlig for foreldrenes krangling og vurderer selvmord som en utvei. Det fremkommer tydelig at fellesskapet har egne normer og forventninger som er helt forskjellige fra det norske samfunnet.
Påtvunget religiøs praksis og autoritære holdninger dikterer hva som anses som riktig. Individer som befinner seg i slike fellesskap med sterke meninger kan bli rammet slik at de ikke kan benytte seg av sine rettigheter basert på norske regler. Gjennom byvandringen fra østkanten, åpnes Mahmouds øyne. Mens hans fysiske verden blir større, fra et blokkområde til andre deler av byen, utvides også hans personlighet og synspunkter.
Hør her’a! viser fram slike individers utfordringer, som kan bli presset fra flere ytterpunkter; det norske samfunnet kan distansere seg fra dem, mens det muslimske fellesskapet advarer mot den norske kulturen. Denne typen individuelle konflikter synliggjøres med tydelighet i filmens montasjeteknikk, der en rekke påfølgende sekvenser viser Alia først i en Pride-parade, deretter i en moské der mullaen advarer de som ber:
Med en gang sommeren kommer, begynner nordmennene å ta av seg klærne. Måtte Herren tilgi dem. Noen kler seg helt nakne. Måtte Gud forbarme seg over dem. Mine brødre. Ikke glem deres tro. Vern om den. Du store. Se en annen vei.
Etterpå ser vi Alia i sengen mens hun reflekterer over sine indre konflikter. Deretter hopper scenen til en trett far som jobber ekstra for å støtte brorens besøk, og til slutt innrammes blokken der de bor for å indikere at dette er deres liv i samfunnet. De er fanget i rammen av sin kollektive og sosiale identitet.
Mahmouds bevegelse fra den begrensede blokken i den østlige delen av Oslo til den mangfoldige byen illustrerer hans personlige vekst, fra innesluttethet til åpenhet. Denne reisen markerer ikke bare hans fysiske forflytning, men også hans indre transformasjon, hvor han går fra å være innskrenket til å omfavne en mer åpen tilnærming til verden, sin egen identitet og selvoppdagelse. Blokken er ikke hans verden, slik rollefiguren Mahmoud uttrykker det i boken. Han identifiserer seg som en individuell innbygger av Oslo.
Både Mahmoud og Alia bryter gradvis med den tradisjonelle kollektive identiteten som blokken symboliserer. De står opp for sine rettigheter og uttrykker sin individuelle karakter basert på globale prinsipper om menneskerettigheter.
Alia’s hijra: En personlig reise gjennom kjønn og kultur
Hovedtemaet i Hør her’a! omhandler identitet, selvfølelse og de utfordringene et transkjønnet barn møter i en muslimsk familie i Norge. Når onkel Ji melder sin ankomst i begynnelsen av filmen, rammer kameraet Alia bak rekkverkene på trappene i huset, mens onkelen forbauset spør om det virkelig er Ali som har vokst opp. Å fange Alia bak rekkverkene formidler metaforisk at Alias fremste identitet er fanget, og det er ikke det som fascinerer onkelen ved å se henne.
Senere i filmen, når Alias kjønnsidentitet blir avslørt i familien, sier Onkel Ji at Alia har gjennomført sin hijra, og at en som gjennomfører hijra er velsignet (hellig). Hijra litterært sett betyr reise; å forlate det gamle og begynne på nytt. Denne reisen i alle sine former er ikke enkel, den krever mot og en sterk personlighet. Alia gjennomfører sin hijra i form av kjønnsorientering; fra gutt til jente. Filmen viser hennes hijras vendepunkt på en estetisk måte gjennom å fortelle en historie-i-historien.
I en scene leser Mahmoud historien Ali Baba og de 40 røverne for Alia. Vi hører den delen der porten til skattene i hulen åpnes med ordene «ÅPNE SESAM.» Fortellingen om Ali Baba forsterker temaet rundt Alias skjulte kjønnsidentitet. Alia reflekterer over situasjonen sin og sier til broren med en gang: «Jeg er ALIA, ikke Ali.» Med dette åpner hun hjertet sitt og døren til sitt eget liv.
Når Alia reagerer på navnet sitt på denne måten, markerer det ønsket om å omfavne sin sanne identitet som «Alia», i stedet for å være komfortabel med «Ali», som representerer den gamle identiteten. Denne scenen markerer en viktig vending i den personlige reisen og symboliserer Alias søken etter selvforståelse og aksept av sin kjønnsidentitet som kjerneskatt.
Settingen i historien om Ali Baba og skatthulen er avgjørende. På samme måte er Alia på rett sted og rett tidspunkt når hun føler seg klar til å åpne døren til sin sanne identitet. Viktigheten av dette understreker behovet for personlig modning og støtte fra familie og venner, samt et samfunn som gradvis blir mer inkluderende og forståelsesfullt. Norge, kjent for å fremme likestilling og respekt for individuelle rettigheter, inkludert rettighetene til personer med ulike kjønnsidentiteter og bakgrunner, gir en passende ramme for Alia til å stå opp for sine rettigheter og verdier.
Alia tør å frigjøre seg fra den kollektive identiteten og står offentlig og stolt ved siden av sin individuelle rettighet når familien drar på tur til Verdens ende. På et metaforisk nivå gir hun slipp på overfladiske identiteter og står høyt oppe på en bakketopp ved havet, som symboliserer frihet. Hun må bare bli hørt, og hun roper ut: «Jeg vil være jente, jeg er jente.»
Hør her’a! får oss til å tenke på integrering i Norge, og på hvilke måter kulturelle forskjeller kan være nyttige og en utfordring. Regissør Kaveh Tehrani viser de interne og eksterne konfliktene mellom individuelle ønsker og rettigheter på den ene siden, og fellesskapets forventinger og tvang på den andre siden. Den tradisjonelle kjernen kan sammenlignes med en innkapslet enhet innenfor det større rammeverket av det norske samfunnet.
Filmen viser at disse ikke nødvendigvis utgjør en felles kjerne; de er ikke konsentriske, men heller forskjøvet i forhold til hverandre. Det er avgjørende at vi fremmer universelle verdier og menneskerettigheter på tvers av kulturelle og geografiske grenser, dette er også en sentral del av FNs oppdrag i verden.
Hør her’a! gir håp og viser at når mennesker deler sterk tro på rettferdighet og likeverd, kan kulturelle og geografiske forskjeller miste sin betydning. Den forteller historien om mennesker som står opp for universelle verdier, uavhengig av hvor de kommer fra. Vi kan samles og kjempe for en felles visjon om rettferdighet og likestilling.
*
Fotnoter
1. Wensink, Joseph. “Collective Identity”, “Individual identity”, “Social identity.” Globalization and Autonomy Glossary, Brandeis University, 30 November 2006
2. Baji, Band. «Culture: Poor rich boy is back with their first song in Urdu ‘Yaqeen’». 16 Sep, 2021. Hentet fra Images ; artikkelforfatters oversettelse fra den engelske versjonen til norsk.
3. Bruhn, Jørgen. «Dialogizing adaptation studies: From one-way transport to a dialogic two-way process». Adaptation Studies, Bloomsbury Publishing, 2013.