Emily Brontës eneste roman, Stormfulle høyder («Wuthering Heights»), har blitt filmatisert utallige ganger. Historien har åpenbart stor tiltrekningskraft og fortolkningspotensial, både visuelt og tematisk. Denne nye versjonen er sånn passe vellykket.
Da boka ble utgitt i 1847 var mottagelsen blandet, før den ble gjenoppdaget rundt århundreskiftet. Etter å ha lest den opp igjen nå i forbindelse med Saltburn-regissør Emerald Fennells adaptasjon, kan jeg forstå at mange kritiserte den for å være for mørk for sitt eget beste. Romanen er på sett og vis helt sprø; overlesset og dramatisk på grensen til det hysteriske.
Underveis i lesningen lurte jeg på hva som var årsaken til at jeg likevel ikke klarte å legge den fra meg. For det er verken kjærlighetshistorien, rasisme- og klasseperspektivene eller den nattsvarte skildringen av vold, og hvordan denne går i arv, jeg henger meg opp i. Jeg tror den viktigste årsaken til at jeg blir sugd inn, er måten historien bygges opp på, med ulike lag av fortellere, og hvordan den «fargelegges» gjennom replikker og beskrivelser.
Også i Fennells versjon er det selve stilen som fenger. «Wuthering Heights» (med anførselstegn i tittelen) anno 2026 er påtatt seksualisert og ender opp i en estetisk tiltrekkende og ganske morsom, om enn litt platt og ufarlig, versjon av den kanoniserte fortellingen.
Cathy (Charlotte Mellington og Margot Robbie) vokser opp på gården Wuthering Heights, et øde og vilt sted, sammen med sin far, Mr. Earnshaw (Martin Clunes) og en skare av tjenere, inkludert husholdersken Nelly Dean (Vy Nguyen og Hong Chau). Når faren en dag kommer hjem fra reise, har han med seg en gutt han har funnet på gata i Liverpool, som de kaller for Heathcliff (Owen Cooper og Jacob Elordi).
Mr. Earnshaw er en vanskelig mann; alkoholisert, voldelig og tyrannisk. Heathcliff og Catherine allierer seg for å holde ut den vanskelige oppveksten og vennskapet vokser seg stadig sterkere, før det oppstår romantiske følelser mellom de to. Siden faren drikker dem inn i fattigdom, bestemmer Catherine seg etter hvert, og med store kvaler, for at hun skal gifte seg med Edgar Linton (Shazad Latif), en riking som eier den luksuriøse nabogården, Thrushcross Grange.
Kjærligheten overfor Heathcliff gjør at Cathy angrer seg i siste øyeblikk, men Heathcliff har allerede overhørt samtaler mellom Cathy og Nelly om det planlagte ekteskapet, så han velger å reise vekk. Forviklinger, forviklinger. Catherine gifter seg derfor med Edgar likevel, og når Heathcliff kommer tilbake etter mange år, gjenoppstår lidenskapen.
Kontrastenes estetikk
Det mest slående med «Wuthering Heights» er det visuelle uttrykket. Moderne, hyperstiliserte kulisser og kostymer blandes sammen med autentisk tidskoloritt som hest og kjerre, ekkel mat og så videre. «Wuthering Heights» ser ut som en kombinasjon av et kråkeslott og et slakteri, med blant annet en flisebelagt svalgang der gårdsguttene gjør unna slaktinga. I en scene tar Cathy imot Edgar Linton med en blodrand langs hele kjolekanten; morbid og komisk på samme tid.
Bygningene på Wuthering Heights går nesten i ett med de skarpe, mørke og faretruende klippene som omgir dem og legger et dystert lokk over hovedpersonenes tilværelse. Thruscross Grange er tilsvarende lys og lett med luksuriøs innredning, en svulmende hage, og nesten barokke snirklete detaljer.
Etter giftermålet kles den strålende Margot Robbie opp og ut etter alle kunstens regler. Pyntinga av både Cathy og Linton- huset er overdrevet på en måte som vekker assosiasjoner til Sofia Coppolas Marie Antoinette (2006). Kontrasten mellom Catherines tungsinn og det lystige Linton-huset, skaper en humoristisk distanse som er riktig for historien.
Komikk versus misere
I filmens åpningsscene observerer Cathy en henrettelse og fengsles av synet, ikke minst av at mannens penis er erigert i dødsøyeblikket. Det erotiske og groteske sammenstilles allerede fra første stund, og legger premissene for filmen og Cathy som rollefigur. Anslagene får Catherine til å fremstå som en bortskjemt og selvopptatt hissigpropp med sans for det morbide; et godt og morsomt valg når man skal modernisere og reaktualisere Wuthering Heights. Dessuten kler tilnærmingen både utseendet og spillestilen til Margot Robbie: Barbie is back.
Et alternativ kunne ha vært å ha den underliggende miseren i det litterære forelegget som utgangspunkt, noe Andrea Arnolds adaptasjon fra 2011 gjorde til gangs. Med sine håndholdte kameraer, skitne fjes og fremheving av de fæle omgivelsene Cath og Heathcliff vokser opp under, er denne nærmest en sosialrealistisk framstilling. Kravlende insekter, skjeletter av små dyr og fugler ligger strødd rundt, og understreker de morbide eller gotiske elementene i historien, mens Heathcliff og Cathys besettelse av hverandre ikke får noen særlig tydelig forankring eller forklaring, annet enn at de deler et skjebnefellesskap i det at de vokser opp i et forfallent og tyrannisk hjem.
Der Arnold blir insisterende mørk på en nesten intetsigende måte, har Emerald Fennell beveget seg i radikalt motsatt retning – og innimellom går hun kanskje vel langt. Kjærlighets- og begjærselementene mellom Heathcliff og Cathy er satt i forgrunnen, mens andre aspekter ved relasjonen, som blant annet innebærer mer av et platonsk skjebnefellesskap, er tonet ned.
Bikkjer og puling
Nelly Dean framstår langt mer manipulerende enn i tidligere versjoner. I Mr. Earnshaw har Fennell slått sammen Mr. Earnshaw og Cathys bror i romanen, Hindley, som ikke figurerer i filmen. I boka favoriserer Earnshaw Heathcliff foran sin egen sønn, og volden Heathcliff blir utsatt for kommer fra Hindley etter farens død. Resultatet av å slå disse to sammen, er at Earnshaws barmhjertighet i Brontës bok, kun er en del av hans egen selvforståelse i filmen.
Som alkoholiserte og voldelige fedre flest, forklarer og rettferdiggjør sin åpenbare brutalitet med sin selvopplevde godhet og veldedige intensjon om å «sivilisere den ville» (Heathcliff). Martin Clunes, med sitt oppsperra og ville blikk, gjør seg veldig godt i rollen som den sammensatte patriarken.
Den svakeste rollefiguren er Heathcliff – som må sies å være et ganske stort ankepunkt. Jacob Elordis tolkning gjør at han mister så å si all egenart og blir ei litt tafatt bikkje, logrende og siklende hver gang Cathy dukker opp. I boka er Heathcliffs masochistiske ondskap mer framtredende, hans langvarige hevntokter over både Cathy, Linton og Cathys nevø Hareton (som ikke er tatt med i filmen) viser en brutal side som samtidig gir ham karakter, og som understreker voldens skadevirkninger (han vokser selv opp som en forhatt «sigøyner» i Earnshaw- familien, som igjen fører til hans egen hatefulle framferd).
I Fennells versjon blir Heathcliff et slags kjempesexy kosedyr; litt røff i kantene, men «egentlig» god på bunnen, og brutaliteten hans er mer av en spennende tilbøyelighet til bruk i et sadomasochistisk rollespill, enn et uttrykk for en reell karakterbrist.
Når Heathcliff forfører Isabella (Alison Oliver) og forteller henne at han aldri vil elske henne, kun bruke henne til å hevne seg på Cathy og Edgar, og spør henne igjen og igjen om hun ombestemmer seg, kan jeg liksom høre samtykkeloven klinge i bakgrunnen. Og det er jo bra med samtykkelov i det virkelige liv, men i et fiksjonsunivers kunne det jo vært interessant om det lå mer ambivalens i etableringa av Heathcliff som ondskapsfull eller bare et stakkars produkt av sine omgivelser.
Og til slutt faller hele konstruksjonen litt sammen. Heathcliff og Cathys relasjon kulminerer i noen intense uker med …knulling. Det pules i heiene, i hager og i hestevogner med en siklende kåt Heathcliff i førersetet. Selv om det i og for seg er forløsende at H & C endelig finner sammen etter den oppbygde (seksuelle) spenningen, er det denne siste delen som flater ut filmen.
Sexscenene føles litt som et slags pliktløp, i motsetning til oppbygginga som er mer lada og spennende. Når Cathy dør [spoiler- alert], trygler Heathcliff Cathy om å hjemsøke ham, som i boka og de andre adaptasjonene: «I cannot live without my life, I cannot die without my soul». I årets film blir dette redusert til sentimentale kjærlighetserklæringer, uten mørket og det skjebnesvangre boka er bygd på. Edgar Linton, Cathys mann, er til og med vennlig innstilt mot Heathcliff i forbindelse med Cathys død.
Etter å ha lest boka opp igjen, kan jeg skjønne behovet for å redusere antallet sidefortellinger og strømlinjeforme kjærlighetshistorien, men når man utelater store deler av tyranniet, volden og hevngjerrigheten boka, og rollefigurene, er gjennomsyret av, sitter man igjen med en ganske forutsigbar og litt kjedelig film. Jeg skulle gjerne sett at de mørke anslagene holdt hele veien igjennom.
Kitsjy sex og tam avslutning til tross, ønsker jeg denne versjonen av Wuthering Heights velkommen. Det er interessant å se hvordan nye regissører forstår fortellingen om Heathcliff og Cathy, og den første delen løfter historien inn i vårt eget 2026 med en burlesk sjonglering mellom bløtkakeestetikk, naturlandskap og fuktig mørke.