Jan Vardøens nye film Sult 2020 lider under regissørens iver etter direkte overføring fra Hamsuns 1880-talls Kristiania.
Hvorfor maler han, lurer jeg, i åpningen av Sult 2020. Der Knut Hamsun i romanen skildrer en fattig skribent på terskelen til det tjuende århundret, har Vardøen i sin filmatisering valgt å overføre handlingen til et pandemirammet Oslo i desember 2020.
Og heller enn en blivende forfatter er det nå en mislykket maler (Jonathan Chedeville) som vandrer rundt i gatene. En kostelig passasje fra originalteksten om en viktig blyant, blir i filmen til et besøk hos brukthandleren (Ingar Helge Gimle) for å gjenoppdrive en pensel han glemte i en skinnveske han solgte for å få litt lommepenger.
Som i Hamsuns Sult (1890), er økonomien en utfordring. Den lutfattige situasjonen for hovedpersonen er selve perspektivet og linsen som alt leves gjennom. Det blir også handlingens omdreiningspunkt da utleieren Fru Gundersen (Helén Vikstvedt) truer med utkasting og inviterer inn en ny leietager med betalingsevne. En utstilling – og en date med fantasikvinnen Ylajali (sangeren Mimmi Tamba) – endrer muligens omstendighetene, for en stund.
Fattig kunstner på heltid
Sittende ved ulike kafébord (der han stort sett bestiller et glass vann), lent mot stillaser rundt Youngstorget og i det stusselige kvistværelset på St. Olavs plass, tegner den unge maleren geometriske skisser som han forsøker å få stilt ut på Galleri Ramfjord. Galleristen Minken Dreyer (Charlotte Frogner) spør om han nå har blitt «fattig kunstner på heltid». Om bildene sier hun at de er litt mørke, litt «aggro», og legger til at folk er på utkikk etter noe «koseligere» og «roligere».
Vardøen forsøker å pensle ut komiske øyeblikk fra de mange uheldige situasjonene, men humoren er platt. Når den androgyne galleriassistenten sier at en influencer måtte teste om maleriet matchet med gardinene skal vi forstå at vår mann er i utakt med tiden, men hvor morsomt er det egentlig? Den spartansk innredete hybelen virker helt ubebodd, men mer enn et troverdig bilde på fattig kunstnereksistens, virker dette som regimessig latskap. En sensitiv ung mann har vel noen personlige eiendeler, utover skissearkene og den tynne frakken?
Det er også vanskelig å ikke bli forstyrret av filmens ubalanse når det kommer til plasseringen av Sult i vår tid. I flere scener faller realismen fra hverandre: Han skal selge en skinnveske, men hadde det ikke vært mer troverdig om maleren anno 2020 tok kremmervirksomheten til FINN? Sedlene han får i retur i bruktbutikken – og tohundrelappene han får i en konvolutt i posten, når galleristen skriver at hun «vil ha ham i stallen» – virker nesten som en parodisk anakronisme, men til hvilken effekt? Er det ment som (enda) et humoristisk påfunn?
Hvis man for alvor skulle gått inn for å lage en fiksjonsfortelling om et fattig kunstnerliv under pandemien, ville det vært mer treffende om maleren prøvde å søke en eller flere støtteordninger. Men regissør Jan Vardøen virker ikke spesielt interessert i de faktiske forholdene. Heller ikke i å balansere bruken av moderne elementer.
At protagonisten er i utakt med tiden er åpenbart et poeng (han kan heller ikke fordra elsparkesyklister), men her er også filmen i utakt.
Fra bok til film
Det er på ingen måte slik at bok alltid er bedre enn film. David Finchers Gone Girl (2014) var for eksempel virtuos underholdning som for min del løftet (eller vekket interessen for) Gillian Flynns thrillerroman. Fjorårets Blonde av Andrew Dominik var et trollbindende mesterverk, hyllet av forfatteren Joyce Carol Oates, en adapsjon som åpnet opp tekstuniverset og tilførte et hav av nye assosiasjoner, betydninger og fortolkningsmønstre til historien om Norma Jeane Baker.
Hamsuns Sult er tidvis ustyrtelig morsom der den tipper mellom selvmedlidenhet, stormannsgalskap og beskrivelser av andre mennesker, alt sett og sanset av den utsultede, hallusinerende, dagdrømmende skribenten. Ilter humor, bister glede. Den indre monologen er fylt av sitatvennlige gullkorn, syner og drømmer.
Sult 2020 føles først og fremst dårlig gjennomført. Risikoen ved å gjøre skribenten til maler er at figuren ender opp som en svak parodi på Edvard Munch (og utallige film- og TV-varianter av Munch). Det blir også ganske halvhjertet i Vardøens film at maleren søker jobb i Norlis antikvariat i Universitetsgata (der innehaveren spilles av Hans Olav Brenner, sittende bak et skrivebord). Det er ikke noe galt med kvaliteten på de ulike aktørene som utgjør rollebesetningen, men hele regiprosjektet svikter. Vardøen har i tillegg skrevet adaptasjonen selv, og de fleste dialogene oppleves styltede og uengasjerende. De mange tilfeldige møtene med bekjente, venner, fiender eller nemesiser på gatehjørner blir så avstumpede at alt vi sitter igjen med er flate stereotyper.
Og rent visuelt skulle man jo kunne tenke seg at filmens bilder av den pandemirammede hovedstaden (fotografert av Ole Andreas Grøntvedt) ville fungert som et nesten dokumentarisk ekko fra en nær fortid, men de blir dessverre et helt uinteressant element. Med Høst (2015) viste Vardøen en vilje til å skape et Oslo-portrett badet i nostalgi. Hvis dette også var noe av motivasjonen bak Sult 2020, er det vanskelig å forstå eller akseptere valget av den blasse digitale bildekvaliteten. Dersom det motsatte av nostalgi var målet – å vise en trist, tom, syk by – lykkes heller ikke dét i tilstrekkelig grad.
Det glimter til med bedre visuelle ideer i enkelte sekvenser, som i en montasje der Vardøen og Grøntvedt lar maleren uttrykke seg med sin egen form, uten behov for narrativ fremdrift – tilsynelatende inspirert av Henri-Georges Clouzots dokumentar Mysteriet Picasso (1956), der vi fra bak en glassflate får observere malerens strøk og prosess med å forme et bilde nærmest «innenfra» lerretet. Dessverre er det kun i få enkelttilfeller at Sult 2020 fremviser slike ekspressive grep.
Melankolske sekvenser fra Oslo havn og et lydspor av franske svisker (og George Bizets Je Crois Entendre Encore) skaper mest av alt en pinlig atmosfære. Et grønt absintglass i åpningsscenen der sukkerbiten tennes og går opp i flammer setter en kitschy stemning. Ingen drikker glasset, og slik føyer det seg inn rekken av elementer som ikke følges opp eller brukes dramaturgisk. Det samme gjelder en blinkende karusell vi ser i forbifarten.
Videre kan vi se en av Vardøens egne Villa Paradiso-restauranter dukke opp i en montasje av byskilt. Det som muligens er ment som selvironi, har liten betydning i fortellingen. Senere plukker hovedpersonen med seg en plakat fra Vardøens den gang kinoaktuelle film Oslo-København (den hvite baksiden blir et «kostnadsfritt» lerret å male), og spiser en bit av en Film fra sør-plakat. Om det er ironiske pek, eller ei, så får ikke disse referansene noe synlig mål, og gir ikke mening. Filmspråklig er det dødt og uenergisk.
Det absolutte bunnpunktet i Sult 2020 kommer i en dansescene, der maleren feirer innpasset i Galleri Ramfjords stall, med Spikersuppas julebelysning i bakgrunnen.
Å få mat og bespisning til å se ekkelt ut (slik det erfares av en høysensitiv tilskuer) får Vardøen til, men også disse scenene virker umotiverte utover det opplagte (Sult, ikke sant?). Når en tilfeldig fremmed (Bjørn Sundquist) setter seg ved malerens bord i Folketeaterpassasjen og tar frem en matpakke med egg er det liksom noe som skurrer.
Og her er vi ved kjernen av filmens problem: Vardøens iver etter direkte overføring fra originalteksten. Dagens fattigdom ser ikke ut som den gjorde på Hamsuns tid. 2020-tallets kunstnere står ikke med sultent blikk utenfor slakterdisken til Strøm-Larsen.
Mannsrollen
Filmkritiker Ulrik Eriksen nevner så vidt fremstillingen av mannsrollen i sin anmeldelse av Sult 2020 i Morgenbladet, og foreslår å sende hovedpersonen til Wolfgang Wees podkaststudio på Fornebu. Dette er en festlig tolkning. For studenter med Sult på pensum, er maskulinitet et tema det kan sies mye om.
Mannen uten jobb og inntekt, som søker trøst hos den kvinnelige utleieren, og kommer til kort i de fleste sosiale lag, har paralleller i flere kanoniserte og samtidslitterære figurer (Robert Musils Mannen uten egenskaper [1930], Knausgårds Min Kamp [2009 – 2011]). Livsudyktighet kan være et mektig utgangspunkt for gnistrende fiksjon, men i Vardøens versjon gjøres ingenting interessant ut av premisset.
Udugeligheten og tafattheten spiller seg særlig ut i protagonistens forfølgelse av Ylajali, som han først sjarmerer utenfor Cappelens Forslag, deretter ved fontenen på St. Olavs plass, før standhaftigheten hans omsider resulterer i en slags date.
I Hamsuns bok er Ylajali et fantasifoster – en av mange løgner den unge dikteren spinner opp i kritiske situasjoner – i dette tilfellet med en fremmed som lurer på hvor han bor. Ylajali beskrives som «en fé, en prinsesse som hadde tre hundre slavinner og lå på et leie av gule roser; hun var det skjønneste vesen jeg hadde sett, jeg hadde Gud straffe meg aldri opplevet maken til syn i mitt liv! (…) Hun var deilig, hun var syndig søt! Øyne som råsilke, armer av rav! Bare et enkelt blikk av henne var forførende som et kyss og når hun kalte på meg jog hennes stemme meg som en stråle av vin like inn i hjertet».
Det blomstrende språket står i kontrast til de sparsommelige vilkårene for tilværelsen, og skaper en produktiv friksjon i boka. I Vardøens regi punkterer det hele i en haltende dialog på sofaen som ender med at maleren tar sin frakk og går. Her kunne Vardøen gjort Ylajali til en interessant motsetning, men også i denne scenen er det visuelt livløst. Lyssettingen er for eksempel uten kontraster. Ylajalis gule kjole går i ett med det varme lyset i rommet og sofaen, slik at alt drukner litt i hverandre.
Omsider verver den unge mannen seg som dekksgutt på en båt der han blir bedt om å spyle dekk. Utstillingsåpningen forløper uten hans tilstedeværelse.
Pandemifiksjonen har vist seg å være et litt traurig kapittel, som har fått etablerte forfattere og filmskapere til å levere en del ræl. Til og med Pedro Almodóvar og Tilda Swinton fikk nedstengningen til å føles blodfattig i kortfilmen The Human Voice (2021) der en kvinne (Swinton) sitter på vent i en leilighet, på randen av sammenbrudd.
Det siste året har det derimot virket som at filmbransjen for alvor har kommet seg, etter noen år med restriksjoner, så man kan spørre hva Vardøen egentlig vil si, med å presentere et pandemiplott i 2023? Sult 2020 forteller oss i alle fall veldig lite nytt eller interessant om nedstengningen, og lite nytt eller interessant om å være kunstner på 2020-tallet, så hva er da poenget?
Kanskje er jeg altfor krass nå, men det krever et helt annet formmessig overskudd for å gjøre den selvoppslukte kunstnerens lidelser til god film.
Etter 80 monotone minutter er jeg nokså likegyldig til hva hovedpersonen skal eller ikke skal på et tilfeldig skip i Oslo havn, og Sult 2020 ender dessverre opp som en lite overbevisende filmatisering av Hamsuns roman.