Denne omtalen ble publisert i forbindelse med vår dekning av filmfestivalen i Cannes i mai 2012. Nå som Rust & Bone har sin norske kinopremiere 11. januar 2013, har vi republisert artikkelen.
*
Cannes 2012: Regissør Jacques Audiard deltar med Rust & Bone i hovedkonkurransen. Audiard ble nominert til Gullpalmen med En meget diskret helt i 1996, som han fikk manusprisen for. I 2009 fikk han Grand Prix du Jury for Profeten.
Historien i Rust & Bone handler kort fortalt om en begynnende relasjon mellom to skadeskutte personer, som på hver sin måte strever med å leve livet. Spekkhoggerinstruktøren Stéphanie (Marion Cotillard) må amputere begge bena etter at et en ulykke henter frem beistet i den digre underholdningshvalen, mens den arbeidsløse alenefaren Alain (Matthias Schoenaerts) forsøker å skape et ryddig liv rundt sønnen, paradoksalt nok gjennom et virke som illegal gatebokser. Et i utgangspunktet tilfeldig møte leder disse to inn mot hverandre, og på tross av de vidt forskjellige tilværelsene er deres respektive handikap (hennes fysisk, hans mentalt) også hva som bringer dem sammen.
I forkant av årets festival har Rust & Bone vært omkranset av positiv hype, men for bare noen få år siden ville det vært vanskelig å forestille seg at brorparten av de internasjonale filmkritikerne som deltar i Cannes skulle ha en ny film av Jacques Audiard som et av sine forestilte høydepunkter i Cannes-programmet. Men Audiards fengselsfilm Profeten var i 2009 et genuint meteornedslag på croisetten, og den barberbladskarpe filmen ble for mange et uforglemmelig mesterstykke. Som vi presenterte i vår inngående karriereprofil om Audiard i 2010, hadde regissøren lenge vært en profilert filmskaper i hjemlandet, men altså gått de fleste andre hus forbi – frem til Profeten.
Så at Rust & Bone på sin premierevisning i Grand Théâtre Lumière ble møtt med høye forventninger, er nesten en underdrivelse. Samtidig må jeg bare erkjenne at kvikksølvet ikke var helt i febermodus for undertegnede. Jeg synes Profeten er en kjempegod film, men ikke uten svakheter, og dessverre har jeg aldri fått utforsket Audiards øvrige filmer. Da jeg likevel prioriterte Rust & Bone i morges fremfor Michel Gondrys nyeste (som ble vist parallelt i sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs), innså jeg at det også hos meg ligger en økt nysgjerrighet på hva Jacques Audiard bringer til torgs.
Men dessverre: så feil kunne jeg ta. Et knippe kritikere reagerte positivt, men for meg var Rust & Bone en skuffende svak film, som mangler hele den dynamiske og enhetlige visjonen som gjorde Profeten så sterk. Det hermetiserte samfunnsbildet som fengselet symboliserte i Profeten, er her erstattet av karakterer som forsøksvis (og overtydelig) er fengslet av sine begrensninger, men denne gang uten at dette er i nærheten av å skape mangefasetterte tematiske lag i fortellingen. Først og fremst fremstod Rust & Bone for meg som et velspilt, men overregissert og ufokusert skjebnedrama, som hele tiden balanserer mellom å være genuint og banalt. Ettersom manuset aldri bestemmer seg for hvilken del av historien som skal veie tyngst, mistet jeg den emosjonelle tråden ofte akkurat da den hadde festet seg.
Cotillards figur er den overlegent mest interessante (og best turnerte), men eksempelvis blir hennes liv i spekkhoggernes drømmeaktige akvarieunivers gitt altfor lite fokus. På den andre siden blir den nesten Dardenne-aktige, sosialrealistiske tilværelsen til Schoenaerts’ karakter et miljø som fremstår mer utstudert enn det mitt interessenivå har appetitt på. Når subplottene og de ofte mekaniske dramatiske utviklingene ikke fenger, står filmen til slutt og faller på energien som ligger i relasjonen mellom Stéphanie og Alain. Det uventede forholdet, som lenge preges vel så mye av vennskap som gryende kjærlighet, blir dessverre tilbakeholdt og underfortalt i så store deler av filmen at jeg ikke var engasjert da den uunngåelige tilspisselsen meldte seg mot slutten.
Ikke overraskende har de bredt anlagte reaksjonene hos andre norske og internasjonale kritikere etter dagens Cannes-visning handlet om de sterke rolleprestasjonene, og jeg tar hatten av meg for særlig Marion Cotillard som mange av de andre. Samtidig veier den helhetlige komposisjonen av filmen langt tyngre enn enkelte høydepunkter, og jeg klarer ikke komme bort fra at Jacques Audiards film er mislykket i sin jakt på å få oss til å føle med rollefigurene.
Da er hverken briljant, naturalistisk skuespill, eller enkelte stemningsfulle visuelle øyeblikk nok til å redde Rust & Bone, og jeg ser ingen umiddelbar nødvendighet for at filmen skal lanseres på kino for det norske publikum. For Audiard-komplettistene vil den nok uansett bli tilgjengelig i festival- eller hjemmevideosammenheng.