Omtale

Gyllen og bittersøt: Sofia Coppolas On the Rocks

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Sofia Coppolas flunkende nye film, On the Rocks, vises fra og med fredag 2. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. I tillegg til å være Månedens film på Cinemateket i Oslo, vises den på Vega Scene.

*

On the Rocks legger seg i glasset som en gyllen og bittersøt brandy, avrundet på en måte som sender tankene til førtitallets Hollywood.

Sofia Coppola etablerte seg raskt som en av de mest «europeisk orienterte» blant samtidens amerikanske auteurer. Fremmedgjøringstrilogien – bestående av Lost in Translation (2003), Marie Antoinette (2006) og Somewhere (2010) – kan beskrives som Antonioni ispedd lolz: Filmene er tungt melankolske og porøst til stede sammen med sine hovedpersoner, i arkitektonisk definerte og kulturspesifikke miljøer kameraet tar innover seg og liksom prosesserer minutt for minutt. Meningen sitter fast mellom ordene, dybden ligger i overflaten. Disse mesterverkene synliggjør hvor vanskelig det er for individet å forholde seg til en bakgrunn av forventninger og muligheter – til en verden som ligner fiksjon – når det indre samtidig skyver en lengre innover. Langsomt blir de eventyrlige omgivelsene i Tokyo, Versailles og Los Angeles, med sin poetiske kraft – de ligner veldige kunstverker inne i filmene – eksistensielle labyrinter.

Grensesnittmontasjene i The Bling Ring (2015) brøt opp Coppolas sobre, impresjonistiske stil, men var samtidig en naturlig forlengelse av det anakronistiske som gjorde Marie Antoinette til en postmoderne popfilm med stor P. The Beguiled (2017) bar imidlertid bud om et tone- og temposkifte med sin suspense og sørstatsgotikk, og årets On the Rocks er på mange måter en distinkt amerikansk film. Med en enkel intrige, et lett karikert typegalleri og kvikke onelinere, vekker den minner om Hollywoods gullalder. Du vet, den gangen røyken forlot sigarettene med verdighet, alle drakk før klokka fire, mennene kjørte bil uten å se på veien og stjernene glitret bekymringsløst på himmelen over drømmenes by.

Ikke dermed sagt at det hviler noe nostalgisk over On the Rocks, for dette er en midtlivskrisefilm på minst to nivåer: For rollefiguren Laura (Rashida Jones), som frykter at ektemannen bedrar henne, og for Sofia Coppola, som i strømmeherredømmenes tid sannsynligvis har innsett at de mest kompromissløse og kostbare visjonene hører fortiden til. Det er som om begge erkjenner at friheten ikke lenger synes ubegrenset.

For regissørens del har det resultert i en komedie (produsert av A24 for strømmetjenesten Apple TV+) som aldri glemmer å underholde tilskueren med elegante grep og velplasserte overraskelser, som unngår å sikte høyere enn den kan strekke seg, og på en nesten nonsjalant måte viser at det beste i verden er gratis hvis man vet å verdsette «de små ting». Der kammerspillet The Beguiled fremstod som et forsøk, endog en pliktavlevering – eller i det minste et svar på den tiltagende negative responsen og manglende publikumsoppslutningen i møte med Coppolas filmer – er On the Rocks en zipfil Sofia, nå inspirert av klassiske oppskrifter, på moderat budsjett.

Laura finner også tilbake til seg selv, og veien dit involverer blant annet en Alfa Romeo Convertible i høy hastighet langs Manhattans humpete asfalt med faren i inkognito ved rattet. Filmens New York er så autentisk at det river i nesen (ååå, den umiskjennelig søte og ikke helt nøkkelhullsmerkede duften) og stikker i koronahjertet (ååå… #2021): tote bags fra Strand, klanketiklangklingende bygningsarbeid, hissige sirener til alle døgnets tider, opplyste ballbinger, velkledde lykkejegere på vei til eller veltende ut fra en vernissasje.

Lauras liv som velstående forfatter har bokstavelig talt fått skrivesperre. Det går tregt ved tastaturet, og samlivet med ektemannen Dean (Marlon Wayans) ligner mer og mer et lappeteppe av barnevennlig kvalitetstid og trøtte kvelder foran flimrende skjermer. I kontrast til denne resignasjonen, har Dean, som er gründer, forpliktet seg til et mystisk dobbeltliv bestående av engasjert team building og lanseringsfester. Ren nødvendighet, påstår han, men pokeransiktet vekker mistanke. Idet Lauras far, vagabonden Felix (Bill Murray), blir selskapssyk og kommer på besøk, fornemmer han straks utroskap – og før Laura vet ordet av det, er en privatetterforskning på trappene.

Midtlivskriser visker ut følelsen av at alt kan igangsettes, avvikles og gjentas et uendelig antall ganger: muligens er det bare hundre nightcaps med romantiske soloppganger, femti Michelin-stjernede smaksmenyer og fem reiser til Paris som gjenstår. Men samtidig som vissheten om at alt har en slutt vokser i styrke, frykter Laura sirkelbevegelsens monotoni. Glem «fucking», forkynner Chris Rock i et standup-show Laura døser til i senga – etter at ringene smis og inngraveres er det kun «intercourse» i vente!

På skolen, der døtrene avleveres hver morgen, oppstår en slags nedskalert versjon av Marie Antoinettes påkledningsshow (som var en hyllest til «en ny dag truer»-vignetten i Bob Fosses All That Jazz, inkludert Vivaldis Concerto alla rustica): En kvinne med krøllete hår og intens formidling overfaller Laura med daglige oppdateringer om sitt kjærlighetslivs kompliserte frem-og-tilbake-sms-er og av-og-på-situasjoner. Satt opp mot denne villmarken, ligner Lauras liv en myk pute å synke ned i, men er det komfortable egentlig en sovemaske – og for den energiske Dean såpass xanax at han sikter seg inn på nye målskiver? (Nærmere bestemt sin modellvakre og britisk-virtuose noenogtjueårige kollega Fiona aka Fifi [Jessica Henwick] som simpelthen elsker ukonvensjonelle løsninger og snakker sosiale medier som andrespråk.)

Idet Felix ut av det blå vil ha kontakt med datteren, praktiserer han en velkjent sosial strategi: Å bable om seg selv og sitt, men med datteren på andre siden av bordet som utgangspunkt. Han betaler regningen, naturligvis, og den gammeldagse gentleman-rollen insinuerer sosial makt; alle danser etter den verdensvante og sjarmerende Felix’ pipe, også når den låter surt. Laura responderer mildt oppgitt på hans vennligsinnede, men retorisk finslipte lettvintheter; han doserer om kjønnsroller som om ingenting har endret seg siden steinalderens instinktbaserte sosiale kodekser, og analyserer datterens livssituasjon så pragmatisk at den ligner et spill med brikker som kan flyttes frem og tilbake.

Langsomt lykkes Felix i å få datteren med på leken, som består i å følge Deans bevegelser med GPS-presisjon, godt hjulpet av en innleid spion med zoomlinse. Laura kaster seg ut i det – rutinenes seier over impulsiviteten er jo selve gjæren som får hverdagens surdeig til å heve! Å innta rollen med tilsynelatende distanse, som om alt sammen var cosplay, er mildt sagt utfordrende, men overfor faren vil Laura helst fremstå trygg i seg selv, tørrvittig, cool & careless.

«You used to be fun», sier han i filmens såreste scene, og man får lyst til å gi den selvopptatte klovnen en ørefik – men Laura føler seg like sett som latterliggjort. For hun er jo mer og annet enn dette dilemmaet evner å uttrykke, og selv om farens redningsprosjekt undervurderer og bagatelliserer Lauras forståelse av egen situasjon, er summen av delene en uforbeholden kjærlighetserklæring. Disse to vil faktisk ha godt av å tilbringe mer tid sammen – såpass kan vi lese ut av kjemien mellom Rashida Jones og Bill Murray. Far og datter leker med hverandres ansiktsmimikk og kroppsspråk på en måte bare slektninger og nære venner kan. De leser hverandre, deler et språk som ikke kan fanges i skrift. Vi glemmer at de bare er skuespillere på jobb.

Øyeblikkene som pakker seg ut, helt av seg selv, innenfor rammene av en konseptuell og ganske forutsigbar historie, er filmens tryllestøv. Man får lyst til å sette seg ned ved bordkanten og delta i samtalene, bidra med innspill og få respons. Samtidig holdes vi på en armlengdes avstand fra rollefigurenes sjelsliv, som for å bevare følelsen av at dette er et filmeventyr. Hvis On the Rocks har sitt utspring i personlige og vonde erfaringer, er versene skandert slik at vi kan nyte de mange adspredelsene fortellingen byr på: bli med på fest, ta en drink i baren, leke detektiv, kjøre i hundre midt i byen, færra til Mexico, ha hjemmekontor med panoramavinduer i verdens dyreste boligområde.

«Lost in Translation» (2003)

De tidlige Coppola-filmene la til rette for tredimensjonal innlevelse med sine simulatoraktig analoge, taktile uttrykk; kameraet lot oss bli ett med dem som mollstemt betraktet en summende metropols abstrakte topografi fra hotellrommet. Noe fremmedgjøringstrilogien og On the Rocks har til felles, er et bevisst forhold til vanlige kinogjengeres behov for virkelighetsflukt: Coppola lager filmer om rike og berømte, hvis hverdagsliv er annerledes og interessante nok til å vekke lysten til overskridelse og akutt deltagelse – på tross av at mandag er mandag, også med en luksusfrokost innabords.

Uansett hvor emosjonelt krevende det var for Bob og Charlotte på Park Hyatt i Tokyo (der de minste værelsene har en prislapp på over fem tusen kroner natten), har jeg aldri kjent sterkere trang til å sette en fiksjon ut i det virkelige liv (det holder lenge å bestille noen drinker i den såkalte «New York Bar»). Er det mulig å kjenne på stemningene fra Somewhere hvis man bare henger i bakgården til Chateau Marmont og bestiller en burger? (Ja, kan jeg bekrefte.) Da jeg gjestet Versailles, vendte jeg det døve øret til guidens monolog for å dikte meg bort i endeløse kortskalle-nach til lyden av New Order. The Magic of the Movies.

On the Rocks virker komprimert og vektløs om man sammenligner den med verkene som gjorde Sofia Coppola til sin generasjons ypperste filmfenomenolog, men Laura utstråler en livserfaring og planmessighet som nødvendigvis gjør henne mindre mottagelig for sterke sanseinntrykk og flakkende bevissthetsstrømmer. I likhet med Coppola selv, er hun kanskje i ferd med å bli * gisp * …voksen?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>