Det hele settes i gang med en lydmiks som er intens og gjennomtrengende. Vi følger en person vi kun ser nakken av gjennom det vi etter hvert skjønner er en buss til Horsens Statsfængsel i Danmark. Lydmiksen dabber etter hvert av, men vi forstår hele alvoret vår unge protagonist, Rune, er i ferd med å tre inn i; han blir avkledd, ransaket og avfotografert før han blir slengt inn i en liten celle der hele avdelingen består av, som vakten sier, «tøffe typer» som venter på han.

Fra første stund Rune blir forlatt av vaktene merker man med en gang en klaustrofobisk og nervøs stemning. Inne i fengselet eksisterer det en moralkodeks der de sterke har all makt, mens de på bunnen må finne seg i nesten alt i frykt for sitt eget liv. Den dokumentariske stilen gjør i tillegg at alt vi ser, selv om det er absurd og helt uforståelig for «vanlige» mennesker, er troverdig og hardtslående. Kinematografien, lydmiks og skuespill klaffer helt utrolig og det er nesten som om man glemmer at dette faktisk er en fiksjonsfilm.

I forbindelse med visningen på Kosmorama 2010 var det anledning til å snakke med Tobias Lindholm, en av to regissører av R. Hele opplegget rundt filmen virker like utrolig som den virkeligheten filmen formidler. Så og si alle skuespillere, foruten Rune, er tidligere straffedømte og satt nettopp i Horsens Statsfængsel før det ble tømt for fanger. Og alle hendelser i filmen er tatt fra det virkelige liv i det samme fengselet, og alt er rekonstruert så nøyaktig at det nesten er pinlig. Alt dette er takket være filmens konsulent Roland Møller som spiller rollen som den brutale og følelseskalde Mureren. Under arbeidet med manuset ble Tobias Lindholm kjent med Møller som så og si kjenner Horsens Statsfængsel inn og ut, og nesten alt av hendelser og rutiner er tatt fra Møllers erfaringer.

Castingen av skuespillere er like utrolig. Produksjonen hadde ikke penger til å hente inn profesjonelle skuespillere fra København eller andre steder siden dette betydde at hotellregningene ville skyte i været. Det ble satt opp en lokal castingsesjon der det viste seg at mange tidligere straffedømte, som alle hadde vært i Horsens, dukket opp og det er derfor at alle karakterer i filmen virker så naturlige og realistiske. På en måte kan man si at filmen er en dokumentar som bruker rekonstruksjon av faktiske hendelser som grunnlag for sin fiksjonelle handling, og jeg finner igjen en hel del trekk fra den britiske dokumentarismen med John Grierson i spissen. Griersons hovedtanke var «creative treatment of actuality», der rekonstruksjon av faktiske hendelser kunne gjøres mer interessant ved å ty til fiksjon på toppen, og dette er noe R gjør helt etter boka.

R er en av filmene i Kosmoramas hovedkonkurranse, og jeg kan ikke se noe annet enn at denne filmen bør vinne. Hvis den ikke vinner, bør den likevel få ordinær kinopremiere på norske kinoer – noe annet ville være skammelig og kritikkverdig for dette er filmkunst på sitt beste. R er uten tvil den beste danske filmen på lenge (siden Antichrist) og vil, forhåpentligvis, være styrende for nye talenter innen den nordiske filmen. Fytte rakkern for en filmopplevelse!