I et japanskkontrollert Korea på 1930-tallet foregår en ellevill jakt på et skattekart som skal vise vei mot evig rikdom til den som først finner skatten. Her er den handlekraftige dusørjegeren The Good, den slue bandittlederen The Bad, og den underlige togrøveren The Weird. Sammen er de The Good, the Bad, the Weird – sommerens smaleste blockbuster på norsk kino.

Det kan ikke gjentas for ofte at sørkoreanske Kim Ji-woon tilhører de beste av sin generasjon filmskapere. Selv om han per i dag ikke har den internasjonale gjennomslagskraften som landsmann Park Chan-wook, karakteriseres Ji-woons filmografi av en forbløffende vellykket fleksibilitet; fra absurde komedier, via psykologisk grøss og mørk gangsterfilm, tok Ji-woon karrieren i ny retning i 2008 med westerneventyret The Good, the Bad, the Weird. To år og mange omveier senere, er filmen endelig premiereklar på norske kinoer, lang tid etter at mange nok har sett og fordøyd den i andre formater. Uansett vil oppmerksomheten som en kinopremiere fører med seg forhåpentligvis gi oppvakte kinogjengere lyst til å utforske Ji-woons filmografi ytterligere, som tross alt skjuler filmer langt bedre enn denne.

At Kim Ji-woon setter stil over innhold overrasker ikke. Men i The Good, the Bad, the Weird finner han aldri den samme stødigheten som kjennetegnet både A Tale of Two Sisters og A Bittersweet Life. Med et filmspråk som minner mer om Indiana Jones enn Sergio Leone-filmen som tittelen utilslørt henspeiler på, er dette et ærlig forsøk på å servere publikum sprudlende underholdning i eventyrfilminnpakning. Når det bare fungerer sånn halvveis, er det fordi Ji-woon undervurderer eller ikke mestrer historiefortellingen. Derfor blir også de spektakulære actionscenene sjeldent mer enn teknisk imponerende. Lange kjøringer i høyt tempo med kreative kameraplasseringer, gir filmen en tiltalende friskhet, men sliter oss også ut. Her finnes ingen hvilepuls, og resultatet er smått kaotisk og forvirrende. I oppjaget tempo drives vi fra scene til scene med forrykende action avløst av slapstick-humor som treffer et godt stykke utenfor den universelle humorblinken – med noen hederlige unntak gitt av Song Kang-ho (sist sett i mesterverket Thirst) som den overspillende raringen The Weird.

Men en eventyrfilm kan aldri bli vellykket når den så til de grader ignorerer behovet for plottflyt og tredimensjonale karaktertegninger. The Good, the Bad, the Weird ser forbasket bra ut, men blir i sin kjedsomhet en eventyrisk nedtur forutsetningene tatt i betrakting. La oss nå håpe Kim Ji-woons kommende I Saw the Devil blir den oppturen vi håper og tror den vil bli.