Atlantique er nå tilgjengelig hos strømmetjenesten Netflix, under tittelen Atlantics – her er direktelinken.

*

Atlantique er en poetisk skildring av unge menneskers forsøk på å grave ut et eget rom i et Dakar der fattigdom, sosial utnytting, korrupsjon og tradisjonelle verdier mest av alt får framtiden til å ligne en kompakt, urokkelig skjebne.

Det er særlig to tablåer som gjentas i regissør Mati Diops langfilmdebut: Havet og ungdomsrommet. Gang på gang fylles lerretet av melankolske, bråvakre bilder av sjø i nyanser av gull, sølv eller grått som innimellom kan minne om japanske Hiroshi Sugimotos fotografier. Andre ganger dveler kameraet ved et tomt, spartansk rom med jordgulv, rotete lakener på sengen, vindusglugger med jernsprinkler og slitte gardiner. En enkel parfymeflaske på toppen av klesskapet eller en plakat på veggen minner oss på den unge kroppen som bestandig lengter, strekker seg mot noe, vil noe annet, vil noe mer.

På ulike måter representerer begge disse tablåene både frihet og fangenskap: Den unge bygningarbeideren Souleiman (Ibrahima Traoré) forsøker å flykte til Europa i en båt sammen med en gruppe andre unge menn da firmaet han er ansatt hos slutter å lønne arbeiderne sine. Kjæresten hans Ada (Mame Bineta Sane) skal på sin side gifte seg med Omar, en mann familien hennes mener det er fornuftig å danne allianse med. For henne blir soverommet stedet der hun kan unnslippe forventinger, krav og misbilligende blikk. Men der havet er en dødsfelle, er ungdomsrommet i beste fall en luftlomme i hverdagen. I verste fall er det en celle i forkledning.

Atlantique oppleves som en bemerkelsesverdig sterk debutfilm. Dette skyldes først og fremst Mati Diop (blant annet kjent som skuespiller i Claire Denis’ 35 Shots of Rum) sin sans for musikalitet og visualitet. Fortellerstilen er suggererende – det er som om den dempede, men insisterende kraften fra bølgene vibrerer under filmens overflate – og innslagene av magisk realisme er ekle og elegante.

Når en rekke jenter i byen blir alvorlig febersyke og mister bevisstheten, for morgenen etter å våkne i sengen med blodige føtter og skitne klær uten å huske hva som har skjedd, ligner redselen jeg føler den som vekkes av den argentinske forfatteren Samantha Schweblins roman Feberdrøm (2017) – også den et kunstverk som behandler politiske og sosiale problemer på sosialrealismeoverskridende vis.

Komponisten Fatima Al Quadiris originalskrevne musikk til Atlantique må nevnes. I likhet med regissøren er hun født på åttitallet, og musikken hennes kombinerer instrumenter som mbira med et moderne, abstrakt, digitalt lydbilde. Resultatet er både vakkert og truende.

Svakest er Atlantique når regissøren ikke stoler på at bildene hun maler fram og historien hun forteller står støtt på egne bein. Et gjentagende behov for å verbalisere hva dette egentlig handler om – løfte underteksten til overflaten, så å si – samt noen slappe feministslagord i Beyoncé-stil og en klisjépreget monolog om kjærlighet, gjør at filmen i mine øyne ikke helt får vinger å fly med.

Når det er sagt, er Atlantique en suggererende, uhyggelig feberdrøm, og blir sittende i kroppen som en svak verking.