Som forventet er den nye filmen til japanske Hirokazu Kore-eda en nyansert, sosialrealistisk og lett sentimental familiefortelling. Rent fortellerteknisk minner den imidlertid om Kurosawas klassiker Rashomon (1950).

I tre akter skifter Monster perspektiv og hopper i tid. Vi i publikum blir konfrontert med våre fordommer og forhastede slutninger idet vi skjønner mer av hva som foregår. Men får vi egentlig vite det?

Alenemoren Saori (Sakura Andô, kjent fra Kore-edas Gullpalme-vinner Shoplifters) blir bekymret når sønnen Minatos (Soya Kurokawa) oppførsel plutselig endrer seg. Han kommer hjem med én sko, og hun finner hårlokker på badegulvet som han har klippet av seg; i tillegg spiser han dårlig og er mer stille enn vanlig. Plutselig en dag kommer ikke Minato hjem, og Saori finner ham alene i en forfallen togtunnel, blødende fra øret. Moren haler ut en forklaring fra femteklassingen som sier at herr Hori, en lærer på skolen, har slått ham og sagt at han har grisehjerne.

Når moren svært opprørt kontakter skolen, blir hun møtt av en forferdelig trøtt gjeng med folk som ikke kan beskrives som noe annet enn et byråkratisk monster vekket til live. Rektor, administrasjonen og andre lærere, svarer med generiske setninger som «din henvendelse er mottatt» eller «vi beklager at du opplever det sånn», uten et snev av medfølelse overfor mor eller sønn. Til sammenligning har den anklagede Hori mye han skulle sagt, men blir tiet i hjel. Vi observerer et skolesystem som svikter både barn, lærere og sårbare foreldre, og en æreskultur som verken tillater de involverte å stille spørsmål eller forklare seg.

I kontrast til byråkratiet og de ulike valørene av skam som skildres, gir Kore-eda flere av rollefigurene sine plass til å forklare seg. Når de samme hendelsene skildres fra forskjellige perspektiver, høster vi stadig ny informasjon, som justerer tidligere fremstillinger. Snarere enn å spole tilbake til ett bestemt startpunkt, igjen og igjen, gjør Kore-eda overgangene så sømløse at fortellingen ikke brytes opp. Det er knapt merkbart at Monster plutselig følger læreren Hori ved å hoppe tilbake i tid.

Strukturen skaper forventninger om at Kore-eda jobber målrettet for å skape forløsning, men likevel er det alltid som om noe ikke stemmer. Snarere enn å avsløre hendelser og tette plotthull i hver seksjon, åpnes stadig nye portaler og avgrunner; flere spørsmål reises, men svarene havner lengre og lengre unna synsfeltet.

Fortellinger som tar i bruk «Rashomon-effekten» forsøker som regel å si noe om subjektive erfaringer – om hvordan hendelser kan fremstå og huskes helt forskjellig, og at en rekke sosiale og politiske faktorer er utslagsgivende. I Monster anvender Kore-eda også strukturen for å undersøke avstanden mellom voksne og barns opplevelser.

Filmens tredje og siste akt følger Minatos perspektiv, og her kommer vi tett på vennskapet mellom ham og klassekameraten Yori. Denne delen har en fantasifull lekenhet og emosjonell lengsel som gjør fortellingen rikere. Filmens organisering bidrar til at publikum lenge sliter med å møte barna i øyehøyde og mistror dem, akkurat som de voksne rollefigurene i filmen.

De to første seksjonene fokuserer på Saoris tilværelse som enke og alenemor, Yori som blir mishandlet hjemme av en alkoholisert far, Hori som er en misforstått lærer – men også en enslig mann som ønsker å finne kjærligheten – og rektor Fushimi, en usympatisk robot-aktig kvinne med en tragisk forhistorie. Vi ser at enkeltskjebner rakner fordi skolesystemet og barnevernet svikter. Samtidig viser filmen at de unge guttene lever egne liv – vel og merke påvirket av omstendighetene, men uten at disse direkte opptar tankene deres. De er opptatt av hverandre, av å nøste opp i nye følelser.

Plutselig virker Minatos løgn, som får en uskyldig lærer sparket, som et ikke-problem. I alle fall sammenlignet med de kompliserte følelsene han kjenner på i nærvær av Yori, forvirring rundt seksualitet, og frykten for å bli utstøtt. Skuespillerne Soya Kurokawa og Hinata Hiiragi er usedvanlig gode i rollene som henholdsvis Minato og Yori.

Mot slutten blir fortellerstilen elliptisk og minneaktig. Musikken, avdøde Ryuichi Sakamotos aller siste arbeid, blir mer sentimental – for ikke å si sakral. Filmens eksistensielle dimensjon forblir utydelig, men flere av scenene hinter om død og gjenfødelse.

Kombinasjonen av den myke, delikate stilen til Kore-eda og en tydelig, litt «tenkt»  tredelt struktur føles uvant, men overraskende vellykket. Virkeligheten er illusorisk, vi ser, tolker, vurderer situasjoner ulikt, og slik oppstår misforståelser mellom mennesker.

Monster er en vakker skildring av barn som håndterer komplekse og romantiske følelser på irrasjonelle måter, og dermed utløser et kaos. Nok en gang lager Kore-eda stor film av små nyanser.