I mini-essayet «In Bed», fra The White Album (1979), skriver Joan Didion om migrenen som gjorde henne sengeliggende fire til fem døgn hver måned. I begynnelsen møtte hun anfallene med avvisning: «Jeg pleide å tenke at jeg kunne kvitte meg med denne feilen ganske enkelt ved å fornekte den. Karakter over kjemi». Gradvis lærte Didion å bli venn med den – migrenen, feilen, svekkelsen. Heller enn å kjempe imot, fokuserte hun fullstendig på smerten.
I konsentrasjonen – «den pålagte yogaen» – oppdaget hun noe nyttig. «For når smerten trekker seg tilbake, ti eller tolv timer senere, går alt annet med den, all den skjulte harmen, alle forfengelige engstelser.» Den friskmeldtes eufori: Å åpne vinduene og kjenne luften, spise og sove godt. Alle de tingene man pleide å ta for gitt, fylles av ny oppstemthet, en takknemlighet for det som er intakt.
En lignende strategi er utgangspunktet for Jessica (Tilda Swinton) i Apichatpong Weerasethakuls Memoria (2021). Forstyrret av et mystisk smell som bare hun kan høre, som fra «jordens indre», oppsøker hun et lydstudio for å finne den eksakte gjengivelsen. «Det er som en stor betongkule som faller ned i en haug med metall som er omgitt av saltvann,» forklarer hun teknikeren Hernán som leter i biblioteket for lydeffekter til film (filnavnene her er deilig poetiske: «Mage truffet, iført hettegenser», «Kropp treffer dundyne, treffer balltre»).
Jessica unngår ikke det som rykker henne ut av det kjente. I likhet med Didion, lar hun det bli et altoppslukende fokus som fyller dagene og nettene. Lydhallusinasjonen – som i løpet av filmen aldri blir betegnet som noe mer enn det, noe underlig, fremmed – blir et eksempel på en plage som lammer, men som også kan bli inngangen til en annen sannhet, en annen erfaring av tid og rom. For den skotske orkidédyrkeren Jessica blir smellet begynnelsen på en eksistensiell reise fra Bogotá, der hun er for å besøke søsteren, til en grønn landsby der hun treffer en eldre Hernán som renser fisk og snakker med de døde.
Utgraving, knokler
Ved å ikke forklare Jessicas lyd, åpner Weerasethakul opp for flere mulige fortolkninger. I studioet med Hernán utdyper hun om sin egen oppfatning av lyden: «Et stort pang som krymper». «Metallisk ekko». «Jordaktig buldring». Larmende biler på en mørklagt parkeringsplass, og et skudd på åpen gate som viser seg å være et punktert dekk på en buss, gir fornemmelsen av en ubalanse i verden. En ung mann løper i panikk mens andre stivner i fotgjengerfeltet.
Jeg får en slags «biennale-følelse» av å se Weerasethakuls filmer. Mer spesifikt minner filmene hans om somrene da jeg var noen-og-tjue og jobbet i Momentum kunsthall i Moss, der mye av dagen gikk med til å sitte på en stol i et fuktig lokale, en nedlagt fabrikk der regnvannet surklet i rørene, der sopp grodde i veggene, der fossen munnet ut i en elv noen meter fra murbygget; lyden av sildrende vann, grønne planter, og filmrom, noen med kinoseter, andre med saccosekker, alle mørklagt innenfor tunge gardiner, slik at å tre ut og se dagslys var like desorienterende hver gang.
Siden debuten Mysterious Object at Noon (2000) har Weerasethakul bearbeidet det utflytende skillet mellom realitet, forestillingsevne og spiritualitet. Tropical Malady (2004), som er skutt i jungelens nesten-mørke, følger et løst narrativ og understreker nødvendigheten av mysteriet og sensualiteten som komponenter i kjærlighet og film.
Memoria foldes ut i en drømmelogikk der lyd er like viktig som bilde, der folklore blandes med buddhistisk tradisjon, insekter og tykk natt, og drevet av en «dyp lengsel etter å gjøre ingenting». Dette er den første filmen Weerasethakul spiller inn utenfor Thailand, og følsomheten for rom og arkitektur er merkbar. Kameraet dveler ved sykehuskorridorer, likhus, en fotoutstilling, kjøleskap designet for blomster. Regissøren viser en nymaterialistisk oppmerksomhet som ligner den jeg finner i den danske poeten Amalie Smiths bøker, der undersøkelsen og prosessen står i sentrum. I første halvdel av Memoria vies det også plass til studier av planter, virus, sopp, bakterier. Knokler, hodeskaller, en kjeve. En forsker Jessica møter på sykehuset der søsteren er innlagt, tar henne med til en utgravingsplass. På bordene i laboratoriene ligger steiner og mineraler som har vært brukt i ritualer for å slippe ut onde ånder.
Men «det kunstneriske» blir aldri tvungent i Memoria – det har snarere den virkningen at jeg blir mer skjerpet, mer komfortabel i det begivenhetsløse. Stillbildene har en malerisk kvalitet, og holdes lenger enn vi er vant til å se på film. I en tidlig scene sitter Jessica på sykehuset mens søsteren sover i pasientsengen. Grønnfargen på Swintons genser matcher gardinen og vegetasjonen utenfor vinduet. Mimikken er så kontrollert, tausheten mellom de to så trukket ut, at jeg lurer på om bildet har hengt seg opp, før Jessica strekker overkroppen, og jeg aksepterer tempoet. For mer enn noe annet er det en tidsfølelse man må lande i, for å ta inn filmens metafysiske kraft.
Rasende vinger
Når søsteren er skrevet ut fra sykehuset, sitter de to på en benk i en av Bogotás grønne lunger. Med hvert sitt glinsende bakverk i hendene, stirrer de rett framfor seg. «Jeg har skrevet et dikt,» erklærer Jessica etter en stillhet. «Et dikt fra de søvnløse nettene». Hun tar en pause før hun leser:
«Bortenfor blomsterbladene og de en gang rasende vingene …
… peser luften mot dens bleknende skygge.»
«Og?» spør søsteren. «Det er alt,» svarer Jessica.
Det er selvfølgelig også regissøren som snakker gjennom Jessicas dikt, som sier at det trenger ikke å være mer enn dette, to linjer fra en våken natt. I det enkle utsnittet er det samtidig så mye mer: To fremmede på en benk, to fremmede som i dette tilfellet er søstre, to kvinner som virker dømt til å snakke forbi hverandre. Jessica spør om også søsteren hører uling, som fra dyr. Når hun ikke får svar, lurer hun på om hun er i ferd med å gå fra forstanden. Søsteren svarer med et tomt blikk at det gjør vi alle, men det er ikke så farlig.
Forut for diktet, har vi sett Jessica på restaurant med søsterens familie, i en urovekkende middagsscene der hun hører smellet på nytt og later som ingenting. Samtalen fortsetter; søsteren nevner en felles bekjent som Jessica mener er død, mens søsteren og mannen sier han lever og er ved god helse. Virkelighetsforståelsen revner, mens Jessica bestiller ossobuco fra servitøren.
Verdens skjønnhet
Desorienteringen gjentar seg på musikkinstituttet der Jessica spør etter Hernán og ingen i studioet vet hvem han er. Levende og død virker som relative størrelser her. Hun finner ham ikke, men blir i stedet stående og lytte til en improvisert konsert. Det som lignet en begynnende romanse verken fullbyrdes eller avbrytes, men henger igjen som en potensialitet, uten at lydteknikeren dukker opp igjen.
Eller gjør han? Ved en rennende elv, møter Jessica en eldre Hernán som aldri har forlatt landsbyen han bor i. Han husker alt, og prøver å begrense det han ser. «Det fins allerede mange historier,» påpeker Hernán, som ikke ser TV eller film, fotball, nyheter, matprogrammer, Miss Universe eller andre av menneskets vidunderlige oppfinnelser. I stedet lytter han til steiner, og hører en mann som gråter. Gjennom tårer, berøring og søvn utspilles en form for overføring der Jessica leser Hernáns minner. Han omtaler henne som et medium, en antenne som leser hans harddisk.
Memoria er ikke minst en film om empati. Den unge Hernáns tolkning av Jessicas lyd, overrakt i et headset, er et rørende eksempel. Hennes famlende spanske uttale, hans mildhet og åpenhet når han forteller om elektronikaen han liker å spille.
«Du kommer ikke lenger til å bli rørt av verdens skjønnhet,» sier en lege til Jessica når hun ber om Xanax. «Eller verdens tristhet.» I et sjeldent innslag av komikk tilbyr legen Jesus eller Salvador Dalí som alternativ resept. Men Jessica er nettopp en som viser hva det innebærer å bli rørt – av skjønnhet, tristhet, traumer og tap.
Porøsitet
Etter en søvnløs natt denne uka tok jeg bussen til Henie Onstad og satte meg under en av den New York-bosatte kunstneren Guadalupe Maravillas lyddusjer. Rykket ut av rytmen etter en egentlig udramatisk kjærestekrangel, satt jeg lenge og bare lyttet og merket at hodepinen fra bussturen forsvant. Placebo, kanskje – et sterkt ønske om reparering! – men uansett en effekt av romlighet og akustikk. Maravilla spiller på gonger, krystallpyramider og munnspill, med mål om å helbrede gjennom lyd. Han kombinerer samtidskunst med healing, og er opptatt av hvordan forskjellige lydfrekvenser treffer ulike deler av kroppen.
Utstillingen Sound Botánica (tittelen peker på plantebutikkene i latinamerikanske land som selger urter, folkemedisin, lys, røkelse og olje) tydeliggjør at også kroppen er en akustisk enhet, en bygning eller et rom. Membranen er porøs; lydfrekvensene forflytter seg fra senter til omkrets, fra omgivelsene utenfor til innenfor huden, slik at de omkringliggende bølgene også blir en del av det fysiske «jeg».
Koblingen mellom det kollektive, meditative og terapeutiske deler Maravilla med Weerasethakul. I en dokumentar fra 2018, fra den subtropiske jungelen der deler av Memoria ble spilt inn, forklarer regissøren at han også selv har «dette problemet med lyden i hodet mitt». Et «bang!» som kommer ved daggry, etterfulgt av ekko. I Columbia får den medisinske diagnosen et politisk sammenfall: Da geriljakrigere angrep landsbyene, var det mange som lå på gulvet mens de lyttet til drønnene fra gassbomber. Filmen er et forsøk på å synkronisere den konkrete bomben med lydhallusinasjonen og erfaringen av vold. Den jordaktige buldringen er på samme tid fysiologisk og esoterisk.
Ved bordet i den eldre Hernáns stue, sitter han og Jessica og holder hverandre i hendene. Hennes indre lyd smelter sammen med hans minner fra krigen i landsbyen, da han gjemte seg under sengen i hjørnet, stemmene til en mor og en sønn. Lyden av bølgeslag velter inn fra det åpne vinduet. Utenfor er tett jungel og insektspill. Og det kjennes som en forløsning, noe verken høylytt eller helt stille – en vedvarende bakgrunnsstøy.
Fenomenologen Maurice Merleau-Ponty snakket om en synestetisk forbindelse mellom lyd og bilde: «når jeg sier at jeg ser en lyd, mener jeg at jeg gjengir lydens vibrasjon med hele mitt sanselige vesen». I Memoria opplever jeg noe tilsvarende – erfaringsrom som utvides i ordløsheten; muligheter som åpnes av en enkel berøring; en sanselig og kinetisk frihet som stimuleres i et landskap der drømmenes snirklete underfundighet råder.
Porøsiteten og det indre livet er det som driver Memoria. Filmen demonstrerer lindringen og lettelsen som finnes i vakre bilder.