Denne omtalen ble opprinnelig publisert i fjor høst, da Den danske piken («The Danish Girl») hadde premiere under filmfestivalen i Venezia.

*

Tom Hoopers film om maleren Einar Wegener, mannen som gjennomgikk historiens første kjønnsbekreftende operasjon, kaster et tomt og virkelighetsfjernt blikk på et tema som fremdeles – over åtti år etter at Den danske piken utspiller seg – er vanskelig å snakke om.

Billedkunstnerne Einar (Eddie Redmayne) og Gerda Wegener (Alicia Vikander) lever i et lykkelig ekteskap, der godslig rivalisering mellom malerpenslene er det nærmeste de kommer en slags konflikt. Einars landskapsmalerier får oppmerksomhet fra galleriene, mens Gerda mislykkes med med å tekkes kuratorenes smak; hun mottar høflig skryt for teknikken, men mangler etter sigende et spennende motiv eller en original tanke bak strøkene.

Gerdas motivasjon henger i en tynn tråd, men hun møter likevel «konkurrenten» med sitt aller mykeste blikk; hun iakttar mannen med uslitelig beundring, som om han var blitt sendt på jorden for å gjøre den til et bedre sted.

Einar stiller villig opp som modell for Gerdas portrettmalerier, og en dag er han nødt til å være stand-in for en ballerina. Innlevelsen er påtagelig, men dragningen mot kvinneklær blir først synlig idet han ikke kan ta øynene vekk fra konas nattkjole samme kveld. Gerda inviterer til sex, men Einars oppmerksomhet rettes mot et annet sted enn kroppen hennes.

I en aldeles nydelig scene, er det som om nærheten mellom de to er absolutt – de vokser inn i hverandre, er hverandres alt («my wife, my life») – samtidig som Gerda ikke kan unngå å kommentere mannens fascinasjon for silketøyet hun nettopp har kledd av seg.

Til å begynne med oppmuntrer Gerda Einars interesse for det feminine, og tolker atferden som en midlertidig fase, kanskje til og med som et uttrykk for «kunstnerisk raptus»; hun lar ham få eksperimentere med garderoben og sminkeskrinet hennes, og drar ham med på fest i drag. De er frie sjeler, som ikke ønsker å underlegge seg forventninger til hvordan man skal opptre i formelle settinger.

Samtidig blir det tydelig at Einars kjønnsidentitet er i full forvirring: I løpet av festen har han forsvunnet så langt inn i rollen som kvinne at han kysser en annen mann (Ben Whishaw). Overfor Gerda avskriver han hendelsen som et tankeløst innfall, men det er tydelig at noe er i endring, og at resultatene av prosessen blir permanente.

Gerda forsøker som best hun kan å leve seg inn i Einars verden, men er ute av stand til å virkelig forstå den. Som for å abstrahere alt sammen, begynner hun å male sin nye mann, sminket og utkledd i kvinneklær. Portrettene vekker umiddelbart interesse hos en kresen gallerist, og plutselig er hun i ferd med å realisere seg selv, parallelt med at Einar endrer personlighet og blir Lily Elbe.

Einars fløtete, nesten engleaktige fremtoning druknes sakte, men sikkert i et eksistensielt mørke, og Gerda virker rådvill i den vanskelige situasjonen. Skal hun fortsette å oppmuntre ham til å omfavne sin indre kvinne, på bekostning av den heteroseksuelle relasjonen? Kan hun leve i et forhold med et menneske som ikke lenger er den hun forelsket seg i?

Regissører som Tomas Alfredson (La den rette komme inn) og Lasse Hallström (Mitt liv som hund) har tidligere snust på historien om Einar Wegener/Lily Elbe. Appellen er innlysende: forvandling over tid er noe av det mest filmiske en kan forestille seg. Det er imidlertid utfordrende å finne en god balanse i fremstillingen, slik at interessen for det ytre ikke overskygger det indre. Tom Hooper (Kongens tale, Les misérables) er dessverre uegnet for oppgaven.

Å ha en kjønnsidentitet som ikke passer overens med kroppen, forårsaker omseggripende identitetsproblematikk og fremmedgjøring: en følelse av å ikke høre til, å ikke være elsket – aller minst av seg selv. I mesterverket Laurence Anyways klarer Xavier Dolan og hovedrolleinnehaver Melvil Poupaud å sette ord og bilder på hovedpersonens erkjennelsesprosess, og hvilke forskyvninger denne forårsaker i dagliglivet – ikke minst overfor hans elskede Fred (Suzanne Clément), som han uvegerlig dras vekk fra, i takt med at kjønnsidentiteten endres. Dolan finner et slående bildespråk for å synliggjøre det som bukter seg på innsiden av Laurence, men unngår å redusere selve rollefiguren til en mystisk visuell attraksjon; personligheten har de samme egenskapene som tidligere, den er like tilgjengelig – bare forløst og formidlet på en ny og sannere måte.

I Den danske piken, der Einar til slutt ser seg nødt til å gjennomgå det som er historiens første kjønnsbekreftende operasjon, er det som om mennesket regelrett forsvinner foran øynene våre. Hans alter ego Lili Elbe er glimtvis søt og fjollete, som en hvilken som helst Tootsie, men fremstilles hovedsakelig som noe fremmed, som det abjekte. Det er enkelt å leve seg inn i at Gerda opplever Lili som noe hun ikke klarer å forholde seg til – hennes synsvinkel dominerer store deler av filmen – men som tilskuere er vi også nødt til å identifisere oss med Einar og hans reise.

Den danske piken beveger seg gjennom kompliserte psykologiske prosesser med så høy hastighet at Einar forblir en vi studerer fra utsiden. Han liksom kastes frem og tilbake mellom to sider av seg selv; kjønnsoverskridelsen ligner schizofreni, slik sykdommen fremstilles i platte melodramaer.

I stedet for å vise hvordan en kropp og et sinn kan smelte sammen og innta en form som er sterkere og renere enn bestanddelene hver for seg – det er jo nettopp dette transpersoner sliter med, at det indre og det ytre i utgangspunktet eksisterer på hver sin planet – virker Hooper opphengt i at slaget skal stå mellom to personligheter, og at Lilys dominans koster dem begge livet. Dette på tross av replikker som «God made me a woman, the doctor is only curing the sickness that was my disguise» og «It doesn’t matter what I wear, it’s what I dream».

Selv om det er noe litt anstrengt over Alicia Vikanders tolkning av Gerda, uttrykker det følsomme ansiktet hennes presist blandingen av ømhet og skuffelse, fascinasjon og skrekk manuskriptet spiller opp til. Eddie Redmayne gjør alt som står i hans Oscar-belønnede makt, men det er ikke de store dybder han henter fra; lyrisk blomstrende dialog tvinger ham til å presse frem sterke, men sjeldent oppriktige følelser i hver eneste scene. På sitt minst overbevisende ligner mimikken hans grimaser fra en Aardman-animasjon.

Vi må ikke glemme at Den danske piken også er et kunstnerportrett. Atmosfæren i første akt dufter av terpentin og nyplukkede villblomster; ekteparet Wegener høster inspirasjon fra hverandre, og formelig synger floskler som «jeg må skisse deg…» og «med den konsentrasjonen kommer du til å forsvinne gjennom lerretet». Særlig Gerda flakser rundt i leiligheten med en barnlig entusiasme og arbeidslyst man sjeldent forbinder med tenkende, visjonære mennesker. Er hun nødt til å fremstå som en «lerkefugl» bare fordi hun er kvinne? Ibsen ville nok klødd seg i skjegget.

Det er noe utpreget borgelig over Den danske piken. Et borgerlig kunstsyn preges – slik jeg ser det – av en begeistret, men overfladisk holdning, og hyller ideen om kunst snarere enn selve utsigelsen: «det er så flott og spennende at noen maler!» Tom Hoopers distanserte, eksotiserende blikk på skapende kunstnere, vokser seg inn i skildringen av Einar: «det er så spennende at noen er annerledes!» I alle fall en stund, når Einar «kler seg ut» og vises frem til allmenn forlystelse – lenge før Lily blir the black swan.

Om kunsten er en adspredelse, noe ekstra, besitter den likevel eventyrlige krefter i Hoopers fiksjonsunivers. Gerda profitterer på Einars «livskunst», og når Einar svekkes av den siste operasjonen, virker lyden av konas penselstrøk, og ikke minst vissheten om at maleriene hennes har foreviget Lily, lindrende: «I can feel myself getting better when I listen to your pencil. You made me beautiful, and now you’re making me strong. There’s such power in you.»

Til slutt noen ord om filmens visualitet. Hooper har av en eller annen grunn valgt å gå for et «dejlig dansk» look. De kalkhvite rommene og okerfargede eksteriørene konnoterer lyden av brusende hav, luft, gjennomstrømming, åpenhet. En slik estetikk er lite egnet til å uttrykke stengslene som hindrer Einar i å være seg selv. Veggene burde presset seg innover, utgangene vært visket vekk – i stedet står dørene på vidt gap, som for å berolige oss.

Som i Hoopers tidligere filmer, ligger utspjåkede bildekomposisjoner og optiske finurligheter som bobler på overflaten – selv for et utrent øye er det simpelthen umulig å ikke legge merke til dem – men til tross for synligheten, er grepene underlig lite uttrykksfulle – eller snarere: jeg undres over hva de er ment å uttrykke, og hvorfor.

Det bør eksistere en noenlunde begripelig forbindelse mellom fortelling, tematikk og språk/bildespråk; eventuelt kan filmens bestanddeler flyte sammen i en poetisk bevissthetsstrøm, og etterlate rom for tolkning og tvil. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å plassere rollefigurene i praktfulle værelser, og stole på at «skjønnheten» gir inntrykk av en kunstnerisk prosess. Visst skal vi nyte glasuren til en påkostet, «vulgær» action- eller eventyrfilm uten store ting på hjertet, men i tilfellet Den danske piken, som i aller høyeste grad bør formidle komplekse tanker og følelser – noe som vedkommer oss som mennesker – er det overfladiske et vesentlig problem.

Alt i Den danske piken ser ut som på museum eller «slitt kafé» (inkludert mersalg av nips og antikke husflidartikler), og så å si samtlige scener later til å utspille seg i og rundt turistmekkaet Nyhavn. Det minner i pinlig stor grad om de drømmelignende tablåene man ser i såkalte in flight-magasiner («når du ankommer København, er det som om hverdagen viskes vekk…») og forsterker inntrykket av et døsig, romantisk – ja, rett og slett likegyldig – blikk på Einar Wegeners historie.

Intensjonene bak Den danske piken er sikkert gode. Da er det synd at filmen er flat som Danmark, like endimensjonal som landskapsmaleriene til en nybegynner på kveldskurs; farge- og idéløs som et blankt lerret.