En sørgelig forfatter på skriveopphold konfronteres av ubudne gjester, skogbranner og kjærlighet. Christian Petzolds kinoaktuelle film kaprer sommerferiens idylliske, og uutholdelige, letthet.
Av de filmene jeg har sett av den tyske regissøren Christian Petzold, tror jeg alle har inneholdt bilkjøring. Så også i hans nyeste, Rød himmel, som begynner med at en bil får motorstopp. De som blir nødt til å gå resten av veien til fots med all sin bagasje, er fotografen Felix (Langston Uibel) og forfatteren Leon (Thomas Schubert). Begge er i starten av trettiårene, og virker som de har kjent hverandre lenge. Likevel er de som natt og dag allerede fra start: Felix er en typisk «chill» type og tar skuffelsen med bilen på strak arm, mens Leon er tungsindig og sur.
De to unge mennene har fått låne det slitte, men sjarmerende sommerhuset til Felix sin mor. Planen er at de skal jobbe, Leon med ferdigstillinga av sin neste roman, og Felix med en søknadsportefølje. Når de endelig kommer fram, derimot, oppdager de en masse rot: vinflasker og rester etter måltider, sengetøy som ligger henslengt.
Den mystiske gjesten i det dobbeltbookede sommerhuset, viser seg å være en vakker, ung kvinne ved navn Nadja (Paula Beer). Vi hører henne før vi får se henne. Lydene av sex i naborommet går Leon på nervene, og han bygger opp et agg mot henne som vedvarer i det lengste. Nadja blir et symbol for det spontane og lettsindige, den store forstyrrelsen i hans kontrollerte verden.
Thomas Schubert briljerer i rollen som Leon, filmens hovedperson. Hans dystre, irritable og arrogante holdning settes opp som en kontrast til lettheten i settinga og de andre karakterene. Der Nadja plystrer barnslig og sykler av gårde til sesongjobben i en iskremkiosk, er Leon ufrivillig komisk i sine mørke klær i sommervarmen. Der Felix koser seg på stranda og løper ut i havet, nekter Leon å bade, og blir sur på seg sjøl fordi han sovner i sanda og har latt verdifulle timer passere uten produktivitet.
Petzold får fram denne sosiale dynamikken med subtile grep; det meste ligger i utspillinga av daglige scener med naturlig dialog og visuelle antydninger. De sommerlige tablåene, med middager, vin og småprat utendørs, minner om formspråket til Eric Rohmer, med tilsvarende spill mellom en lett og ledig overflate som bryter med karakterenes indre kvaler. Særlig dras tankene til Den grønne solstrålen (1986), hvor hovedpersonen Delphine (Marie Rivière) sliter med å nyte sommerferien og konfronteres med andres tilsynelatende enkle gleder.
I kontrasten mellom Felix og Leon er også en subtil maskulinitetskrise. Leon maser på Felix om å fokusere på arbeidet sitt, ikke la seg distrahere av de deilige bølgene, menneskemøter og et punkt i taket som må repareres. Felix, som forsøker å være overbærende, reagerer til slutt på Leons nærsynthet og slår fast at å fikse taket også er arbeid. Leon tar det umiddelbart som en kritikk av hans forfattergjerning, en trussel mot hans verdi og identitet. Egentlig er det en konfrontasjon av Leons kunstneriske tunnelsyn som ikke er åpen for livet rundt ham.
Når Felix inviterer hjem Devid, livvakten på stranda og den andre parten i Nadjas sommerflørt, kontrasteres også den smålubne Leon med deres slanke, muskuløse figurer i bar overkropp. De andres uanstrengte forhold til seksualitet – Felix og Nadja bytter snart plass som Devids elsker – blir også et problem for Leon, som holder seg mest mulig på avstand mens han ruller seg en ny sigarett med det utskrevne manuskriptet i fanget.
Hans blikk på Nadja er åpenbart fylt av undertrykt fascinasjon, men han begrenses av fordommene sine, som skal vise seg å være helt feilslått. Leon har avskrevet henne som intellektuelt og kreativt underlegen, og sidestiller hennes evne til å gi tilbakemelding på manuset med en tidligere
erfaring da en vaskehjelp ga en dårlig lesning på noe han hadde skrevet. Leon er uvitende om at Nadja har fått et prestisjefylt stipend for å skrive en doktoravhandling i litteraturvitenskap. Også Devid blir offer for Leons smålige kritikk av hans yrkesvalg, som åpenbart styres av forfatterens sjalusi og misunnelse.
Petzold klarer likevel å plassere seerens sympati hos Leon, sjøl om medfølelsen kompliseres av de tydelige svakhetene hans. Vi er tett på hans sanselige erfaringer – summinga av fluer, sand i klærne og lukta av myggspray – og Schuberts kroppslige skuespill formidler ikke bare arroganse, men depresjon – en avstand til omgivelsenes og livets gleder som er smertefull, og som ikke minst kommer i veien for hans evner som forfatter.
Romanen hans er nemlig like håpløs som Leons innstilling – det kan både Nadja og redaktøren på snartur fra Berlin stadfeste – mens Felix får skryt for en inspirert fotoserie som kom til ham tilsynelatende like enkelt som han fikser taket og svømmer i havet. Jeg får genuint vondt av Leon i sin skrive- og livsnød, men han er fanget i sitt eget blikk på verden, med betydelige blindsoner.
Dette med blindsoner og følelsen av å være fanget står ut som viktige temaer i Rød himmel. Tittelen spiller på skogbrannene i nærliggende regioner, som lenge bare kommer til syne gjennom en utsikt mot den røde himmelen sett fra taket, og i lyden av brann- og redningshelikoptre på vei over dem. På bakkeplan går imidlertid handlinga sakte. Langsomheten kan sies å være et kjennetegn ved Petzolds filmer, det tar ofte tid før du skjønner hvor historien er på vei. Her er også stillstand tematisert mer eksplisitt, både med Leons skrivesperre og sommeridyllen som stadig føles mer innestengt. Når flammene kommer nærmere, går det døsige tempoet over i mer akutte scener som løfter filmen til et nytt nivå, både visuelt med bilder av brente dyr og aske som faller fra himmelen, og tematisk med sommervarmen som knyttes til naturkriser.
Petzolds siste film skiller seg ut som lettere enn de tidligere, med flere innslag av humor. Der stemninga her minner om Rohmer, har særlig filmene i den løse spøkelsestrilogien (Die vinnere Sicherheit fra 2000, Gespenster fra 2005 og Yella fra 2007) noe av den sosiopolitiske tyngden fra Dardenne-brødrenes filmografi.
I lettheten avdekkes imidlertid en tyngde, lag for lag, som gjør Rød himmel til en sommerfilm med tankevekkende kompleksitet. Mye står og faller på hvorvidt du føler med Leon eller ikke, men uansett er det fintfølende sosiale samspillet og de atmosfæriske scenene utført med en eleganse som gjør dette til en gripende film.