Film fra Sør 2018: Coda er en musikkterm som signaliserer sluttsekvensen i et stykke, men på tross av melankolske innslag, er Stephen Nomura Schibles Ryuichi Sakamoto: Coda på ingen måter en dokumentarfilm som beskriver siste reis i den japanske komponistlegendens liv. Tvert imot handler den om å integreres så sterkt i sine umiddelbare omgivelser at man oppnår en form for evig liv. Det finnes ingen slutt.
Å lage dokumentarfilm om multikunstneren Ryuichi Sakamoto er ingen enkel oppgave, og regissør Stephen Nomura Schible har løst oppgaven ved å ta en nærmest metafysisk vending i sitt karakterportrett. Materialet, bestående av arkivopptak, intervjuer og sekvenser som levendegjør Sakamotos «sfære», knyttes sammen av idéen om å være til stede og absorberes av sine omgivelser. Natur, politikk, teknologi og nasjonale traumer er viktige motiver, siden Sakamoto er aktivist og musikalsk talerør for de spirituelle og humanistiske strømningene i miljøer som kjemper mot atomkraft.
Sakamoto ble diagnostisert med halskreft i 2014. Filmen tilkjennegir sykdommen ved flere anledninger, men lar den aldri bli styrende; i stedet for å dvele ved tristessen, dreier filmen seg heller i en oppbyggelig retning der komponistens livskraft og endeløse kreativitet; hans årvåkenhet for verden rundt ham kanaliseres inn i musikken.
Årvåkenheten kommer til uttrykk på flere nivåer. Det første ligger i hans deltakelse i, og interesse for nasjonale traumer, som tsunami-ødeleggelsene i Fukushima i 2011, 9/11 eller atombombe-angrepet på Hiroshima under andre verdenskrig. Filmen åpner med Sakamoto på plass i Fukushima, utstyrt med beskyttelsesdrakt mot radioaktiv stråling, idet han snubler over et flygel som har blitt offer for bølgen.
Tangentene spretter ikke tilbake til posisjonene sine; lyden er sur og skjev, men også vakker i sin melankoli. Det er som et lik som taler til oss fra den andre siden. Som Sakamoto selv formulerer det: Mennesket stemmer pianoet til å følge en tonal norm, men i dette tilfellet har naturen selv stemt pianoet og returnert det til et rått, udestillert uttrykk.
Dette rommer også det andre nivået: Sakamotos evige skattejakt på naturlige lyder med musikalske kvaliteter. Kameraet observerer varsomt og stilltiende mens komponisten trasker rundt i skogen eller reiser på oppdagelsesferd til Arktis på jakt etter de unike klangene; lyder som nærmest har mytologisk resonansbunn. Han hamrer på plastdunker og søppel, bruker minicymbaler mot en uthulet steinformasjon i isødet eller putter en bøtte over hodet for å høre hvordan regnet trommer på plastbunnen. Når han kommer tilbaket til studioet, integreres lydene med komponistens egne syntetiske eller akustiske klanger.
Det høres i utgangspunktet eksentrisk ut, men det er alt sammen del av Sakamotos livsprosjekt – et tydelig ønske om å viske ut grensene mellom musikk, lyd, natur og virkelighet.
Arkivmaterialet og tilbakeblikkene på Sakamotos karriere utgjør filmens tredje nivå. Fra et kjølig, kontemporært og digitalt uttrykk med matte farger i de nye intervjuene med komponisten, skifter formatet brått til kornete (og corny!) 4:3 i tilbakeblikkene på komponistens nybrottsarbeide med Yellow Magic Orchestra på 80-tallet. Kontrastene speiler Sakamotos organiske forbindelse til den teknologiske utviklingen, satt mot bakteppet av Tokyos infrastrukturelle eksplosjon i samme tidsperiode.
Utsnittene fra Sakamotos mange filmmusikalske bidrag – som Nagisa Oshimas Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983), Bernardo Bertoluccis The Last Emperor (1987) og The Sheltering Sky (1990), samt Alejandro González Iñárritus makeløse The Revenant (2015) – presenteres i sylskarpe, restaurerte versjoner. Særlig fascinerende er innspillingssekvensene fra The Last Emperor, der en ung og sulten Hans Zimmer (i kapasitet av sin rolle som synth-programmerer) titter opp mot den japanske mesteren med glinsende beundring i øynene.
Regissør Schible injiserer forskjellige visuelle og aurale gjennomgangsmotiver som forsterker følelsen av noe helhetlig og visjonært; noe som løfter filmen langt forbi et konvensjonelt kunstnerportrett. I starten får vi høre et helt utdrag av Sakamotos tema fra Merry Christmas Mr. Lawrence – fremført live i et operativt tilfluktssted under tsunamien i Fukushima. Senere, i et arkivopptak, fremfører komponisten det samme stykket den gangen det var nytt. Slik forbindes ikke bare musikken i tid, men også i sin bruk – plutselig får den helt ny relevans, i en helt annen setting.
Sakamoto okkuperer ikke bare rommene rundt ham, men også den aurale tidslinjen. Musikk er flytende, abstrakt, uten egentlig rotfeste utover våre egne assosiasjoner. Men Sakamoto gjør det virkelig for oss – det er klangene, ikke bruksområdene, som får oss til å rekontekstualisere og sette det inn i en organisk sammenheng.
Det mest slående gjennomgangsmotivet er likevel Sakamotos fascinasjon for Andrej Tarkovskijs Solaris (1972), nærmere bestemt bruken av Bachs korale «Ich ruf’ zu dir, Herr Jesu Christ, BWV 639». Kanskje ikke så merkelig, med tanke på at også Solaris benytter organisk integrering av naturlyder og musikk; av både symfoniske og elektroniske teksturer som ligger tett opp mot hans egne arbeider. Men motivet har også en melankolsk etterklang. Sakamoto ønsker selv å skrive koraler i Bach og Solaris‘ ånd – om ikke som et personlig requiem, så utvilsomt med en slags terapeutisk effekt. Om filmen noen gang påminner oss om komponistens dødelighet og helsesituasjon, er det disse øyeblikkene.
Musikken og komposisjonsprosessen er selvsagt både vakker og fascinerende nok i seg selv, men klangen fra de tematiske og audiovisuelle motivene i Stephen Nomura Schibles dokumentar synliggjør at Sakamotos kulturarv mest av alt handler om å være et medium for sine omgivelser.