Riget Exodus hadde premiere på Viaplay i oktober, og i denne artikkelen retter forfatter Agnar Lirhus et kritisk blikk på serien.
*
Norske filmkritikere overgikk hverandre i hyllesten av Riget Exodus. Hadde de ikke sett de to første sesongene?
Jo, de fleste anmelderne skriver at de har sett de gamle Riget-sesongene om igjen før premieren på Exodus. Alle som én er de – akkurat som meg – fan av kultserien. For meg var Riget det Twin Peaks var for så mange andre – epokegjørende. Stadig drysser det replikker fra serien ned i hodet mitt. («I min ungdom sa vi at den smukke inngang, det er der hvor matten ligger»). Rollefigurene, som kastes mellom det parodiske og det tragiske, føles som mennesker jeg kjenner. Serien er, nå som årene har gått, det eneste felles grunnlaget mellom meg og en venn av meg. Vi så de to sesongene i filmcut på Rockefeller en gang på tidlig 2000-tall. Dette minnet er alt vi har sammen. Men det holder.
Så jeg ble fylt med enorm forventning da jeg hørte ryktene om en ny sesong. Iveren ble ikke mindre da jeg leste de første ekstatiske kritikkene. Det var det samme over hele fjøla (inkl. Montages), hyllest, hyllest, hyllest. Lars von Trier hadde klart kunststykket å lage et nytt mesterverk. Nye Riget var like god som originalen. Det hørtes for godt ut til å være sant. Og det var det også.
*
Fra lille Mary til ONDSKAPEN
Selv om jeg liker Riget 2, ser jeg at den er en slags bro mellom det storartede i den nå tretten episoder lange serien, og det som går feil. Den sjarmerende spøkelseshistorien om lille Mary og Åge Krüger fra sesong 1, utvikles i sesong 2 til et drama mellom det gode og det onde, manifestert i vanskapningen Lillebror. Det slutter imidlertid ikke der. Ondskapen glir over i et beklemmende metaforisk tablå uten det minste spor av mystikk i Exodus, der Lillebror har blitt til enorme Storebror.
Man kan nærmest måle vellykketheten langs en enkel linje mellom konkret og abstrakt. Lille Mary har en bjelle som fru Drusse kan høre. Karen, derimot, hører Storebrors hjerteslag i sykehusets vegger som en indre fornemmelse. Ondskapen som har foregått i sesong 1 er Åge Krugers drap på sin egen uekte datter Mary med klorgass, under dekke av tuberkulosebehandling. Ondskapen i Exodus er derimot helvetets invasjon via to portaler.
To scener kan belyse dette enda klarere. I Riget 1 blir fru Drusse beordret til hørselstest av overlege Helmer, fordi han mener hun må være døv siden hun fortsett ikke har dratt fra sykehuset. Her blir hun satt i et lydisolert rom og får en slags mikrofon i øret, som skal måle bakgrunnslyden der (ikke aner jeg om dette er normal prosedyre!). Lyden skal siden «vaskes» av en computer for å undersøke om det er lyd i øret til fru Drusse. Hun titter fascinert på skjermen mens teknikeren jobber. Hørselen hennes er fin, konstaterer han. Men fru Drusse ber han vaske lyden mer. Irritert sier han at det ikke er annen lyd i rommet, det er konstruert nettopp for ikke å ha bakgrunnsstøy. Men fru Drusse gir seg ikke, teknikeren må vaske lyden videre. Og det er da de hører det: Lille Mary som roper på hjelp fra det hinsidige.
Motsatsen til dette er Storebrors hjerte i Exodus. Det viser seg nemlig at Storebror har hjerteproblemer. Og Storebrors kropp, det er selve sykehuset. Hovedpersonen Karen, som har tatt over fru Drusses oppgave som sykehusets hjelper, klarer til slutt å finne hjertet i et teknisk rom. Det henger der som en enorm kjøttpumpe. Judith, Storebrors mor som også er hjertekirurg, går straks i gang med å operere. Som om ikke det var nok, finner hun en blodpropp i hjertet til Storebror og inni denne er det en miniatyrmodell av Riget, en sånn med glasskuppel og væske inni, der snøen virvles opp når man rister på den. At hjertet må leses metaforisk, det er bare så altfor klart. Men hva det skal bety, er likevel helt uforståelig.
Det hjelper ikke at ondskapsfortellingen i Exodus utstyres med et helt arsenal av klisjeer fra uvirkelighetslitteraturens varetorg, slik som replikanter, gatekeepers (det skjærer i ørene, hvorfor kan ikke danskjävlarna finne på et eget ord?), portaler og gulnede kart. Parodien er komplett når plottet løses ved at den onde Mogge speilvender kartet på telefonen til Karen.
Tragiske helter, ikke fjernstyrte klovner
Med henvisning til Lillebror skrev jeg at Riget 2 var en mellomstasjon på veien mot den metaforiske fadesen. Men Lillebror manifesterer også det som gjør både Riget 1 og 2 uendelig mye mer vellykket enn Exodus: Rollefigurene. For hvor mange minneverdige skikkelser er det ikke i de to første sesongene? Jeg nevner i fleng: Overlege Moestrup, Krogen, Balder (og hans venn Hansen), fru Drusse og psykologen Ole (med tilnavnet Pikenes Ole), professor Bondo, og selvsagt overlege Helmer. Man må heller ikke glemme de to seerne i oppvasken.
Selv om Lillebrors kropp er en metafor – det sies rett ut at den store kroppen er ondskapen han prøver å avstøte – er det likevel som om han faktisk lever og eksisterer. Kanskje er grunnen så enkel som at den geniale stemmen til Udo Kier som vekker bastarden til liv? Karens mørke stemme, når hun er medium for Storebror, gir overhodet ikke samme effekt.
I Exodus er det egentlig bare to rollefigurer jeg tror på og blir fascinert av: Karen og overlege Pontoppidan (som står for den morsomste scenen i hele sesongen, idet han skal holde L-juletalen han har arbeidet så intenst med, men plutselig bare får til å si N: «Na nivet narme!»)
Hvorfor er det så stor kvalitetsforskjell? Man kan gjerne si at rollefigurene i Riget 1 og 2 oser av konstruksjon og håndverk. Ja, antagelig er det mye av grunnen til at de fungerer så mye bedre. Teknisk kan man se det slik: Helmer forlanger det perfekte av alle rundt seg, men har selv begått en skjebnesvanger feil (som ille nok blir forklart i Exodus). Overlege Moestrup er sjef, men vender alltid frakken etter siste taler. Professor Bondo er vitenskapens sanne ridder, men blir dypt irrasjonell idet han opererer inn en kreftsyk lever i seg selv – i vitenskapens navn.
Rollefigurene i Riget 1 og 2 har dilemmaer, mål og desires (for å bruke McKee), og er enkle å tegne opp. Likevel er de sprell levende for meg. Dels fordi de har klare mål, og fordi de opplever reelle dilemmaer. Professor Bondos livsmål er å gi et bidrag til forskningen på hepatosarkom. Når prakteksemplaret han har ventet på er i ferd med å glippe, er det å omgå etikken ved å operere inn leveren i sin egen mage et både troverdig og komisk dilemma.
Videre skyldes troverdigheten glitrende skuespill og strålende karaktertegning på manusstadiet, men aller mest at hovedpersonenes dramaer inngår i seriens overgripende skisma mellom vitenskap og overtro. For overlege Moesgaard er det naturlig å være overtroisk sammen med de overtroiske, mens for Helmer er overtroen en trussel mot den vitenskapelige fasaden han har satt opp. For Bondo derimot er den irrasjonelle losjen av overleger en pragmatisk og nødvendig støttespiller for å oppnå et høyere vitenskapelig mål.
I Exodus ser jeg ingen slike sammenhenger. Det er i det hele tatt svært få av rollefigurene som fungerer overhodet. Heller enn indre sammenheng, har von Trier og medforfatteren Niels Vørsel satset på ytre attributter. Mogge (i parentes bemerket den svakeste i de to første sesongene) har blitt til en Karlsson på taket som kjører fortfort sparkesykkel og har caps med propell på hodet. Krogen har grønn hanekam. Naver har som kjennetegn at han kan ta ut øyet av øyehulen, og at han får raseriutbrudd imens han hveser frem paradokser som er så å si umulig å uttale: «Enten blir jeg så rasende at jeg tar denne teskjeen og graver ut øyet mitt, eller så gjør vi det på en annen måte og jeg blir søt og medgjørlig som en vårhare.»
Swedish Anonymous er et spor som kan hende hørtes morsomt ut på manusstadiet, men som overhodet ikke er gøyalt, og heller ikke integrert i resten av «historien». Anna, spilt av Tuva Novotny, er for eksempel kun en brikke som flyttes omkring for å drive plottet videre, uten noen som helst indre sammenheng – før hun ender som Døden! Jeg synes nesten synd på Mikael Persbrandt, som må ha eslet rollen som Stig Helmers sønn med vissheten om størrelsen på skoene han nå skulle tråkke inn i, men også med en forhåpning om at faktisk skulle la seg gjøre å oppnå den legendariske statusen til sin avdøde landsmann.
La mystikken forbli mystikk
Det som imidlertid skuffer aller mest med Riget Exodus er at det virker som om Lars von Trier har glemt sin egen mesteroppskrift, nemlig å la det uavklarte bli gjentatt og utvidet, men aldri forklart.
Blegedammene er et godt eksempel. Også i Exodus er den stemningsfylte introen fra de forrige sesongene med. Men mens vi den gangen aldri forsto hva blegedammene egentlig var (foruten stedet Riget var bygd på), skal vi nå tre inn i disse. Her ligger Storebrors hode i et hav av tårer. Veien til blekedammene går via paternosterheisen Bulder og Hansen brukte til å skjule ølkassene sine, og der Stig Helmer «kvittet» seg med Mona. Tykke blodårer vokser rundt skinnegangen. Det er Storebrors kropp, forstår vi, som altså er selve sykehuset.
Men idet man trenger inn i mystikken, slutter den å være mystisk. Behovet for å nøste opp i plott og tankegods tar lufta ut av det ene narrativet etter det andre i Exodus: Stig Helmer var likevel ikke svensk, viser det seg, men dansk. Det var Rigmor som skadet Mona, ikke Helmer. Mogge speilvendte kartet, slik at Karen og Bulder forvekslet portalene, osv. Men ingen ser vel på Riget for å få ting til å gå opp? Nei, heller gåte på gåte på gåte, spør du meg.
Likevel mer interessant enn det meste
Det som var så vilt forfriskende med Riget da den kom, var von Triers framsyn. Serien ble lansert i en tid da kritisk refleksjon omkring rolleforståelse og ideologi ikke stod særlig høyt i kurs i akademia. Vi hadde kanskje ikke følt at det var lov før, men nå kunne vi le oss fordervet av overlægers og professorers snørrhovne hovmod og idiotiske rivalisering. Ideen om at vitenskapen kunne løse alt, den ideen hadde vel knapt blitt særlig rokket ved ennå. Hadde vi tenkt gjennom alt som forsvant med et strengt mekanistisk og rasjonalistisk verdensbilde? Vi vet i hvert fall mye mer om det i dag. Ja, veldig mye mer.
Von Trier forsøker i Exodus å gjenta en liknende samtidsanalyse med roboten i oppvasken. Roboten representerer maskinene som skal overta for menneskene. Så skal det liksom være megetsigende at roboten knuser hver eneste tallerken den vasker. Problemet er at en slik kritikk allerede er utdatert. Det er ikke noe friskt med dette blikket, ingenting overraskende.
Likevel svingte norske anmeldere begerne for nyvinningen. Det vi egentlig så, var vel deres egen hyllest til seg selv og sin gode smak, fordi de var fans av kultserien Riget. Det er i hvert fall ikke mye analyse å se. Både NRK og Aftenposten omtaler det «geniale metagrepet» som består i at søvngjengeren Karen ser Riget på DVD og via innklipp fra den gamle serien «husker» ting som skjedde forrige gang ondskapen rørte seg på seg i sykeshuskorridorene. Ja, dette er tydeligvis genialt, selv om det riktignok ikke «gjøres så mye mer med akkurat dette påfunnet», skal vi tro NRK. Dagbladet slår fast: «Mer av det samme, på samme nivå.»
Er gul sepiatone, skjeve kamerautsnitt, håndholdt kamera i sykehuskorridorer, kaffeslabberas og småkjekling på morgenmøter, nok til å mene at dette er den samme serien? Nei. Som jeg har prøvd å demonstrere, er Exodus en helt annen serie enn Riget 1 og 2. Exodus mangler den potente samtidsanalysen von Trier brakte til torgs på 90-tallet, og dessuten humoren og mystikken de to første sesongene bugner av.
Betyr det at du ikke bør se Exodus? Nei. Lars von Trier på TV er en luksus i våre dager. Og alle bør vel strengt talt se en serie som lar en av de viktige rollefigurene dø i en rullestol hengende i et klatretau langs veggen på et sykehus? Men se de to andre sesongene først.