Ingen rytme når konstruksjoner knuser kjærligheten i Take This Waltz

Historier om kjærlighet har vi mange av, og vi får hele tiden flere. Naturlig nok. Gleder og sorger knyttet til emosjonelle relasjoner som kommer og går, vil alltid være kilder til godt drama. Eller?

«Jeg er forelsket i deg», «Du sviktet meg», «Jeg elsker en annen», «Vi er ment for hverandre» – gjenklangen av disse variasjonene hører vi fra litteraturhistorien, kjente og kjære filmer, og ikke minst fra våre egne liv. Men for kjærlighetshistorier har vi, i tillegg til gjenkjenneligheten, også den nært beslektede, overhengende faren for at de kan bli fylt av repetisjoner og klisjeer, at de ikke oppleves virkelige og mangler sannferdige følelser i sin kjerne. Det er en tynn linje, som ikke er lett å balansere på.

Filmen Take This Waltz er tilsynelatende nok en kjærlighetshistorie, som forteller om den unge kvinnen Margot (Michelle Williams) som strever med å finne sannheten i livet sitt, og dramaet som oppstår i kollisjonen mellom hennes forpliktelser til ektemannen Lou (Seth Rogen) og ferske tiltrekning mot den nye naboen Daniel (Luke Kirby). Vi kan også kalle Take This Waltz et trekantdrama, en type fortelling der vi er vant med at konfliktene intensiveres etter hvert som begjær og løgn ikke lenger kan holde sømmelighetene samlet. Men for meg var ikke filmen noen av delene; den opplevdes aller mest som en psykologisk studie av en person (Margot) som ikke vet hva hun ønsker å få ut av livet sitt. Og en slik historie, om et retningsløst menneske, som filmen aspirerer til å skildre på en sann og naken måte, er et langt mer krevende prosjekt å gjennomføre enn historier med tydelige narrative normer og regler. En slik studie vil etter mitt syn styrkes hvis den da også er en film som er dristig nok til å være like slank på beslutninger og visshet i sitt innhold, som mennesket den handler om. En film som kan flyte med hovedpersonen.

Take This Waltz er den andre spillefilmen fra den kanadiske skuespillerinnen Sarah Polley (Den søte ettertid, nytolkningen av Dawn of the Dead), som regidebuterte i 2006 med dramaet Away From Her, om en kvinne (Julie Christie) som rammes av alzheimer. Der fokuserte Polley på hvordan nærheten til hovedpersonens oppofrende ektemann sakte svinner i takt med sykdommen, og hvilke ufravikelige konsekvenser alzheimer medfører for relasjonene rundt den som er rammet. Filmen traff særlig kritikere og publikum med denne emosjonelle kjernen i sin historie, og suksessen tok Polley og hovedrolleinnehaver Christie helt til Oscar-utdelingen, der de var nominert for henholdsvis beste manus og beste kvinnelige hovedrolle. På sett og vis er Take This Waltz en film som ligger tettere på Away From Her enn det ser ut som. Begge er i sin essens fortellinger om sykdom – med den konkrete alzheimerdiagnosen i den første erstattet med en vag selvisk retningsløshet som problem i denne andre.

Og akkurat som med Julie Christie i Away From Her, har Polley plassert Michelle Williams i sentrum for denne historien – knapt en scene foregår uten henne, og knapt en følelse hun uttrykker er falsk. Som i nesten alle filmer hun er med i, er Williams også her det absolutte høydepunkt med opplevelsen. Og der Polley kanskje mangler andre fasetter som filmskaper (mer om det nedenfor), har hun en genuin evne til å hente enestående prestasjoner ut av sine hovedrolleinnehavere. Take This Waltz er nesten verdt å se av denne grunn alene (særlig om man er Michelle Williams-komplettist), men på den andre siden er filmen nesten ikke verdt noen ting uten. Ta vekk det bankende hjertet Williams tilfører Margot, og denne filmen blir et tomt, frustrerende skall påmalt ”kunstneriske ambisjoner” som et keiserlig antrekk den ikke fortjener. For meg er Take This Waltz i hovedsak et bløtt, kjedelig melodrama uten verken ideer eller visuell kraft til å fortelle oss noe verdifullt om det den handler om. Det er en sørgelig erkjennelse, for filmen tangerer til tider noe helt annet, og jeg var beredt på at den mot slutten skulle treffe noe dypt i meg. Noen dager etterpå sitter jeg dessverre igjen med følelsen av at hele filmen er unødvendig narrativt fyllstoff, som ikke har satt i gang en eneste ny tanke.

Denne typen velmenende, mislykkede filmer er nesten verre enn de som er helt åpenbart dårlige. Det oppleves som en posert inderlighet, det Sarah Polley har lagt til grunn for sitt verk, og bak skalkeskjulet (som er synligst i filmens overdrevent varme fargepalett) finner jeg bare tomhet. Grunne konflikter, konstruert dramatikk og pappfigurer (særlig de to viktigste mannlige rollene) som skriker etter å fylles med ideer og situasjoner vi kan gjenkjenne og føle på. Eksemplene er spredt jevnt utover hele filmen, men blir tydeligst i kjernedramaet: Margot begjærer naboen Daniel, men istedenfor at hun faktisk lever det ut og må føle på konsekvensene, nærer hun behovene sine gjennom en serie ”søte” møter med vedkommende, hvor de to prater og prater om hvem de er og hva de vil for sine liv. De surrer rundt til lyden av fin musikk i dunkel belysning – bokstavelig talt, i en sentral scene fra en fornøyelsespark – før lyset slås på, og Margot tusler tilbake til hverdagen. Der venter Lou, som skriver kokebok om kyllinger og lager variasjoner av samme type mat hver dag, og på tross av at de med søte små stemmer uttrykker sin kjærlighet til hverandre i hvert tenkelige øyeblikk, rammes vi aldri av følelsene dem i mellom, men derimot av overfortellingens voldsomme hammer – som Polley bruker flittil til å banke spikeren usedvanlig mange ganger i bordet inntil vi forstår.

Regissør Sarah Polley.

Etter sine mange finstemte rolletolkninger har Sarah Polley etterlatt et inntrykk som en ettertenksom, klok skuespiller, og Away From Her var i dette perspektivet en debut som levde opp til forventningene. Hva som avsløres i Take This Waltz er en utrygghet; at Polley ikke har klart å isolere, i sitt manus og i sin regi, hvilken fortelling og hvilken visuell ramme Margot skal skildres gjennom. Dette mennesket, som Williams så nydelig personifiserer, er en virkningsfull kjerne for filmen, men ved at Polley har valgt seg trekantdramaet som skjelett kommer det sanne i konflikt med det konstruerte. Lange, bedagelige scener der Williams uttrykker små detaljer ved Margot står i sterk kontrast til påtatte møter og avsløringer som skal holde konflikten varm. Til slutt vinner dessverre konstruksjonene, og paradoksalt nok faller byggverket Take This Waltz derfor sammen.

Årsaken er at Polleys helhetsvisjon ikke holder fast ved én idé, og dette blir synlig i små konkrete problemer: Klippingen og scenerekkefølgen balanserer dårlig de forskjellige stegene i historien, som resulterer i en urytmisk opplevelse. De to mannlige skuespillerne Seth Rogen og Luke Kirby har ikke tilstrekkelig tredimensjonale rollefigurer til å bli troverdige, og deres inderlige forsøk på å spille sannhet gjør det enda verre når dramaet strammer seg til. Filmens tematikk blir mer og mer banal, når ikke fremdriften i historien tilfører nye tanker. Sammenlignet med hjerteskjærende gode kjærlighetsdramaer med lignende innhold, som for eksempel tyske Alle andre (2009) og amerikanske Blue Valentine (2010, også med Williams), blir Take This Waltz som en forglemmelig B-film i forhold.

Sarah Polley skal ha for ambisjonen om å portrettere en psykologisk kompleks ung kvinne i møte med livets vanskelige virkelighet, men det viser seg (igjen) at det å skape noe presist og sannferdig i denne lunefulle sjangeren vi kaller ”en kjærlighetshistorie” er mer krevende enn det kan se ut til.