Etter et tiår som utelukkende har stått i Pixars tegn, er det en fryd å kunne vende tilbake håndtegnet Disney-animasjon slik de fleste av oss vokste opp med. Disneys «andre gullalder», som inkluderer Den lille havfruen, Skjønnheten og Udyret, Aladdin og Løvenes konge har ikke bare tålt tidens tann; for hvert år som går blir man bare enda mer imponert over hvor slående godt fortalt, fantastisk tonesatt og visuelt slående disse filmene er. Og med barndomsnostalgiske øyne, skal det mye til for at jeg ikke gledelig erkjenner at disse fortsatt tilhører mine favorittfilmer.

Derfor er det bortimot en udelt glede å se kinoaktuelle Prinsessen og frosken, som på uanstrengt vis vekker til live minnene fra nittitallet, da Disney-musikalen fra glansdagene ble revitalisert og drømmefabrikken som var på konkursens rand plutselig fikk ild på bålet. De litt gustne (men ofte fornøyelige og overraskende emosjonelle) filmene fra sytti- og åttitallet ble nærmest fortrengt, og Disney definerte vel nærmest markedsnittitallet med McDonalds-figurer, kosedyr, EuroDisney, soundtracks, Broadway-musikaler og røde lydkassetter med tilhørende bøker som barna skulle bla om når de hørte et pling. Så kan man spørre seg om disse assosiasjonene egentlig er litt forferdelige? Vel, en kyniker vil nok hevde at nittitallsklassikerne til Disney var årsaken til at noen stikker fingeren i halsen bare de hører navnet. Men oss som vokste opp i denne kunstige drømmeverdenen, har vanskelig for å se det slik; for egentlig brydde jeg meg aldri om alle produktene og merkevarene. Jeg ble – ærlig talt – fullstendig absorbert av eventyrene. Jeg var livredd Ursula og Jafar, syntes Ariel, Jasmin og Belle var de vakreste jentene jeg hadde sett, og sang «I en sirkel av liv» med det skrålete nebbet jeg hadde. For en tid! De utallige produktene tilførte hovedsakelig følelsen av at Disney antakeligvis var det viktigste i hele verden.

Når jeg bruker så mye spalteplass på å synse rundt Disney-fenomenet, er det helt enkelt fordi det er en avgjørende faktor i møtet med Prinsessen og frosken. For på samme måte som Enchanted, er den nærmest en pastisj på nittitallets Disney-filmer. Men der Enchanted var en parodi, tar Prinsessen og frosken heldigvis seg selv på alvor, og forteller en klassisk Askepott-fortelling med tydelig moral. Den er både humørfylt og rørende på samme tid, og formidler alt tankegodset med en uanstrengt letthet som er ekstremt forførende. Karakterene er nydelig tegnet og har et imponerende stort uttrykksregister, uten å henfalle til det ekstreme og absurde, slik man ofte ser på fordummende barnekanaler i fjernsynet. Dessuten blir det aldri anmasende, på tross av knapp spilletid og stringent narrasjon. Snarere er det hele tiden rom for små, men avgjørende karakterøyeblikk. Og med unntak av en litt tam skurk, er karakterene overraskende dynamiske og mangefasetterte, sjangeren tatt i betraktning.

Det har vært skrevet side opp og side ned om at Tiana er den første sorte Disney-prinsessen. Det er flott, men ikke noe å dvele ved – det skulle da bare mangle! Mer oppsiktsvekkende er hennes hjemmekjære personlighet; der Ariel drømmer om et liv på land, Jasmin om et liv utenfor slottet og Belle strekker seg etter noe utenfor provinsen hun er født i, ønsker Tiana å ivareta den avdøde farens drøm om å starte en restaurant et steinkast unna der hun bor. Dessuten er hun handlekraftig; hun jobber hardt, lager mat i et forrykende tempo, tjener penger og gjør avtaler med forretningsmenn. Hun er selvdrevet og viljesterk, og aldri redusert til å være drevet av tvang, for så å befris av en kjekk prins. Vi snakker altså om en sterk Disney-kvinne – nesten på linje med Mulan!

Den eneste virkelige innvendingen jeg har mot Prinsessen og frosken – som dessverre hindrer den fra å bli et fullstendig triumferende comeback – er Randy Newmans musikk. Visst er jazz- og bluestonene kledelige, med tanke på at handlingen utspiller seg i New Orleans, men de virkelig gode sangene glitrer med sitt fravær. Det er umulig å legge skjul på at undertegnede drømte om at den legendariske, åtte ganger Oscar-vinnende Alan Menken skulle bli komponist for denne filmen, og hans medvirkning ville unektelig gitt filmen et knippe gåsehudfremkallende sanger. Hans fravær bidrar til at Prinsessen og frosken ikke på nivå med filmene den forsøker å gjenskape magien fra, men det forventet jeg heller aldri.

Det viktigste er at Prinsessen og frosken er startskuddet for en forhåpentligvis lang rekke med nye, håndtegnede Disney-klassikere, som representerer noe kjært for flere generasjoner. Dataanimasjon kan såvisst skape like fremragende filmer, men en essensiell del av filmhistorien er fortsatt skapt med papir og blyant, og for meg kan selv ikke Pixars filmer skape den skjønnheten og eventyrlysten som gjorde at jeg allerede som treåring ble tiltrukket av de levende bildene med stor intensitet.

Prinsessen og frosken er en tvers igjennom nydelig tegnefilm, som vekket frem så mye nostalgi at jeg akter å se den en gang til før den tas av plakaten. Minst.