Familiefaren og militærkapteinen Sam (Tobey Maguire) har for lenge siden kapret skolens vakreste – som har gitt ham to velskapte døtre og et møblert, fint hjem. De er vellykkede og uten bekymringer. Lillebroren, Tommy (Jake Gyllenhaal), er det stikk motsatte; en rastløs sjel nylig sluppet ut av fengsel, tilsynelatende uten fotfeste og mål for tilværelsen. Men da Sam reiser til Afghanistan på nytt oppdrag for den amerikanske hæren – og kona noen uker senere mottar dødsbudskapet over dørstokken – absorberes Tommy av den nye hverdagen i brorens familie. Savnet og de sterke følelsene fører dem sammen, men så får historien en uventet vending.
De fleste kritikere, og særlig de nordiske, har nærmest druknet sine omtaler av premiereklare Brothers i en forutsigbar sammenligning med det danske originalverket fra Susanne Bier. Derfor føltes det litt befriende å kunne gå Brothers i møte, uten å ha sett Biers kritikerroste film fra 2004. Og det som er helt sikkert, er at historien ikke har tapt aktualitet de siste fem-seks årene, selv om Brothers riktignok fremstår som overraskende lite politisert. Det levnes liten tvil om at regissør Jim Sheridans hovedfokus har vært den karakterskapende dimensjonen med historien, og deri ligger lenge også den udiskutable styrke.
Riktignok introduseres vi for et knivseggbalanserende melodrama med tilløp til anstrengt føleri og overspill, men med irsk nøkternhet i registolen burde jo Sheridan være rett mann til å manøvrere dramaet mot rett farvann. Og med en rammehistorie som i seg selv kan virke påfallende konstruert og patospåkallende til å fungere i sosialrealistisk setting, handler mye av regiarbeidet om å unngå opplagte fallgruver.
Heldigvis velger også Sheridan i store deler av filmen en dempet tilnærming til historien. Han holder tilbake, og lar skuespillerne vokse inn i karakterene. Det er dem det handler om.
Men fra en ulmende første akt, slår filmen plutselig opp i full flamme. Historiens «overraskende vending», som allerede er unødvendig avslørt av trailer og filmomtaler, gir filmen et tydelig temposkifte. Herfra og ut smøres også karakterenes følelser og motivasjoner ut med bredere pensel, og Sheridan lar skuespillerne utagere i overdramatisert spill for Oscarakademiet. Når det er sagt; både Tobey Maguire og Jake Gyllenhaal leverer tidvis skuespill fra øverste Hollywood-hylle, men ujevnheten slår tilbake på dem. De kan heller ikke klandres for at manus ikke går tilstrekkelig i dybden på dette punktet; til å være et relasjonsdrama om to brødre i den dypeste tragedie, er det påfallende at filmen savner et tydligere fokus på nettopp dét. Tematikken blir på et punkt mindre tydelig, og filmen som helhet gradvis mer uinteressant når den tenderer til overdramatisering og går utover den lovte kjernen (se tittelen).
Innpakningen som føles uriktig glattpolert, burde også vært byttet ut mot et røffere og mer grovkornet filmspråk. Muligens har det også vært til filmens disfavør, i opplevelsen av autensitet, å plassere såpass velkjente og velskapte ansikter i de bærende roller. Særlig tar det tid å svelge Natalie Portman i rollen som ung tobarnsmor og sørgende enke.
På sitt beste skaper imidlertid Jim Sheridan noen virkelig gode enkeltscener, spesielt i første akt. Her skildres et dirrende ubehag, som gradvis forvitrer mot et tidvis overdramatisert og mindre interessant melodrama.