Disney/Pixar trekker pusten med sin nye film Luca, en ferietur til femtitallets pittoreske Italia. All inclusive, med sol, strand, yrende piazzaer, pasta, pesto og gelato. Selv når det blir høy sjø i fortellingen, vasser regissør Enrico Casarosa rolig rundt på grunna. Her er det trygt å leke for hele familien.

Sjømonsteret Luca (Jacob Tremblay) har sommerjobb og gjeter en stim geitfisk nede på havets bunn. Lik Ariel i Den lille havfruen er han fascinert av alt menneskeskapt som dumpes på sjøen, fra klokker til platespillere, og drømmer om å utforske det ukjente der oppe. Han er indoktrinert til å frykte landkrabbene, som i århundrer har jaktet på arten deres med grovmaskede garn og spisse harpuner, men i møte med jevnaldrende og likesinnede Alberto (Jack Dylan Grazer) ledes han inn i fristelse.

Idet Luca krysser grensen mellom de to verdenene, viskes identiteten vekk. Skjellene blir til hud og halefinnen omdannes til armer og bein. Musklene ligner bløtkokt spaghetti – alle funksjoner må trenes opp bra bunnen av, som i Avatar (2009). Montasjer der kameratene tester ut tyngdekraft, stuper fra skumle høyder til skumvirvlers applaus, og bygger egne Vespaer av skrap (reklame?), er oppgulp fra lignende scener i bedre filmer. Obligatoriske snarere enn nødvendige.

Vannskrekk

Straks moren tar sønnen på fersken idømmes han et lengre opphold nede i tussmørket hos Onkel Ugo (Sacha Baron Cohen), en grotesk dypvannsfisk med dårlig hjerte og grøtete røst. Luca piler unna og oppsøker Alberto, som tilbringer forbausende mye tid på land – er han hjemløs, forlatt, alene om livet? Sammen reiser de til en città portuale like ved, Portorosso, og blir kjent med rødhårede Giulia (Emma Berman).

Jenta terroriseres av byens bølle, Vespa-raceren Ercole Visconti (en av mange filmreferanser), og for å sette sleipingen på plass – en gang for alle – må hun beseire ham i et triatlon. Prøvelsen består av henholdsvis en dukkert, pastaglefsing med høyt turtall og en topptur til byens øverste punkt på sykkel, pluss en rutsjende ferd tilbake til havna. Siden det er lov å være tre på hvert lag, allierer Giulia seg med nykomlingene, selv om begge fremstår fullstendig inkompetente.

Lik varulver som frykter fullmånenatt, må Luca og Alberto vokte seg for hver minste vanndråpe – et plask er nok til å rive ned sceneteppet! Fish out of water i bokstavelig forstand – en briljant idé som burde resultert i mer oppfinnsom stumfilmkomikk. Ustyrtelig morsomt blir det aldri, dessverre.

Da står det bedre til med spenningen, for maskespillets risiko vokser av at Giulias far, enarmede og fetladne Massimo, er fiskehandler med sjømonsterskrekk og massive knivsett på kjøkkenet. Nede ved stranden stiger Lucas mor og far opp av bølgene for å finne sin bortkomne sønn. Hvor mange av innbyggerne er egentlig hamløpere? Sjøen stiger og snøret strammer seg rundt halsen på hovedpersonene.

Ikke dermed sagt at Luca blir en barnevennlig variasjon over Invasion of the Body Snatchers (1956), en kommentar til fordommer mot alle som er annerledes, eller for den saks skyld en besk satire om turisters kulturelle appropriasjon (sjømonstrene tilnærmer seg og adapterer det utpreget italienske på en svært karikert måte, med tacky gloser og glupsk appetitt for alt som serveres på rutete duker eller fra en autentisk vogn). I et hav av potensial til å eksperimentere med metaforer og si et eller annet dyptloddende om samtiden, står Luca støtt på grunna, uten dykkermaske og snorkel. Enrico Casarosa faller ikke engang for fristelsen å forelese om den farlige forsøplingen av saltvannet.

Lengsel etter storhetstid

Pandemisymfonien Sjel (2020) var utmattende idérik selv til Pixar å være, så det skulle nesten bare mangle at animasjonsstudioet tillot seg å svømme mot et hvileskjær i kjølvannet av denne. Med sin tradisjonelt strukturerte fortelling, henger Luca i buksebena på Disney-tegnefilmer fra storhetstiden da det amerikanske konsernet reiste veldige fornøyelsesparker på andre siden av både Atlanteren og Stillehavet, happy meals på McDonalds ble verdens mest populære rett takket være plastfigurer fra Aladdin og Løvenes konge, og VHS-kassetter kostet utrolige tre hundre nittitallskroner.

Disney måtte slite seg gjennom sytti- og åttitallet, med en remse filmer som verken var tro mot den opprinnelige suksessoppskriften eller peilet ut en retning for fremtidens drømmefabrikk. Da Michael Eisner og Jeffrey Katzenberg tok over styringen, returnerte de til Walts musikalmodell, med fingrene på pulsen til Broadway. Det første resultatet ble nevnte Den lille havfruen (1989), som med et frodig rollegalleri, fargerik animasjon og udødelige sanger er en ekte Disney-klassiker. Disney entret sin andre gullalder, der komponist Alan Menken og låtskriver Howard Ashman (frem til sin altfor tidlige død) ble husdramaturger som anvendte musikalsjangeren til å åpne opp kjente eventyr og gi dem ny og enklere fasong.

Ingen bryter ut i sang i Luca, bare så det er sagt, for plukker man vekk fabeldyrene, er dette en av Pixars mest realistisk orienterte filmer. Et kunstnerisk valg som preger designene og «lyssettingen». Vi skimter flere kinoplakater i bakgrunnen, som Prinsesse på vift (1953) og Fellinis La Strada (1954), og befinner oss med andre ord i et post-fascistisk Italia der neorealismen er på hell som styrende filmkunstnerisk retning, og dekadent, drømmende modernisme er i anmarsj. Passende nok, svømmer Luca fritt mellom gammeldags overtro og autentisk hverdagsliv. Det som vekker assosiasjoner til Eisner/Katzenberg-æraen, er den rake og effektive fortellerstilen. Ingenting kan misforstås, dørene låses i kjapt tempo underveis, vi skal hele tiden videre.

Casarosa, en italiener i Amerika med synlig hjemlengsel, har latt sin fødeby Genova stå modell for Portorosso. Utover dette er ikke Luca noen selvbiografisk amarcord; den 49 år gamle regissøren vokste opp på åttitallet. Apropos, så tenkte jeg at hvis Luca Guadagnino skulle laget en Pixar-film, så ville den kanskje lignet, men tatt flere sjanser. (Kan en R-rated Pixar-film noensinne se dagens lys? «Disney Pixars Dancer in the Dark» er i alle fall årets beste meme så langt). Italienske sommerfilmer med coming of age-tematikk er for øvrig en sjanger i seg selv, eks. Bellas mariposas (2012), Asia Argentos Incompresa (2014), Guadagninos Call Me By Your Name (2017) og HBO-serien We Are Who We Are (2020). Lucas fremste kvalitet er at den lykkes så godt i å skape stemninger vi forbinder med disse titlene og samtidig være i narrativ bevegelse.

Filmen avslutter med et tårevått farvel, vinket fra et tog som slynger seg rundt en dramatisk fjellside, med asurblått hav gliterende i bakgrunnen. Cinema alla paradiso, like italiensk som vongole, negroni og forakt for verdens øvrige kjøkken og barskap – dette lett reaksjonære og patriarkalske som preger italiensk kultur på ulike måter, fra relativt tydelige kjønnsrollemønstre og lengsel etter fordums storhet, til Berlusconi og vulgær trash-TV (fremstilt i alt fra dokumentaren Videocracy, Paolo Sorrentinos musserende Roma-portretter og den undervurderte Netflix-serien Baby). I Luca finner man spor av dette i det virtuelle kameraets nostalgiske blikk, diverse tradisjonsrike ritualer og utpreget regionale detaljer (ikke noe pizza eller bolognese her); Casarosa plasserer oss i en tidsmaskin, og jammen var ikke alt vakrere og bedre før, med unntak av et par bagateller.

Menneskene skråler «sjømonster!» og hytter med nevene, men er ikke vonde å vende når de undersjøiske opptrer vennlig og oppegående (bokstavelig talt, igjen). Idet regnet skyller over skapningene, kunne de jo deiset i bakken, slimete og pipende, og forvandlingen tatt form av et mareritt, men i stedet kommer alle overens og klapper i hendene. Å, så gjevt!

Pixar er kjent for å skrive manus med to parallelle leselinjer – en for barna, en for de voksne. Selv om oppfølgerne deres lages på palimpsester, har studioet skjemt oss bort med originale konsepter og grep, så når Luca trekker inn i skyggen, innsmurt med solfaktor femti, er det prinsipielt skuffende. På den andre siden virker det lenge siden sist de laget en så uanstrengt og sjarmerende film, eksklusivt for underholdningens skyld.