Kosmorama 2015: Det blir ofte pinlig når anmeldere skriver kritikk som skal sammenfalle med filmen eller bokas tone; hvis boka er skrevet i en litt naivistisk stil, skrives omtalen også slik, og så videre. Men i tilfellet med Paul Thomas Andersons Inherent Vice blir det nesten umulig å separere formidlingen fra filmen, siden refleksjonene rundt den er dømt til å bli like uhåndgripelige og forvirrende som filmen selv.

Etter å ha sett Andersons forrige film The Master for første gang, var jeg overbevist om at jeg kun hadde fått den ene foten innenfor dens gåtefulle dørstokk. Det viste seg å stemme, men selv om The Master har flere innganger og er innsurret i mystikk, er det – etter noen runder – relativt lett å famle seg frem til grunntematikken. Med Inherent Vice er det annerledes, det kan jeg si selv etter det første møtet, som er frustrerende å skrive om fordi jeg er sikker på at filmen, i likhet med Andersons forrige, har uoppdagede lag. Likevel er ikke Inherent Vice et puslespill som venter på å løses; den er impulsiv og sløret, og ønsker å være nettopp slik.

Inherent Vice kan karakteriseres som en «stoner-komedie», men den er ikke nødvendigvis laget for å oppleves i rus. Som The Big Lebowski handler den om en hasjrøykende boms som vikler seg inn i et uoversiktlig plott, samtidig som Anderson vil fortelle noe mer om et moderne Amerika. Inherent Vice er likevel mye mer innviklet, metaforisk og absurd enn Coens kultklassiker. Filmen selv oppfører seg seg som om den har røyket seg fjern på stram California-weed. Hovedpersonen Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix) jobber som privatdetektiv, og mens han tåkete tolker seg frem i den distraksjonsfylte jakten på sin ekskjæreste, følger filmens narrativ vedkommendes avgjørelser med en nærmest barnslig tiltro.

Ledetrådene som Doc snubler i og hans mangelfulle, men assossiative hukommelse, resulterer i overraskende mange treff. Ting som umulig kan sammenfalle ender opp med å gjøre det likevel. Er hele eller deler av historien bare en fantasi? En ønsketenkning fra Docs side, der han gjør seg selv til en detektiv som skal redde sin tapte kjærlighet? Selve detektivhistorien er i alle fall underordnet filmens absurde flyt; kanskje også det ønsket om å holde på kjærligheten som Doc og fortellerstemmen Sortilège (Joanna Newsom) gir inntrykk av i sine mest lyriske øyeblikk. Inherent Vice har mange steder blitt sammenlignet med The Long Goodbye, og har man sett Altmans revisjonistiske noir-parodi, er det umulig ikke å tenke på den underveis. Det er ikke første gang Anderson lar seg inspirere av Robert Altman, og i sin nye film vender han tilbake til det altmanske rolleregisteret han sjonglerte i Magnolia og Boogie Nights.

De mange karakterene binder det uforutsigbare plottet sammen, men gjør det også enda mer vanskelig å holde oversikt over. Enkelte av skuespillerne spiller også det som later til å være doble roller. Eller er det bare slik at de ligner på hverandre i Docs hode? Filmen starter med at Docs ekskjæreste Shasta Fay (Katherine Waterston) besøker ham i hans slitte hus, som ligger nede ved sjøen i et Los Angeles som ser mindre flatterende og mer halvferdig ut enn jeg kan huske å ha sett på lenge. Kanskje ikke siden enkelte filmer fra 1970-tallet, som i Antonionis reklameskilt-pregede og tomhetsdunstende Zabriskie Point, også den en hippie-skildring.

Hippie-tiden strakk seg nok utover 1970-tallet, men på et tidspunkt rynket øyenbrynene seg under blomsterkransene. For Doc i Inherent Vice er illusjoner i ferd med å briste; rundt ham blander sekterisk virksomhet, kriminalitet, dopmisbruk og lovverk seg til en surrealistisk grøt. Doc er en antihelt med en form for iboende idealisme, selv om idealismen handler om å gi slipp og å innse at verden er i negativ endring. Ekskjæresten Shasta Fay har blitt mer konform — i alle fall utad — i sitt nye forhold, mens Deputy DA Penny Kimball (Reese Witherspoon) bare viser sin hippiefiserte side i seng med Doc, hjemme i hans slitte rede. Detektiv Christian F. «Bigfoot» Bjornsen (Josh Brolin) vekselvis hjelper og irriterer Doc, som hans streitere nemesis – en som jobber i mer ordnede former – og lirer av seg hippie-hets med jevne mellomrom. Bigfoot prøver å tilpasse seg et ideal som fokusert lovrytter, men har problemer med å holde motet oppe.

Det er fristende å lese Inherent Vice som en slags fallitterklæring over hippie-tiden, men filmen oppleves ikke helt slik; Anderson skildrer en uoversiktlig brytningstid der USA fargelegger seg selv som en nasjon på vei ut i avgrunnen igjen, etter noen år med naiv ungdomskultur og flower power. Andersons poeng er altså ikke å rakke ned på hippie-kulturen, men kanskje heller å vise hvordan en hippie (Doc) – med sine paranoide tanker om verden – forholder seg til et miljø med mennesker som ikke er så autentiske som de fremstiller seg som. Jeg har ikke lest romanen av Thomas Pynchon som filmen baserer seg på, men inntrykket er at Anderson vil frembringe et forvirrende forhold mellom motkultur og det etablerte, i en tid der alt sammen fløt mer inn i hverandre enn menneskene som levde på ulike kanter av samfunnet likte å tro. En slik skildring kunne like gjerne vært lagt til vår tid, men 70-tallet og dets markante endringer oppleves som passende. Andersons nostalgi og bånd til perioden er fremtredende, men nødvendig, og aldri for romantiserende.

I filmen inngår svarte, radikale samarbeid med forkjempere for en arisk rase, en nynazist er også homofil, etc., i en heksegryte av minoriteter, raser og idealister der ingenting henger på greip. Hippier spiser pizza i en gjenskaping av «Den siste nattverden« – er de kanskje mer forbundet med kristendommen enn de selv forstår? Slike tolkninger virker samtidig for enkle i det sammensatte Los Angeles-universet. Det dannes et lappeteppe av symboler og tematikk, bygget på amerikansk mytologi, der også karakterene blir mytologiske figurer. Ved å dynke filmblikket i rus, frembringes absurditetene i den såkalte «virkeligheten».

Slik sett er ikke Inherent Vice den merkverdige parentesen i Paul Thomas Andersons filmografi som den kan gi inntrykk av å være ved første møte. Regissøren fordyper seg nok en gang i en vesentlig periode i amerikansk historie, der han på gåtefullt vis – mer innviklet enn tidligere – forteller noe om det moderne menneskets drifter og visjoner. Mon tro hva filmen vil åpne opp ved et gjensyn?

Inherent Vice er så tettpakket med referanser og stikkveier at rullepapiret nesten går opp i limingen, men det er vanskelig å ikke stole på at Anderson innerst inne vet hva han ønsker å tilby.