"The Master"

Omtale

The Masters storhet stråler gjennom tåken

Mange filmer som med tidens løp har blitt beskrevet som “klassikere” behersker det man kaller antydningens kunst, som har bidratt til å gjøre dem universelle og tidløse. Paul Thomas Andersons The Master er på sin side så antydende og vag at den står i fare for å viske ut seg selv. Er vinterens mest etterlengtede film keiserens nye klær, eller er den helt enkelt så skingrende god som man har håpet på?

Etter et andre gjennomsyn er jeg ikke i tvil om at The Master er det siste. Den er ambisiøs og grandios, men med beina godt plantet på jorda, drevet fram av et knippe helt enestående skuespillerprestasjoner. En majestetisk, men ikke umiddelbar oppfølger til There Will Be Blood – også den en mangefasettert fortelling om stormannsgalskap og to menns konfliktfylte forhold i amerikansk brytningstid.

There Will Be Blood var en helt fantastisk film, etter min mening Andersons flotteste, og det er en glede å erkjenne at The Master ikke står noe tilbake for denne. Det er godt mulig at The Master er filmen som for alvor vil føre Paul Thomas Anderson inn i historiebøkene. Men det er også sannsynlig at den vil ebbe ut i glemselen, i stedet for å etterlate seg det avtrykket den fortjener. For en slik film er The Master; konkret og klar i sin form, men med et tåkete budskap, svøpt inn i mystikk, som åpner opp for et vell av tolkninger. Derfor må det advares mot en haug av spoilere i denne artikkelen – de er umulige å unngå om man skal gå litt analytisk til verks, selv om filmen er aldri så diffus.

"The Master"

The Master er på sett og vis nok et uttrykk for den “virkelighetshungeren” som har preget vestlig kultur en stund, der ønsket om å bruke kunst for å mane frem noe konkret og håndgripelig i en tilslørt informasjonsalder har stått sterkt. Men med sin siste film forsøker ikke Anderson å bruke film for å komme nærmere virkeligheten. I stedet er han opptatt av å vise menneskenes hang til illusjon som forsvarsverk. Man kan sågar tenke seg at The Master til syvende og sist er en metafor for selve filmmediet, ettersom film dreier seg om nettopp hjernevasking, illusjon, skitne tanker, undertrykte følelser og subjektiv forståelse – uansett hvor mye man tviholder på det som et middel for å fange noe renere og penere, eller noe såkalt “virkelig”.

Vi befinner oss i USA etter 2. verdenskrig, i en tid der virkeligheten har vært brutal og trenger en forløsende motvekt. Freddie Quell (Joaquin Phoenix) er en hjemvendt marinesoldat med mulighetene foran seg – han og de andre soldatene får høre om alle måtene de kan slå seg opp på i «det nye Amerika». Quell forsøker å finne sin vei i livet, men får det ikke til, han er en hissigpropp og en plaget sjel, som gjerne ruser seg på malingstynner og bensin. Er det posttraumatisk stress etter krigen han lider av, eller er det kanskje noe annet som gnager? Etter en kort karriere som henholdsvis fotograf og jordbruksarbeider, stiger han – litt på måfå – ombord i et skip, der lederskikkelsen Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman) og tilhengerne hans holder en fest.

The Master

Måten Freddie oppdager båten på virker tilsynelatende nokså tilfeldig, men får et drag av noe mytologisk over seg, som et lengselsfullt drømmebilde om Amerika. Den opplyste yacht-en driver avgårde i mørket med Dodd som en åndelig kaptein på skuta, der tomskallen Quell har klart å lure seg med mellom skipets komprimerte rammer. Freddie Quell er en mann med et desperat behov for fotfeste – ønsker han å bli institusjonalisert og kontrollert, slik han antakeligvis ble i marinen?

The Master handler i alle fall mye om undertrykkelse; både av fortidens gufs, framtidens usikkerhet, følelser og drifter. Det antydes at en individuell frihet ikke eksisterer – det er mestere og undersåtter her i verden, i et gjensidig avhengighetsforhold. Lancaster Dodd er en mester, som sammen med sine tilhengere utgjør en slags sekt, som de kaller «The Cause», som bevisst eller ubevisst søker seg vekk fra den fysiske virkeligheten. I stedet omfavner de et grøtete alternativ basert på en bok skrevet av Dodd, der blant annet mentale tidsreiser står sentralt (nok en parallell til filmmediets evne til å fortrylle).

Freddie Quell er imidlertid ikke så lett å overbevise. Ikke fordi han er så smart, men fordi han er dum som et brød. Hans første møte med Dodd utvikler seg raskt til et intuitivt vennskap – de er to alen av samme stykke, to urolige typer på leting. Men mens Dodd er velartikulert, karismatisk og flink med folk er Quell en primitiv amøbe, som ikke klarer å innynde seg hos de øvrige medlemmene av «The Cause». Å overbevise Quell om “sannheten” viser seg å være en utfordring for Lancaster Dodd, som likevel tar han under vingene sine, drevet av ønsket om å forandre ham.

The Master

Både Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffman er etter mitt syn blant vår tids ypperste skuespillere, og i The Master er de vitterlig eksepsjonelt gode begge to. Hvert ord som kommer ut av Dodds munn føles som et lite manifest, og Seymour Hoffman gir ham tyngden og karismaen en sektleder er nødt til å ha. Små retoriske grep gir seg til kjenne hos Dodd; som en løftet hånd som signaliserer at «nå kommer det noe viktig», en hånd på en skulder her eller et håndtrykk der, alt for å ha alle med seg, hele tiden. Alene virker Dodd mer utilpass – han er avhengig av flokken rundt seg, de er hans måte å hanskes med livet på. Den kjølige kona Peggy (Amy Adams) later til å utøve en egen kontroll over ham, som han ikke ser ut til å motsette seg.

Med publikum til stede er Dodd både selvhøytidelig og folkelig, godt oppsummert i sin beskrivelse av seg selv: «I am a writer, a doctor, a nuclear physicist and a theoretical philosopher. But above all, I am a man, a hopelessly inquisitive man, just like you». Av og til synes jeg Dodd minner om Ricky Gervais‘ retorikk-elskende rollefigur David Brent fra The Office, særlig i de kalkulerte spøkene foran publikum, der han gjør til stemmen sin. Det er urovekkende, men samtidig morsomt – til tider er faktisk The Master en svært morsom film, om to store gutter som takler voksenlivet på hver sin dårlige måte.

"The Master"

Phoenix’ magnetiske tilstedeværelse forsterker spriket mellom voksen og barn i hans rollefigur Freddie Quell. Ofte ser han ut som en mann som har blitt gammel altfor fort, med lut holdning og et ansikt preget av lange linjer, grove rynker. Han kan plutselig få en assosiasjon, og vips, så forandrer ansiktet mine; det blir stivere, introvert, mer “opplevd”. Andre ganger ser Quell ut som en forvokst drittunge, som når han sitter ved siden av 16 år gamle Doris (Madisen Beaty) på en benk, betraktelig lavere enn sin store kjærlighet ved siden av, ikledd mørkeblå matrosdress. Tapet av Doris, som han angrer på at han forlot, er som gift i årene hans. Muligens er dette årsaken til at Anderson framstiller Quell så liten ved siden av henne, hun som på mange måter er hans ufrivillige “mester” foruten Dodd, som styrer hans reaksjonsmønster, uansett hvor mye han forsøker å bøte på minnene. Quell kommer til å bli gammel med angeren og Anderson lar det synes.

Jeg er fristet til å tolke denne bitterheten over fortiden som årsak til at Quell tidlig i filmen plutselig fyrer seg opp overfor en kunde han skal fotografere. Ikke bare er fotografiobjektet lykkelig gift – verdt å misunne for den ulykksalige Quell – men Quell blir redusert til å være den som skal forevige mannen og minnet, for hans kone.

Når det er sagt er det ikke gitt at Quell er så bitter for tapte muligheter som mye kan tyde på, ettersom han hele tiden ønsker seg vekk (under en behandling med Dodd er ordet «away» det første han kommer på). At han forteller Doris at han skal ut i krigen, etter at hun har fortalt ham at hun skal dra til Norge, kan være en reaksjon på redselen for å bli forlatt, men også en åpning for ham til å komme seg vekk fra et bindende forhold. Under overflaten ligger også en seksuell opplevelse med hans egen tante – hvor mye har dette å si for hans psykologiske tilstand? Under en Rorschach-test tidlig i filmen tolker han alt som «kuk» og «fitte», og har utvilsomt et usunt, nærmest tvangsmessig forhold til seksualitet. Er han seksuelt frustrert eller strever han bare etter å få et normalt forhold til sex? Er det seksuelle undertoner mellom ham og Lancaster Dodd, altså undertrykte drifter også her?

The Master

Å si at The Master «egentlig bare handler om sex» blir i alle tilfeller for enkelt, men gjennom Freddie Quells øyne ser vi den fortrengte og skjulte seksualdriften som ligger klamt over flere i sekten. På et tidspunkt beføles han av Lancaster Dodds egen datter under en «The Cause»-samling, hvorpå datteren senere forteller sine foreldre at Quell er forelsket i henne, noe som ikke stemmer. I sekvensen der datteren gjør tilnærmelser mot Quell trekkes også kinopublikum mot denne spenningen, framfor den informative samtalen som foregår i bakgrunnen, slik at man blir nødt til å velge fokus. Det er flere slike eksempler i The Master der særlig billedutsnitt og lydbruk forvirrer – noe av den samme uroen som Anderson bragte fram i Punch-Drunk Love, om enn på et mer voldsomt nivå den gang.

På snakk om Punch-Drunk Love: Slik som i den og andre tidligere filmer befester Paul Thomas Anderson sitt ry som en “dumskapens mesterregissør” med The Master, som makter å framstille uintelligente amerikanere på en sympatisk og attpåtil substansmettet måte. Freddie Quell er nok den mest fascinerende dumrianen Anderson har introdusert oss for hittil, mye takket være Joaquin Phoenix’ gudbenådede evner. Lancaster Dodd er veldig opptatt av å skille mennesket fra dyret, og arbeidet med Quell blir en vanskelig dannelsesprosess. Quell er et sanselig menneske, vidåpent for verden omkring seg, som reagerer intuitivt og ubevisst på det meste. Han sier akkurat det han tenker, kommer med usminkede seksuelle tilnærmelser, drikker seg full og slåss. Alt dette forsøker Dodd og hans sekt å undertrykke og omdanne. Målet er helt enkelt å sivilisere Quell og temme ham, slik at han ikke lenger reagerer på noe. Først da er han paradoksalt nok et menneske, sett med Dodds øyne.

"The Master"

Blant The Masters mest intense sekvenser er når Quell vandrer fram og tilbake med lukkede øyne i et rom, mellom en vegg og et vindu som han skal kjenne på gjentatte ganger, for å oppdage “noe mer” bak det åpenbare. Men stakkars Freddie merker ikke noe mer, en vegg er jo bare en fordømt vegg, helt til han slutt er tilnærmet hjernevasket og Dodd er fornøyd. The Master blir med dette også et bilde på vår oversiviliserte, moderne verden, der alt skal pakkes inn i kontrollerte former og det naturlige skal tildekkes. Men mennesket er jo i bunn og grunn et dyr, og det vet den enfoldige Quell, som ikke forstår hvorfor han skal tro på alt det kvasi-religiøse pølsevevet, hvis han i det hele tatt viser det interesse. Han ler av en absurd drage-metafor som Dodd kommer med fordi den er komisk – ikke knyttet til virkeligheten, slik sekt-medlemmene ser ut til å tro. De fornekter det dyriske ved mennesket, noe den primitive Quell glimtvis innser, som for eksempel i en scene der han forestiller seg alle nakne, mens Lancaster Dodd danser påkledd og forførende mellom sine begeistrede tilhengere.

Til tross for at den nevnte Rorschach-testen ikke bærer noen frukter, nærmest skriker psykoanalysen etter å benyttes på Freddie Quell – ikke bare når det gjelder det rent seksuelle, men også i hans dobbeltgjenger-aktige forhold til de få kvinnene han får kontakt med. Lancaster Dodd og hans gjeng hadde utvilsomt også hatt godt av en time hos psykologen, men sverger altså til «The Cause» som veien mot forståelse av selvet.

Som tilskuere vet vi at The Masters 1950-tall før eller siden avløses av et 1960-tall, som eksploderte i ungdomskultur, deriblant seksuell frigjøring. Men menneskene fortsatte å være like desillusjonerte og hjelpeløst trengende – sekter som «The Cause» skjøt opp som paddehatter og man fant nye måter å ruse seg på. I 2013 er tilstanden dypest sett akkurat den samme. Man er like opptatt av å finne “sannheten”, enten det er gjennom kunst, vitenskap eller religion, og i tillegg flommer internett over av konspirasjonsteorier om hvordan verden egentlig henger sammen. Mot slutten av The Master har sekten fått sin egen skole, der elever tusler omkring i all tilforlatelighet. Hvor går egentlig grensen for hva slags ideologier man lar en gruppe mennesker få etablere i allmenheten? Til syvende og sist handler det jo bare om overbevisning – det er skjøre saker for en famlende menneskehet på evig søken.

I Dodds gigantiske kontor på skolen får Freddie Quell beskjed om at han er nødt til å velge – det er alt eller ingenting nå. Vil han slutte seg til sekten eller forlate den for godt? Han forlater den, kanskje med en viss frihetsfølelse og et snev av makt, selv om Dodd nettopp har forklart ham at ingen egentlig kan være sin egen mester. I filmens aller siste scene har Freddie Quell funnet tilbake til dyret i seg, etter å ha sjekket opp en kvinne på særdeles primitivt, men samtidig veldig vakkert vis på en bar. Naken, med kvinnen over seg i sengen, stiller han henne flere av de samme spørsmålene Dodd en gang stilte ham, og dermed antydes det at han ikke er tilfredsstilt likevel. Kanskje forsøker han nå selv å bli en mester, å få overtaket.

The Master høres kanskje ut som en film det er mer spennende å snakke om enn å se, men det er overhodet ikke tilfelle. Skutt på 65mm, som den første filmen på mange år, er den et nydelig skue, formidabelt fotografert og lyssatt, samtidig som formen er like stram og presis som budskapet er vagt. The Master er en ekstremt rikholdig film, voldsom og tilbakeholden på samme tid – en balanse som vil gjøre den attraktiv i overskuelig framtid.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Daniel Flyum Neira sier:

    Utdyp gjerne ” ettersom film dreier seg om nettopp hjernevasking, illusjon, skitne tanker, undertrykte følelser og subjektiv forståelse – uansett hvor mye man tviholder på det som et middel for å fange noe renere og penere, eller noe såkalt “virkelig”.”

  2. Daniel Flyum Neira sier:

    Flott artikkel forresten. Jeg så denne på kino i Oslo, men føler ikke at kinosalen var optimal for denne filmen. Må nok sees når cinemateket setter den opp på 70mm.

  3. Mulige spoilere!

    Etter tredje visning synes jeg en av filmens mest interessante momenter var hvordan gruppen rundt Master reagerte på Quell (se middagsscenen du referer til om at Quell er forelsket i datteren). Jeg sitter igjen med en liten idé om at grunnen til at de ikke vil akseptere Quell er fordi de ser hvor lite innflytelse/påvirkning Master har på han i forhold til mange andre, og at det skremmer de. De er redd for at Master mister grepet i sitt forsøk på å berge denne mannen. Det er også tydelig at det sprekker litt for han når det kommer kritkk rettet mot ordbruk i “Bok II”, men til slutt sitter han igjen med en skole og et stort kontor.

    Kontoret som forøvrig representerer, at selv etter en lang reise (visuelt presentert i skolekorridoren) er det mulig å virke storslagen og stolt, men være tom innad seg selv.

    Det er som du sier; En film som kan tolkes og diskuteres, og dette er bare noen av mine raske idéer. Sjeldent har jeg etter tre visninger på én uke, fortsatt lyst å gå tilbake i kinomørket, men må nok gjøre det her.

  4. Sveinung Wålengen sier:

    Daniel: Jeg refererer egentlig til måten man ofte forsøker å opphøye filmmediet på i filmvitenskapen. Jeg synes selv det er veldig interessant å lese om og tenke på film som noe som kan vise virkeligheten på nye måter, og er overbevist om at film kan “åpne” opp noe virkelig for oss, som vi kanskje ikke hadde oppdaget ellers.

    Men film kan aldri bli synonymt med “virkelighet”. Etter min mening er film, når alt kommer til alt, mye mer forbundet med virkelighetsflukt. Filmens tiltrekningskraft har jo også helt fra begynnelsen av vært tett forbundet med illusjon.

    Når det gjelder det med skitne tanker og undertrykte følelser, mener jeg at film kan gi tilgang til lyster og fantasier man ikke tør, eller har mulighet til, å la utspille seg i virkeligheten. Man kan sitte passiv i kinomørket og la seg forlokke.

    Det er noe vakkert over dette, men også noe feigt og trist. Film er fortsatt bare film. Avstand til virkeligheten. For meg går The Master i dialog med disse ideene om film.

  5. Sveinung Wålengen sier:

    Per Morten: Du skriver “jeg sitter igjen med en liten idé om at grunnen til at de ikke vil akseptere Quell er fordi de ser hvor lite innflytelse/påvirkning Master har på han i forhold til mange andre, og at det skremmer de. De er redd for at Master mister grepet i sitt forsøk på å berge denne mannen”.

    Veldig enig. Jeg la også merke til hvordan Peggy stirrer på Quell i “nakenscenen” – som om hun forstår at han gjennomskuer hva som egentlig foregår i sekten, hva som driver den framover.

    At Lancaster Dodd føler at han må moderere seg i Bok II er kanskje irriterende for ham, men også et viktig eksempel på Quells påvirkning på ham, synes jeg. Dodd jekker seg litt ned sammen med Quell og løsner litt på sine stramme tøyler.

    Det med kontoret som uttrykk har jeg ikke tenkt på – det er absolutt interessant.

  6. Sveinung Wålengen sier:

    For dem som ikke rynker på nesa av konseptet med “deleted scenes”, så er det sluppet en 20 minutters miks fra filmen nå: http://blogs.indiewire.com/theplaylist/watch-20-minute-reel-of-deleted-scenes-from-the-master-20130302

  7. A. sier:

    Synes The Master var et makkverk. Uferdig, underlig klipping, ikke noe egentlig tema, overspilling, og filmen ga ikke den gode følelsen av å være i en annen tidsepoke som noen filmer gir. Håper Anderson finner tilbake til talentet sitt igjen ved neste film.

  8. J sier:

    Så enig med A. angående overspillingen. Den skeive overleppen til Phoenix for eksempel – veldig distraherende og unødvendig. Og filmen kunne kanskje berørt litt mer av all den kritikken scientologibevegelsen møter, men så hadde vel det kanskje tatt bort noe av “mystikken” som folk ser ut til å like ved denne filmen.

    Jeg synes filmen er vakker, men forglemmelig.

  9. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg synes ærlig talt at hele den scientologi-koblingen ikke er så veldig interessant, sett opp mot det filmen (etter mitt syn) ønsker å være. PTA har jo dessuten selv har sagt at Hubbard og scientologien kun var en marginal inspirasjon, som kom et stykke ut i prosjektet.

    The Master berører jo de illusjonene og den utnyttelsen av mennesker man sikkert kan finne i scientologi-kirken – men disse aspektene kan man finne i de fleste trossamfunn, og på et bredere samfunnsplan enn det igjen.

  10. Jannis sier:

    Paul Anderson er ikke like flink som mange sier. Han har laget bare bra filmer, men de er litt kjedelige. Vist han ikke hadde hatt bra skuespillere hadde ikke filmene vært bra. Det er flaks at de han fikk tak i var flinke. Mange sier at Hoffman burde spilt i andre filmer også, og det er helt sant. Det er min mening :-)

  11. Dag Sødtholt sier:

    Pigfuck! For en fantastisk film! Dagbladets 3’er var nok i underkant. Virker som han spinner videre på Paul Dano-karakteren i There Will Be Blood, men her var det ekstremt mye å sette tennene i.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>