Upperdogs problem

Sara Johnsen fikk sitt gjennombrudd med Vinterkyss, som ble overøst av lovord fra kritikerne, men som ved flere gjennomsyn har mistet litt kraft. Filmen er for konstruert til å være troverdig, og kanskje vel enkel i skildringen av en sorgprosess. Like fullt er det en rimelig engasjerende og svært velspilt film – en lovende debut. Med kinoaktuelle Upperdog virker de kunstneriske ambisjonene mye større, med et karaktergalleri som hver og en representerer ulike symptomer på det norske samfunnet. Med en flettverksstruktur som dessverre begynner å bli nokså velkjent, skal skjebnene knyttes sammen til et forsøksvis slag i magen.

Etter min mening mislykkes Sara Johnsen med disse ambisjonene. Mest av alt fordi Upperdog fremstår som en usedvanlig feig film, der man på forhånd har forsøkt å være subtil med et materiale som dypest sett er så banalt at man burde ha turt å være litt plump – og tør jeg si det – ærlig. Etter en lovende start anullerer Upperdog alle muligheter til å være relevant eller viktig ved å ironisere og tulle til alt for mange sentrale scener, slik at vårt emosjonelle bånd klippes av i vevingsprosessen. Adopsjonsproblematikken kunne vært både interessant og gripende om formidlingen hadde vært mindre polert og mer dyptpløyende.

I stedet får jeg den vemmelige fornemmelsen av et politisk korrekt produkt fra kaffe latte-generasjonen. Hvordan kan disse historiene føres sammen på en fiffig måte? Har vi en kul deus ex machina som samtidig virker subtil? Riktignok unngår filmen å være like håpløst organisert som katastrofeverket Lønsj, men skjærer man ned til beinet, slik at det gjør virkelig vondt, er dessverre ikke Upperdog stort bedre.

Upperdog2

Først og fremst merkes fraværet av renhet, som eksempelvis fantes i Lukas Moodyssons tilsvarende ambisiøse Mammut, som møtte flere kjølige skuldre fra Norges kritikerkorps. Moodyssons film er ujevn, men han er langt mindre interessert i å lage en god film enn Johnsen, og fremstår derfor også som mer klarsynt og kraftfull. Det er noe skoleaktig over Upperdog.

Eksempelvis føles Afghanistan-aspektet ekstremt påklistret og enkelt. En ung mann som traumatiseres av en fryktelig hendelse, der han sikter maskingeværet mot to barn, har et behov for nyansering og forståelse, etter å ha blitt hengt ut av kyniske massemedia. Men traumene hans blir utelukkende brukt som en narrativ strategi – hentet rett ut fra en manusoppskrift – slik at vi skal sympatisere med hans traurige og mistilpassede fremferd. Problemet er at jeg aldri kommer under huden hans; de retorisk plasserte flashbackene oppleves som altfor enkle til at jeg kan kjøpe dem. Her blottlegges også en frykt for å gripe tak i sakens kjerne; kan et så ungt menneske håndtere den vanskelige rollen han har blitt tildelt og opplært til å spille? Kan gjenforeningen med samfunnet være håndterlig på noen som helst måte?

Her nærmer Johnsen seg en berettiget og velformulert kommentar, men den blir ikke tilstrekkelig interessant. Det hele ender med en ekstremt konstruert erkjennelseskatharsis på en bakgårdstrapp med en moderlig asiatisk jente som har skapt kjærlighet ved første blikk. Der Moodysson på hjerteskjærende og riktignok overtydelig vis belyser vestens overgrep på den øvrige verden, reduserer Johnsen fortellingen til å handle om erfaringens salte tårer, med påfølgende beroligelse. Smerten er fraværende, ettersom filmen later til å nøye seg med å vekke våre sympatier for guttens ønske om normalitet og anerkjennelse.

Susanne Biers Brødre tar opp mye av den samme tematikken, med en såpeaktig tilnærming som er problematisk og en tanke provoserende. Likevel er filmen ekstremt effektiv. Å kritisere Upperdogs forsøksvis mer sobre tilnærming kan sikkert oppfattes som urimelig, men når man omfavner så vanskelig problematikk er utfordringen å være enten interessant eller gripende, og for meg klarer ikke Johnsen noen av delene.

upperdog3

Upperdog

Den nye norske filmen svever på en bølge av ofte urimelig anerkjennelse, og hvert minste forsøk på å bryte med den klassiske filmfortellingen applauderes som radikalt eller spennende. Dog er det påfallende hvor ofte disse filmene ikke tåler sammenligning med lignende utelandske verk. Å snakke om en potensiell Oscar-nominasjon til Upperdog er helt merkelig – til dét forsvinner filmen for mye mellom de to stolene den forsøker å balansere mellom. Som film er Upperdog både vellaget og enkel å anerkjenne, og i norsk kontekt er det naturlig å lese den som et friskt pust, men vurdert som kunst er den rett og slett ganske dårlig. Man kan ikke velge å være subtil – formen må tilpasses innholdet, og i så måte virker det som om Upperdog er basert på en rekke kompromisser. Filmen vil behage og ikke støte, men blir da også forgjengelig i det større bildet.

Jeg har stor tro på Sara Johnsen som filmskaper, men i fremtiden bør hun kanskje unngå å forsøke seg på liksom-komplisert formidling av overflatisk berørt tematikk. Hun behersker både skuespillerinstruksjon og dialog godt, og vil kanskje være tjent med å rendyrke disse egenskapene fremfor å eksperimentere med fortellertekniske grep.

Jeg hadde store forventninger til Upperdog, og anbefaler alle å se den, men skuffes av at filmen mest av alt fungerer som en bekreftelse på Johnsens talent, i stedet for å strekke seg mot større visjoner som vi fortsatt ser lite til i norsk film. Upperdog er mer fortrengende enn den er utløsende, og lukter viktig uten å smake det.