Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Rå villskap og eterisk skjønnhet i Danny Boyles 28 Years Later
Omtale
Omtale

Rå villskap og eterisk skjønnhet i Danny Boyles 28 Years Later

Av Thor Joachim Haga 23. juni 2025


Danny Boyle er i storform i 28 Years Later, den tredje filmen i zombie-sagaen som delvis redefinerte sjangeren.

Det er ikke uvanlig å beskrive Danny Boyles originale 28 Days Later (2002) som en av de mest betydningsfulle filmene i zombiesjangeren – i samme åndedrag som George A. Romeros «Trilogy of the Dead», Zombie Flesh Eaters (1979), Shaun of the Dead (2004) eller TV-serien The Walking Dead (2010-2022), for å nevne noen  – ikke minst fordi den gjør et stort nummer ut av raske zombier. Noen vil kanskje lage et skille mellom virus- og zombiefilm (Boyle selv ønsker ikke å kalle den ‘zombiefilm’, og støtter seg på den mer generelle betegnelsen ‘post-apokalyptisk skrekkfilm’), men det blir flisespikkeri den store sammenhengen.

Boyle inntok en produsentrolle i oppfølgeren 28 Weeks Later (2007), som i stedet ble regissert av spanske og relativt ukjente Juan Carlos Fresnadillo, men også den etterligner Boyles varemerker etter beste evne, og ender med de infisertes inntog i Paris.

Foruten kvikke zombier, er 28 Days Later en energibombe som videreutvikler Boyles opulente stil fra Trainspotting (1996) og The Beach (2000) – det lesses på av undervinkler, skrudde perspektiver, håndholdte kameraer, kornete tekstur, utvasket fargepallett og ikke minst en hyperkinetisk klipperytme som av og til tegnsetter de mest dramatiske øyeblikkene i freezeframe. Som motsats durer komponist John Murphys indierock-riff med insisterende, minimalistisk momentum.

Spesielt bemerkelsesverdig er sekvensen i herregården, der det kryssklippes mellom rolig passiar innendørs og de infisertes rabide angrep utenfra – skutt som rask, førstepersons kamerakjøring (en hyllest til Sam Raimis Evil Dead?), fullstendig uten musikk og lyd inntil de smeller gjennom vinduene. Heller ikke dette var eller er hverdagskost i zombiesjangeren.

28 Days Later er et referansepunkt.

*

Men det var da. På forhånd var det vanskelig å vite hvor Boyle befant seg nå i 2025. Det er lenge siden han var i fyr og flamme på 90- og 2000-tallet, og både T2 Transpotting (2017) og Yesterday (2019) vitnet om en modnere, men også trøttere filmskaper. Dessuten begynte også de filmene å dra på årene – det er 6 år siden den forrige.

Kanskje er det en av grunnene til at 28 Years Later kom som julekvelden på kjerringa – et vanvittig overflødighetshorn av en film som på nydelig vis kombinerer gammel og ny Boyle, ungdommelighet med erfaring, rå villskap med eterisk skjønnhet.

28 år senere er den europeiske invasjonen vi aner på slutten av 28 Weeks Later slått tilbake. Storbritannia er nok en gang satt i karantene; en betimelig Brexit-kommentar. De overlevende har hutret seg sammen i lukkede miljøer, mens de infiserte har gjennomgått sin egen evolusjon – tykke og tynne, raske og trege, og med noen fryktinngytende alfa-zombier i førersetet. Historien lander på et lite, isolert øysamfunn og forholdet mellom en sønn og hans foreldre.

Fiksjonsuniverset fremstår større og mer detaljert enn tidligere, og det audiovisuelle uttrykket er tilsvarende rikt. «Gamle» Boyle får lov til å utfolde seg slik han gjorde for 23 år siden – her er håndholdte, skjelvende kameraer, hyperaktiv klipperytme og bilder som frosser idet blodspruten står. Nede på bakkeplan får Boyle (og hans faste fotograf Anthony Dod Mantle) lov til å boltre seg i uante mengder grønske, jord, søle og kroppslig råttenskap. Det blir tidvis så burleskt og grotesk at det ville fått selv Jean-Pierre Jeunet til å smile i beundring.

Som tidligere brukes musikk kontrapunktisk eller «paradoxalt», for å bruke Jon-Roar Bjørkvolds terminologi – gjerne hele låter som får lov til å spille seg ut over de mest dramatiske scenene, i emosjonell kontrast til volden. Originalmusikken av hip hop-bandet Young Fathers glir sømløst inn og ut av de eksisterende låtene, som i de stadig tilbakevendende parallellene til filmaviser og tidligere tiders kamper for britisk selvoppholdelse – en montasjestil som føyer seg inn i filmens eklektiske stil.

Når far og sønn begir seg ut på fastlandet, «tonesetter» Boyle ferden med Rudyard Kiplings dikt «Boots», messende og tiltagende, som en kommentar omkring vandringen inn i det ukjente. Komplett unødvendig, langdrygt og «over-the-top», men fullstendig hypnotiserende. Det blir ikke mer postmoderne enn dette.

Men det som løfter 28 Years Later til et av årets høydepunkter er ikke bare Boyles kanalisering av gammel energi – det er vel så mye sammenstillingen med roligere, mer iakttagende sekvenser som skaper narrativ dynamikk.

Dette kommer til uttrykk i en serie vistaer som slår pusten fra en: En alfa-zombie står ved siden av et tre på en bakketopp; silhuetter mot knalloransj solnedgang, som var det Tatt av vinden. Eller en makeløs fluktsekvens om natten. På himlen tindrer stjerner og galakser sylskarpt, forsterket av magisk, sildrende morild når de løpende føttene treffer vann. Samtidig farer en flokk ravner over himmelen i urovekkende formasjoner. Totalinnstillingen herfra trekker på motiver fra Ringenes herre, og må være noe av det vakreste som er festet på film de siste årene.

Et annet dempet aspekt ligger i samtalene. Ettersom 28 Years Later på bunnen handler om en gutts forhold til sin far og mor, i sine egne, definerte deler, rommer den flere intime scener der rollefigurene utveksler tanker og erfaringer vedrørende fødsel, sykdom og død. Hele livet komprimert, og satt mot bakteppet av kaos og natur.

Det er ikke gitt at alle disse elementene fungerer så godt sammen. Når både temposkifter, stilskifter og narrative skifter drar filmen i ulike retninger, kan det fort oppleves heterogent og ad hoc. Hva er det som gjør at det likevel fungerer så usedvanlig godt?

Jeg tror en del av svaret finnes hos manusforfatter og medprodusent Alex Garland. Garland og Boyle gjenforenes for første gang siden Sunshine i 2007, og det merkes i hver krok av filmen: taktiliteten, den bevrende, syltynne veggen mellom virkelighetsnivåer, drømmelignende sekvenser der utfallet er vanskelig å forutse.

Dette matcher Garlands karriere fra de senere årene – særlig Ex Machina, Annihilation og TV-serien Devs opererer i et landskap der det aparte eksisterer side om side med det realistiske; det fantastiske med det jordnære, det funderende med det kroppslige. En får inntrykk av at Garland ikke bare har vært manusforfatter, men en sparringspartner for Boyle under arbeidet med å konseptualisere historien. Det gjaller fra Sunshine mellom bakketoppene.

Først helt most slutten opptrer et bissart toneskifte som ikke er forenelig med Boyle og Garlands estetikk, en slags «setup» til neste film i serien, 28 Years Later: The Bone Temple, der Nia DaCosta inntar registolen (premiere allerede 16. januar, 2026).

Å se 28 Years Later var litt som å se Lucy i 2014, da Luc Besson returnerte til røttene hva gjelder stil og kunstnerisk kvalitet, med en visdom som løftet materialet. Det er en luksus når veteraner er selvsikre nok til å pøse fra egen katalog og inkorporere nye strømninger samtidig – uten å være bekymret for at resultatet blir for rotete eller overlesset.

28 Years Later er en sånn film hvor eksessen er et poeng i seg selv. Et rørende comeback fra en gammel favoritt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Lars Klevberg sier:
    25. juni 2025, kl. 16:15

    Fantastisk film. Godt å se Boyle på lerretet igjen.

    Slutten er et visuelt brudd i hva vi har sett, men det den forteller ligger som støpt gjennom hele filmen hva angår både teletubbies, power rangers og valgene noen av de tar, bevisst eller ubevisst. Det er ingen tilfeldigheter i Garlands univers, men må si det tok tid å fordøye seansen, men den fikk ihvertfall frem poenget (tror jeg) i tillegg legge opp til neste.

    Svar
    • Thor Joachim Haga sier:
      26. juni 2025, kl. 12:44

      Det kan godt hende du har rett, Lars, men det er alltid struktur i Boyle og Garlands eklektiske «kaos», så regner med det tonebruddet mot slutten var et pålegg i forhold til neste film i serien. Blir interessant å se den og sammenlikne, og eventuelt lese mer bakgrunnsstoff om hva som var idéen der.

    • Lars Klevberg sier:
      26. juni 2025, kl. 19:22

      Altså, jeg satt igjen med et stort WTF og visste ikke helt hva jeg skulle tenke når filmen var slutt, så det var helt klart et stort brudd. Enten er det lagt opp til neste, om stilen der er slik (håper for guds skyld ikke), men der gutten valgte å legge igjen sitt leketøy gjorde Jimmy og de aldri det. Jeg tolket det som at slutten er hvor de som valgte holde på barndom, minner og enkel eskapisme i djevelens tid kontra de som tok valget med å bevege seg videre. Første scenen var jo barna som så teletubbies mens verden raste. Limt til underholdning som den finske soldaten som i helvete velger se på mobilen og et opp låst ansikte som det siste han kan gjøre. Og mulig Boyle er så klar at han gjennom å vise det på den barnslige og over the top måten faktisk visuelt demonstrerer den store forskjellen – på hvor «teit» mye har blitt i dagens samfunn. Eller en blanding, da jeg ikke heeeelt klarer se for meg at neste film bærer den stilen?? Det finner vi vel ut av:)

    • Lars Klevberg sier:
      26. juni 2025, kl. 19:24

      De var fortsatt barn, det var ikke gutten. Og Boyle valgte vise det på en ekstremt barnslig måte. Slik tolket jeg det men kan ha bommet helt.

    • Lars Klevberg sier:
      26. juni 2025, kl. 20:20

      Spillers!: Eksisterer det egentlig andre filmer hvor vi ser en slik todelt coming of age / father and kid walks the wasteland slik vi fikk presentert her? Jeg synes Garland og Boyles valg om å dele opp i far og mor tema og splitte dette i midten var unikt og fascinerende. Hvor hver forelder og dens historie viser de forskjellige verdiene og motsetningene de har på barnet sitt og vever dette klokkerent inn i filmens struktur. Mannen; mørkt, overleve, drap, jakt eller bli jaktet, maskulint, voldelig, irettesettelse med en typisks maskulin ending med fest og påfølgende kjønnstypisk plotpoint som gir stafettpinnen videre til moren og filmen beveger seg i dagslys, lunere omgivelser, vanskelige spørsmål, fødsel, omsorg, livet og hvordan syklusen henger sammen hvor døden nå inntrer empatisk, rasjonelt og noe man forstår. Jo mer jeg tenker på det jo skarpere virker Garlands manus. Mye å unfold i denne filmen.

    • Thor Joachim Haga sier:
      26. juni 2025, kl. 20:37

      Ja, det er som du er inne på her, og som jeg også nevner i artikkelen – det er livet komprimert. Fødsel, konfirmasjon, sykdom, død, både gjennom samtaler og fysiske erfaringer, og gjennom hhv far og mor. Livet er i seg selv kaotisk, og forsterkes i et fiksjonsunivers som dette. Samtidig gir det grobunn for mange typer iscenesettelse, hvor ting får lov å kollidere litt, sånn som «livet sjæl».

      Jeg kommer umiddelbart ikke på noen andre filmer som organiserer det på denne måten. Altså du har BOYHOOD og slike ting, hvor både mors og fars innvirkning er i like mye spill, men ikke så kapittel-aktig løst.

    • Lars Klevberg sier:
      26. juni 2025, kl. 20:49

      Ja! Jeg så du skrev det, tenkte ikke på når jeg skrev siste om temaene – kult flere observerte dette. Tok meg litt tid etter jeg så filmen før det slo meg.

      Ja Boyhood kan nevnes, mengde typiske filmene i ødelandet er som oftest med en forelder, et kjønn, og også dette grepet tok det meg tid før jeg «så» det, en helt organisk inndeling hvor vedkommende får tid i samme landskap med begge foreldrene atskilt. Fascinerende.

    • Lars Klevberg sier:
      26. juni 2025, kl. 20:52

      Nå husker jeg ikke helt den første filmen men tror… det også der var om utroskap, bli forrådt mellom kjønnene. Ihvertfall var dette en stor del i weeks, og interessant at det samme tema får plass også her i hva vil ende med en stor motivasjon og drivkraft for gutten.

    • Thor Joachim Haga sier:
      26. juni 2025, kl. 21:06

      Boyle er i hvert fall ekspert på oppvekstskildringer, så det overrasker meg ikke at han nailer det også denne gang.

  2. Lars Klevberg sier:
    26. juni 2025, kl. 20:57

    Finnes det noe song list over filmen så gjerne legg ved. Det var en sang der, som du så perfekt skriver om de motstridende følelsene / brytningene av hva man ser kontra hører , men vet ikke om det var Young Fathers du never eller noen andre. Umulig prøve forklare hvilken scene men den var nydelig. Så må høre gjennom alle.

    Svar
    • Thor Joachim Haga sier:
      26. juni 2025, kl. 21:09

      Jeg har søkt litt på det selv, uten å lykkes helt. Det er soundtrack-oversikten hos IMDB, men jeg vet ikke helt hvor de eksisterende låtene begynner og Young Fathers’ originallåter slutter. Kan verken mye om dem eller moderne popmusikk generelt.

      Men bet meg merke i en opptreden av John Murphys tema fra originalfilmen på et tidspunkt. Det var fint.

  3. Lars Klevberg sier:
    26. juni 2025, kl. 21:47

    Her var den, vet ikke om forrige gikk igjennom.nydelig.

    https://youtu.be/ciy_RJ2NePw?si=vjsi5XPe6t_621GY

    https://www.nme.com/news/film/28-years-later-soundtrack-every-song-3871237

    Svar
  4. Lars Krstian sier:
    30. juni 2025, kl. 23:43

    Mesterverk

    Svar
  5. Toni Nordli sier:
    3. juli 2025, kl. 02:14

    Jeg likte Years, men det er lenge siden jeg har sett en film sammen med noen som hater en film så intenst. Anyway, jeg ville bare kommentere og si at indierock musikken i ’28 Days Later’ er etter min mening er basert på én låt, nemlig den spektakulære ‘East Hastings’ av ‘Godspeed You! Black Emperor’. Sangen og riffen har vært en gjentakende motiv gjennom Days, Weeks og Years, og jeg tør å påstå at de komponerte sangene – spesielt i Days – er basert på ‘East Hastings’ sin musikalske tema og feel.

    17 minutters versjonen av ‘East Hastings’ finner du her:
    https://www.youtube.com/watch?v=V9Ty3YnWN80

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Regissør Patrik Syversen, og tre av skuespillerne i «Demring» (fra venstre): Marte Magnusdotter Solem, Silje Storstein og Kathrine Thorborg Johansen. (Bilder: Andreas Johannessen / Lasse Røed / Erlend M. Knudsen / Norsk filmdistribusjon)
Podkast

Filmfrelst #649: En samtale med regissør Patrik Syversen om Demring

«Bones and All»
Venezia 2022

Her er første teaser til Luca Guadagninos Venezia-klare nye film Bones and All

Eksklusivt: Her er den stemningsfulle nye teaser-traileren til Patrik Syversens Demring
Trailer

Eksklusivt: Her er den stemningsfulle nye teaser-traileren til Patrik Syversens Demring

Det verste som kan skje i Speak No Evil
Omtale

Det verste som kan skje i Speak No Evil [1]

Av Trond Johansen

«Sinners» (Bilde: Warner Bros.)
Omtale

Diabolus in musica: Sinners

Av Kristin Buvik Sivertsen

Skarp, drivende trailer til Neill Blomkamps comeback-grøsser Demonic
Trailer

Skarp, drivende trailer til Neill Blomkamps comeback-grøsser Demonic

Av Karsten Meinich

Repulsion (1965)
Coup de Coeur

Repulsion (1965)

Av Trond Johansen

Analysen: Prosjekt Z (2021)
Analysen

Analysen: Prosjekt Z (2021) [1]

Av Gunnar Iversen

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet?
Omtale

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet? [2]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd
Omtale

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd [1]

Av Benjamin Yazdan

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Omtale

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs [8]

Av Lars Ole Kristiansen

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner
Omtale

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner

Av Benjamin Yazdan

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
Omtale

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet [3]

Av Thor Joachim Haga

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien
Omtale

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien [2]

Av Tarjei Sandvik Moe

Se alle

Thor Joachim Haga (f. 1977) er Cand. Philol. i medievitenskap fra Universitetet i Oslo. Grunnlegger av filmmusikk-nettstedet celluloidtunes.no.

28-years-later

28 Years Later2025

Produksjonsland

  • USA

Premieredato

  • 20.06.2025

Regi

  • Danny Boyle

Manus

  • Alex Garland

Produsert av

  • Alex Garland
  • Andrew Macdonald
  • Bernard Bellew
  • Danny Boyle
  • Peter Rice

Skuespillere

  • Aaron Taylor-Johnson
  • Alfie Williams
  • Chi Lewis-Parry
  • Edvin Ryding
  • Jodie Comer
  • Ralph Fiennes
  • Stella Gonet

Foto

  • Anthony Dod Mantle

Produksjonsdesign

  • Carson McColl
  • Gareth Pugh

Kostyme

  • Carson McColl
  • Gareth Pugh

Sminke

  • Flora Moody
  • John Nolan

Klipp

  • Jon Harris

Lyd

  • Johnnie Burn

Musikk

  • Young Fathers

Distributør

  • SF Studios
Filmside
Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies