Danny Boyle er i storform i 28 Years Later, den tredje filmen i zombie-sagaen som delvis redefinerte sjangeren.

Det er ikke uvanlig å beskrive Danny Boyles originale 28 Days Later (2002) som en av de mest betydningsfulle filmene i zombiesjangeren – i samme åndedrag som George A. Romeros «Trilogy of the Dead», Zombie Flesh Eaters (1979), Shaun of the Dead (2004) eller TV-serien The Walking Dead (2010-2022), for å nevne noen  – ikke minst fordi den gjør et stort nummer ut av raske zombier. Noen vil kanskje lage et skille mellom virus- og zombiefilm (Boyle selv ønsker ikke å kalle den ‘zombiefilm’, og støtter seg på den mer generelle betegnelsen ‘post-apokalyptisk skrekkfilm’), men det blir flisespikkeri den store sammenhengen.

Boyle inntok en produsentrolle i oppfølgeren 28 Weeks Later (2007), som i stedet ble regissert av spanske og relativt ukjente Juan Carlos Fresnadillo, men også den etterligner Boyles varemerker etter beste evne, og ender med de infisertes inntog i Paris.

Foruten kvikke zombier, er 28 Days Later en energibombe som videreutvikler Boyles opulente stil fra Trainspotting (1996) og The Beach (2000) – det lesses på av undervinkler, skrudde perspektiver, håndholdte kameraer, kornete tekstur, utvasket fargepallett og ikke minst en hyperkinetisk klipperytme som av og til tegnsetter de mest dramatiske øyeblikkene i freezeframe. Som motsats durer komponist John Murphys indierock-riff med insisterende, minimalistisk momentum.

Spesielt bemerkelsesverdig er sekvensen i herregården, der det kryssklippes mellom rolig passiar innendørs og de infisertes rabide angrep utenfra – skutt som rask, førstepersons kamerakjøring (en hyllest til Sam Raimis Evil Dead?), fullstendig uten musikk og lyd inntil de smeller gjennom vinduene. Heller ikke dette var eller er hverdagskost i zombiesjangeren.

28 Days Later er et referansepunkt.

*

Men det var da. På forhånd var det vanskelig å vite hvor Boyle befant seg nå i 2025. Det er lenge siden han var i fyr og flamme på 90- og 2000-tallet, og både T2 Transpotting (2017) og Yesterday (2019) vitnet om en modnere, men også trøttere filmskaper. Dessuten begynte også de filmene å dra på årene – det er 6 år siden den forrige.

Kanskje er det en av grunnene til at 28 Years Later kom som julekvelden på kjerringa – et vanvittig overflødighetshorn av en film som på nydelig vis kombinerer gammel og ny Boyle, ungdommelighet med erfaring, rå villskap med eterisk skjønnhet.

28 år senere er den europeiske invasjonen vi aner på slutten av 28 Weeks Later slått tilbake. Storbritannia er nok en gang satt i karantene; en betimelig Brexit-kommentar. De overlevende har hutret seg sammen i lukkede miljøer, mens de infiserte har gjennomgått sin egen evolusjon – tykke og tynne, raske og trege, og med noen fryktinngytende alfa-zombier i førersetet. Historien lander på et lite, isolert øysamfunn og forholdet mellom en sønn og hans foreldre.

Fiksjonsuniverset fremstår større og mer detaljert enn tidligere, og det audiovisuelle uttrykket er tilsvarende rikt. «Gamle» Boyle får lov til å utfolde seg slik han gjorde for 23 år siden – her er håndholdte, skjelvende kameraer, hyperaktiv klipperytme og bilder som frosser idet blodspruten står. Nede på bakkeplan får Boyle (og hans faste fotograf Anthony Dod Mantle) lov til å boltre seg i uante mengder grønske, jord, søle og kroppslig råttenskap. Det blir tidvis så burleskt og grotesk at det ville fått selv Jean-Pierre Jeunet til å smile i beundring.

Som tidligere brukes musikk kontrapunktisk eller «paradoxalt», for å bruke Jon-Roar Bjørkvolds terminologi – gjerne hele låter som får lov til å spille seg ut over de mest dramatiske scenene, i emosjonell kontrast til volden. Originalmusikken av hip hop-bandet Young Fathers glir sømløst inn og ut av de eksisterende låtene, som i de stadig tilbakevendende parallellene til filmaviser og tidligere tiders kamper for britisk selvoppholdelse – en montasjestil som føyer seg inn i filmens eklektiske stil.

Når far og sønn begir seg ut på fastlandet, «tonesetter» Boyle ferden med Rudyard Kiplings dikt «Boots», messende og tiltagende, som en kommentar omkring vandringen inn i det ukjente. Komplett unødvendig, langdrygt og «over-the-top», men fullstendig hypnotiserende. Det blir ikke mer postmoderne enn dette.

Men det som løfter 28 Years Later til et av årets høydepunkter er ikke bare Boyles kanalisering av gammel energi – det er vel så mye sammenstillingen med roligere, mer iakttagende sekvenser som skaper narrativ dynamikk.

Dette kommer til uttrykk i en serie vistaer som slår pusten fra en: En alfa-zombie står ved siden av et tre på en bakketopp; silhuetter mot knalloransj solnedgang, som var det Tatt av vinden. Eller en makeløs fluktsekvens om natten. På himlen tindrer stjerner og galakser sylskarpt, forsterket av magisk, sildrende morild når de løpende føttene treffer vann. Samtidig farer en flokk ravner over himmelen i urovekkende formasjoner. Totalinnstillingen herfra trekker på motiver fra Ringenes herre, og må være noe av det vakreste som er festet på film de siste årene.

Et annet dempet aspekt ligger i samtalene. Ettersom 28 Years Later på bunnen handler om en gutts forhold til sin far og mor, i sine egne, definerte deler, rommer den flere intime scener der rollefigurene utveksler tanker og erfaringer vedrørende fødsel, sykdom og død. Hele livet komprimert, og satt mot bakteppet av kaos og natur.

Det er ikke gitt at alle disse elementene fungerer så godt sammen. Når både temposkifter, stilskifter og narrative skifter drar filmen i ulike retninger, kan det fort oppleves heterogent og ad hoc. Hva er det som gjør at det likevel fungerer så usedvanlig godt?

Jeg tror en del av svaret finnes hos manusforfatter og medprodusent Alex Garland. Garland og Boyle gjenforenes for første gang siden Sunshine i 2007, og det merkes i hver krok av filmen: taktiliteten, den bevrende, syltynne veggen mellom virkelighetsnivåer, drømmelignende sekvenser der utfallet er vanskelig å forutse.

Dette matcher Garlands karriere fra de senere årene – særlig Ex Machina, Annihilation og TV-serien Devs opererer i et landskap der det aparte eksisterer side om side med det realistiske; det fantastiske med det jordnære, det funderende med det kroppslige. En får inntrykk av at Garland ikke bare har vært manusforfatter, men en sparringspartner for Boyle under arbeidet med å konseptualisere historien. Det gjaller fra Sunshine mellom bakketoppene.

Først helt most slutten opptrer et bissart toneskifte som ikke er forenelig med Boyle og Garlands estetikk, en slags «setup» til neste film i serien, 28 Years Later: The Bone Temple, der Nia DaCosta inntar registolen (premiere allerede 16. januar, 2026).

Å se 28 Years Later var litt som å se Lucy i 2014, da Luc Besson returnerte til røttene hva gjelder stil og kunstnerisk kvalitet, med en visdom som løftet materialet. Det er en luksus når veteraner er selvsikre nok til å pøse fra egen katalog og inkorporere nye strømninger samtidig – uten å være bekymret for at resultatet blir for rotete eller overlesset.

28 Years Later er en sånn film hvor eksessen er et poeng i seg selv. Et rørende comeback fra en gammel favoritt.