Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Roman Polanskis Repulsion (1965) vises fra og med torsdag 28. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

I 1962 spillefilmdebuterte den unge og talentfulle polske regissøren Roman Polanski med thrilleren Kniven i vannet. En Oscar-nominert, internasjonal suksess, som åpnet for at han kunne gjøre et engelskspråklig prosjekt som sin neste film. Og Repulsion (1965) skulle vise seg å bli nøkkelverket som fortsatt er selve definisjonen på Polanskis egenart.

Repulsion demonstrerte Polanskis evne til å fremstille psykologisk subjektivitet gjennom filmspråklige grep og sjangeroverskridende fortellinger, og markerte begynnelsen på et større kunstnerisk prosjekt, i ettertid omtalt som «leilighetstrilogien» (som i tillegg til Repulsion består av Rosemary’s Baby [1968] og Leieboeren [1976]).

Den tematiske fellesnevneren mellom disse tre filmene er hovedpersoner som drives mot mentale sammenbrudd innenfor stadig mer klaustrofobiske rom i sentralt beliggende bygårdsleiligheter. I Repulsion utspiller handlingen seg i London på 1960-tallet, et sted og en epoke vi forbinder med seksuell frigjøring (The Swinging Sixties), og mot denne bakgrunnen blir filmens hovedperson, Carol (Catherine Deneuve), en fremmedgjort outsider. Hun er en belgisk manikyrist som arbeider i en skjønnhetssalong, og det løsslupne samfunnet bare forsterker ensomheten hennes, følelsen av isolasjon, av å stå utenfor.

Filmens fortekster glir over ulike nærbilder av Carols øyne, helt frem til kameraet langsomt trekkes unna for å avsløre hva som foregår. (Vi er på skjønnhetssalongen.) En suggererende inngang til et underlig og visuelt slående fiksjonsunivers, som takket være øye-motivet raskt sender tankene til Luis Buñuels Den andalusiske hund (1929), Michael Powells Peeping Tom (1960) og ikke minst Alfred Hitchcocks Vertigo (1958, som har en lignende fortekst-sekvens).

Etter hvert som Repulsion tar form, blir også Hitchcocks Psycho (1960) en referanse, og det er fristende å tenke at sistnevntes suksess kan ha fungert som en døråpner. På de fleste områder er filmene imidlertid forskjellige, for Polanski er mindre interessert i spenningsskapende, effektiv historiefortelling, og identifiserer seg med sin psykisk ustabile hovedperson – i skarp kontrast til Hitchcocks fremstilling av Norman Bates.

Carols tilstand og synsvinkel er styrende for det meste som utspiller seg i Repulsion. De mannlige rollefigurene fremstår truende og seksuelt aggressive, og vi fornemmer at Carol er traumatisert. En mørk linje fra barndommen avtegnes, men bare glimtvis. At filmen er grublende og tvetydig, og ofte beveger seg så langt inn i rollefigurens subjektivitet at menneskene og miljøene tydelig speiler Carols psykologi, gjør det utfordrende å ta stilling til situasjonene – tilskueren liksom kaver rundt i mørket, stadig mer febril og oppkavet, sammen med Carol. Når filmen er på sitt mest effektive, er det som å være i en simulator.

På papiret, som idé, var Repulsion trolig enkel å selge inn. Det var britiske Compton Films – den gang angivelig mest kjent for produksjon av mykpornografi – som bet på agnet etter å ha lest manuset skrevet av Polanski og medforfatter Gérard Brach (deres første av flere samarbeid). Men selv om Repulsion rommer et knippe ingredienser man forbinder med datidens grenseoverskridende horror – som fetisjering av kvinnelig skjønnhet, seksualitet og grafisk vold – er den verken konvensjonelt underholdende eller opptatt av å sjokkere.

Filmens korthogde fortelling pakkes langsomt ut, gjennom at vi følger Carols hverdag på jobb, hvordan hun uvillig må forholde seg til menn som beundrer utseendet hennes, og hjemme i bygårdsleiligheten der hun bor sammen med søsteren (spilt av Yvonne Furneaux). I en sentral scene får vi observere hvordan Carol reagerer med avsky når søsteren har høylytt sex med kjæresten i naborommet. Kort tid etter reiser turtelduene på ferie, og Carol blir værende alene i leiligheten, der veggene lukker seg rundt henne, bokstavelig talt, og en kvalmende stemning tiltar.

Carol blir skjørere for hver time, og rystes av knapt hørbare lyder lyder og flakkende synsbedrag. Etter hvert åpenbarer hallusinasjonene seg i form av sprekker i veggene og omriss av menn som er klare til å voldta henne. I denne fasen holder Polanski fast ved Carols synsvinkel; vi ser henne innenfra og ut, og følelsen av tid og sted opphører. Jo mer elliptisk og «svirvlende» Repulsion blir, og grensene mellom ytre virkelighet og mareritt viskes ut, desto mindre betydning får distinksjonen mellom en «pålitelig» og «utilregnelig» forteller.

Forut for Repulsion, var Catherine Deneuve mest kjent for den romantiske musikalen Paraplyene i Cherbourg (1964). Overgangen fra å synge perlende lystig, ikledd fargerike kjoler, til å gestalte en tilsynelatende schizofren ung kvinne, er stor, og introduserte verden for Deneuves register. På samme måte som i Luis Buñuels klassiker Belle de Jour (1967), to år senere, fremstår hun dempet, av og til apatisk, liksom ikke helt til stede i Repulsion. Dette forsterker følelsen av at alt i denne filmen er på skråplanet, langsomt glidende utfor et stup. Alt kretser rundt Deneuve, men hun betakker seg store fakter og følelsesutbrudd; hun får sagt det meste gjennom detaljer som tygging på leppen og distinkte håndrykninger. Deneuves disiplinerte dedikasjon gjør Carol til en mer nyansert og troverdig rollefigur enn typiske Hollywood-sjablonger fra samme periode.

En annen sentral bidragsyter er den britiske fotografen Gilbert Taylor, som ble hyret av Polanski etter å ha imponert med sitt fotoarbeid for Stanley Kubrick i Dr. Strangelove (1964). De fortsatte samarbeidet med Cul-de-sac (1966) og The Tragedy of Macbeth (1971), før Taylor dro av gårde for å skyte Hitchcocks siste mesterverk, Frenzy (1972), og deretter Star Wars (1977) for George Lucas.

I Repulsion avgir bildene en umiskjennelig eim av tysk ekspresjonisme; Taylor leker med lys, skygge, skrudde kameravinkler og optiske triks, som bryter opp og forvrenger bildene. Den plagede Carols ansikt blir et helt lerret i seg selv, når Taylors kamera beveger seg tett opp i ansiktet hennes for å registrere uregelmessigheter. Én rykning, og vi skjønner at alt er i ferd med å rase sammen.

Lyddesigner Stephen Dalby sørger for å også gi den soniske dimensjonen en fremtredende rolle. Store deler av Repulsion foregår i virkningsfull stillhet, og naturlige lyder står tydelig frem, ofte som repeterende irritasjonsmomenter. Ørsmå krusninger vokser seg store og blir enerverende, uutholdelige, takket være måten opptakene er mikset på.

I 1965 var 32-årige Polanski fremdeles i en eksperimentell fase, og Repulsion markerer et viktig vendepunkt i en kunstnerisk utvikling som ledet frem til hovedverket Rosemary’s Baby. Filmen kaster et mannlig blikk på en kvinnelig rollefigur sterkt preget av seksuell undertrykking, noe som i seg selv kan oppfattes som problematisk – ikke minst fordi Polanski selv ble overgrepsdømt mot slutten av syttitallet. At Repulsion så tydelig empatiserer med sin hovedperson, gjør lesningen ekstra paradoksal og krevende.

Det er lett å glemme at Repulsion var Polanskis andre spillefilm, og således ikke «perfekt», til tross for at den bidro sterkt til å skape en retning innenfor psykologisk horror vi ser spor av i blant annet Eksorsisten (1972) og The Shining (1980). Originaliteten og de kunstneriske ambisjonene er påfallende, og filmspråket virtuost, men Polanski krever en utholdende tilskuer.

Det er noe seigt og monotont, klaustrofobisk og rent ut sagt frastøtende ved Repulsion som gjør den til en filleristende opplevelse. En film man utsetter seg for.