Jeg husker det fremdeles – de desillusjonerte anmeldelsene, de avvisende kommentarene. Skuffelsen i både dagspresse og filmmedier. Alle elsket The Matrix, men forbløffende få elsket Matrix-trilogien.
Selv falt jeg pladask for Wachowski-brødrenes magnum opus. Dette var idébasert science fiction på et ambisjonsnivå jeg ikke hadde sett maken til siden Kubricks 2001: En romodyssé. For meg ligger fremdeles gleden ikke bare i den utsøkte audiovisuelle komposisjonen og monumentale actionscener, men også i filmenes evne til å stadig la meg avdekke nye idéer, referanser og sammenhenger. Jeg føler fremdeles at hver nye visning oppleves forbløffende frisk og overrumplende.
Den første Matrix-filmen sto godt alene. De to etterfølgende filmene fungerer kun i kontekst av trilogien. Og først som trilogi avdukes konturene av et mer underliggende, sammenhengende tematisk bakteppe. Noen konsepter er klare og tydelige, ofte direkte uttalt («Choice. The Problem is choice»). Andre er mer subtile, men gjennomsyrer til gjengjeld filmtrilogien på et mer grunnleggende plan. Jeg tenkte det kunne være spennende å prøve å fokusere på de viktigste årsakene til at The Matrix tilføres merverdi som trilogi, og hvordan sentrale tema skinner gjennom i Wachowski-brødrenes valg av filmatiske virkemidler.
*


Allerede fra første scene i The Matrix Reloaded er det klart at alt det vi trodde vi visste om The Matrix etter den første filmen bare var toppen av isberget. Den fantastiske, men konseptmessig lettfordøyelige kampen mellom onde roboter og gode mennesker i den første filmen var bare en apéritif for et langt mer nyansert scenario.
På slutten av The Matrix forlot vi Neo som superhelt, i full kontroll over seg og sine omgivelser, men i Reloaded blir vi fra første stund konfrontert med en usikker og engstelig messias, plaget av mareritt og tvil. Det er nå det virkelige alvoret setter inn. Neo (og vi, som tilskuere) har våknet og gjennomskuet illusjonen… men hva så? Den dypere innsikten medfører nye problemer, nye valg, og økt ansvar.

I et sjeldent intervju om Matrix-filmene sier Larry Wachowski eksplisitt at «The Matrix is an exploration of consciousness». Vi er rett og slett vitne til en cinematisk manifestasjon av evolusjonær bevissthetsfilosofi: Neo har tatt skrittet ut av Matrix til Zion, sinn og kropp har blitt differensiert, og de to sfærene har et kontinuerlig kvelertak på hverandre. Men konflikten er ikke lenger like svart-hvitt som i den første filmen; domenene begynner å flyte over i hverandre – et integrasjonstema som bare forsterkes jo lenger inn i trilogien vi kommer.
På samme måte som det er indre konflikter og strid i Zion, er det også opprør i The Matrix – programmer i eksil løper amok, og demonstrerer tilsynelatende til og med fri vilje, intuisjon og ambisjon. Agent Smith, Neos programmatiske motstykke (og fra slutten av den første filmen en «free agent») er selvfølgelig den mest tydelige manifestasjonen, men både The Merovingian, Seraph, Orakelet og en rekke av de andre figurene får oss til å se maskinverdenen under et nytt lys. Faktisk er det nettopp det Neo gjør, når han ser maskinene som lysvesener, og maskinverdenen som en by badet i gyldent lys. Fargepaletten i filmene er dermed megetsigende; hvis det blå Zion representerer kropp, og det grønne Matrix er sinn, ender den opplyste maskinverdenen overraskende nok opp som det åndelige, spirituelle domenet.

Sett på denne måten blir også den forhatte og latterliggjorte rave-party-sekvensen i Reloaded opplagt i sin funksjon: Zion er de frigjorte kroppenes verden, i kontrast til idéverdenen The Matrix, der kjødet er redusert til batteri. Huledansen blir dermed en markering av eros, følelser, intuisjon, intersubjektivitet, kjærlighet og sensualitet, kryssklippet til Neo og Trinitys seksuelle opphevelse av somatisk dualisme. Fargene divergerer her også fra det sedvanlige kalde blå vi er vant til i Zion; festen er badet i brungule jordtoner, Neo og Trinity elsker bak en blodrød dør, og dermed understrekes et enda lavere – mer instinktivt, men ikke mindre verdifullt – bevissthetsnivå.
Andre eksempler på denne fargeforskyvningen mot det mer omfavnende rødgule ser vi i inne i familiehjemmene i Zion, hjemme på kjøkkenet til Orakelet, i Merovingians nattklubb, og selvfølgelig overtydelig eksponert ved «kvinnen i rødt» og den røde pillen (kunnskapens eple). Vi ser også rave-scenen gjentatt i Revolutions, men da med et treffende bondage-tema inne i Matrix-domenet – fremdeles sensuelt, men blottet for intimitet og kjærlighet (vi er jo i franskmannens kausale Helvete).

Det er også fruktbart å observere hvordan grensene mellom menneske og maskin gradvis svekkes i løpet av trilogiens progresjon. Intuitivt regner vi mennesket som opphav til roboten, men samtidig har naturvitenskapen lært oss å se på menneskekroppen som en maskin. I et evolusjonært perspektiv kan man derfor kanskje like gjerne si at maskinen transcenderer mennesket. Zion er så klart også selv en stor maskin, noe vi får spesifikt pekt ut for oss når Neo og kansleren har sin sokratiske prat på «the engineering level» («Nobody comes down here. Unless, of course, there’s a problem») en halvtime inn i Reloaded.
Maskinen både gir og tar liv, og er uløselig integrert i all eksistens. Det er med andre ord kanskje ikke så søkt å se på maskinverdenen som ren ånd – slik Neo gjør. Først helt på slutten av den tredje filmen blir vi eksponert for idéen om at forløsningen på det hele kanskje ikke ligger i at en av dimensjonene utsletter den/de andre. Domenene er ustabile, ufullstendige, fordi de ekskluderer og undertrykker hverandre. En treenig integrasjon – Trinity – blir løsning og forsakelse. Smith og Neo dør, gjenoppstår og blir ett, mens lyset – kilden (The Source) – skinner gjennom dem begge.

Det er ikke tilfeldig at brødrene Wachowski har bedt den enestående amerikanske filosofen Ken Wilber både om å kommentere alle tre filmene og å stille opp på intervjuer til den ultimate Matrix-spesialboksen. Blant Wilbers hovedteser finner vi nettopp denne dialektikken fra Matrix-trilogien, der bevissthetsdomener differensieres og går i konflikt med hverandre, for så å integreres.
Denne samleboksen er for øvrig et lite mirakel i seg selv: ikke bare inneholder den fortolkende kommentarspor fra både Ken Wilber og Cornel West, såvel som uttømmende mengder bakommateriale og hele The Animatrix; Wachowski-brødrene presterte i tillegg å overtale Warner Bros om at det var en god idé å spille inn et seks timers kommentarspor med kritikerne Todd McCarthy (Variety), John Powers (Vogue) og filmviter David Thomson – alle tre enige om at de to siste filmene i trilogien er en gedigen skuffelse, og dermed nesten komisk ivrige i å påpeke alt de synes er tåpelig og filmatisk mislykket. Resultatet er en dristig, nyansert og selvkritisk – og en innholdsrik pakke med stor gjensynsverdi.

Langt mindre underholdende var det å ta et gjensyn med hva Norges mest leste anmeldere hadde å si da vi fikk trilogien konkludert på kino. At de fleste rullet lavt med terningen er så sin sak, det er de i sin fulle rett til. Men følgende oppsummerende vurderinger fra våre tre største aviser måtte jeg lese både to og tre ganger for å forsikre meg om at vi faktisk hadde sett de samme filmene:
VG om The Matrix Reloaded:
«Så man sitter i utgangspunktet og forventer besnærende nyvinninger, men får i stedet ytre effekter som igjen, isolert sett, er både tøffe, insisterende og effektfulle, men i lengden blir gjentagende og monotone i mangel på indre forklaring, utvikling og sammenheng.»Aftenposten om The Matrix Revolutions:
«Allerede ‘Matrix Reloaded’ tærte på det kvasi-filosofiske grunnlaget i «Matrix», i stedet for å videreutvikle det….Nå gjenstår kun den banale bruken av mytologiske navn, samt svulmende frelsesforestillinger om Neo som ‘Den Ene’ og ‘Messias’….Som helhet er trilogien en uttynnet versjon av den første gode ideen.»Dagbladet om The Matrix Revolutions:
«Leken med de eksistensielle spørsmålene er borte, den elegante hoppingen mellom dimensjonene likeså.»
Det ble solgt mye billetter, men publikum har vel strengt tatt ikke omfavnet denne filmserien som helhet. Jeg tror heldigvis ikke det har direkte sammenheng med sitatene ovenfor. Selv synes jeg ikke de to siste kapitlene helt klarer å bygge opp samme dramatiske momentum som i den første filmen, og har ingen problemer med å akseptere at noen finner grunn til å kritisere dem.
Kanskje er jeg selv også for naiv og overanalytisk i mitt møte med disse filmene. Men å beskylde Matrix-trilogien for å mangle idéer og tematisk utvikling er absurd.