Steven Spielberg og Stanley Kubrick. Det var nesten for godt til å være sant – et mestermøte mellom to auteurer med nærmest diametralt motsatt stil. Men nesten et tiår senere er deres samarbeidsprosjekt fremdeles objekt for analyse og diskusjoner i ulike fora; en sjangerfilm med ”någåt attåt”, om man kan si det slik.

Som livslang Spielberg-fanatiker er jeg naturligvis totalt partisk, men tør allikevel påstå at A.I. er en av de mest undervurderte filmene gjennom alle tider, en film som ble offer for så mange mistolkninger og misforståelser at den raskt smuldret bort fra klassikerstatus og inn i kultverdsettelsen. Der vokser den imidlertid stadig i anerkjennelse og dukker ofte opp på favorittlister, som vår egen Topp 100-liste for 2000-tallet.

Det vil bli for omfattende for denne artikkelen å gå dypt ned i de filosofiske problemstillingene som gjennomsyrer filmen, men det er verdt å ta med seg noen av de ”spielbergianske trekkene” som gjør den til en så givende opplevelse. Spielberg har gjennom en lang karriere utforsket en rekke grunntemaer, basert på sine egne personlige erfaringer: dysfunksjonelle familier, den sviktende farsfiguren, den sterke morssfiguren, lyset som skjuler fremfor å avsløre, den ikke-verbale kommunikasjonen, hverdagsmannens konfrontasjon med overmenneskelige utfordringer eller Wordsworths idé om at ”barnet er far til mannen”, for å nevne noen.

I A.I. er mange av disse på plass – androidegutten David (Haley Joel Osment) sitt sterke forhold til sin surrogatmor Monica (Frances O’Connor), det problemfylte forholdet til sin skaper/far, professor Hobby (William Hurt) eller tapet av barnlig uskyldsvisdom gjennom introduksjonen til en voksen og kynisk verden. Det er særlig i den formelle iscenesettelsen av disse temaene at det briljeres:

Middagsscenen. Spielberg er en mester på spisebordsscener, en arena hvor så mange familiære forhold etableres og utforskes. David er nettopp ankommet fosterforeldrenes hjem etter at deres egen biologiske sønn har ligget i langvarig komatøs tilstand. I deres første måltid sammen er den beklemte atmosfæren tykkere enn pastasausen som serveres. Ingen sier noe, fosterforeldrene skuler nysgjerrig bort på David som stirrer like nysgjerrig tilbake, i en altoppslukende fascinasjon over menneskers spisevaner. En innstilling oppsummerer hele situasjonen – David filmes ovenfra, gjennom kjøkkenbordets taklampe, slik at det nærmest ser ut som om han sitter inne i en UFO, adskilt fra fosterforeldrene på hver sin side. Han er en ”alien” i sitt eget hjem, en fremmed som ennå ikke er akseptert som et fullverdig medlem av familien. Det er et enkeltinnstilling som repeteres én gang, men lades med så utrolig mye mening.

Skogscenen. Den biologiske sønnen har på mirakuløst vis våknet opp fra koma, David blir stadig mindre populær i familien etter noen fatale valg, selv i beste hensikt, og til slutt ser Monica seg nødt til å forlate androidegutten i skogen. Frem til nå har Osment spilt rollen helt uten antydning til ekte følelser. Så plutselig – helt uten forvarsel – bryter han ut i desperat gråt og fortvilelse i det Monica kjører bort. Vi blir overumplet. Vi ante ikke at det fantes et slikt register i karakteren; ja, i en robot overhodet. Dette øyeblikket er kanskje enda sterkere enn sluttscenen som belager seg på den mer tradisjonelle adskillelse/gjenforenings-dynamikken. Det er ikke ulikt scenen i Moon (2009), der den kunstige intelligensen Gertie kommuniserer sine ”følelser” til Sam ved hjelp av smilies, og bruker sin triste gråte-smilie kun én gang og knyttet til én bestemt hendelse for maksimal effekt.

Slike øyeblikk er det flust av i A.I.; stilsikre, formelle grep som tematiserer de tunge begrepene ”når blir noe menneskelig?”, ”hva er morskjærlighet?”, ”kan man lære følelser?”, ”hva er forsvarlig teknologisk utvikling?” og så videre.

Den største kontroversen var sannsynligvis slutten. Kubrick-tilhengere anklagde Spielberg for å bli for sentimental og at den burde sluttet før siste akt, mens David ennå lå på bunnen av havet foran sin etterlengtede, blå fe. Det er selvfølgelig tull. Epilogen med fremtidsaliens og Monicas midlertidige oppvåkning var ikke bare designet av Kubrick selv, den er også helt nødvendig både narrativt og for å avslutte på en passende emosjonell tone. Den siste scenen blir uansett ambivalent nok til å gi tilskueren ”food for thought”.

Jeg regner meg selv for å være tøff i trynet, men hvis jeg er skikkelig fyllesjuk – med hormoner i vill galopp – og setter på A.I., slår disse øyeblikkene ned i meg som bittersøte stikk, drevet frem av Osments skuespillerkunst, den dystopiske atmosfæren i produksjonsdesign og fotografi, John Williams’ hjerteskjærende tema for David (særlig i det den aller dypeste tonen nåes) og Spielbergs symbolske krutt i bilderammer og stilgrep. En av tiårets aller beste ”klump-i-halsen”-filmer.