Mørke filmer trenger slett ikke være gravalvorlige. Snarere tvert imot. Selvhøytidelig gotikk er traurige saker, som formelig ber om å tøyses med. I min oppfatning egner det makabre, skrudde eller bisarre seg for hvilken sjanger som helst, også komedie.
At jeg trykker The Addams Family til mitt bryst, kan sikkert ha en sammenheng med at den kom ut i 1991, og enda litt senere til Nord-Norge der jeg trippet utålmodig rundt og ventet på å bli tenåring. Jeg skal ikke gi The Addams Family æren for at garderoben i ettertid stort sett har gått i ulike toner av svart, men Morticia Addams i Anjelica Hustons skikkelse var og er fortsatt et stilikon man ikke glemmer så lett. Det er ikke uten grunn at butikker rundt om på nettet fortsatt selger bøttevis av modellen kalt Morticia Dress i oktober, og jevnt utover året for de som måtte mene at Halloween burde vare minst til påske.
Selvsagt kommer inspirasjonen opprinnelig andre steder fra. The Addams Family og karakteren Morticia har jo eksistert som tegneserie og TV-serie lenge, lenge før denne utgaven dukket opp. Gamle heltinner fra b-filmens era, som femtitallets Vampira, la også før den tid grunnlaget for horrorvampen med abnormalt smal midje og store fordeler, ravnsvart hår, blek hud, sotete øyne og blodrøde lepper. Men som tolvåring hadde jeg ikke allverdens kunnskap om gamle horrorfilmer, tegneserier og TV-serier fra 60-tallet, gitt. Tenk det. Så jeg la min elsk på nittitallets utgave, og det har ikke helt sluppet taket ennå.
For det første er jo scenografien helt nydelig. Til tross for at dette er en vaskeekte Hollywood-film for et publikum under den seksuelle lavalder, slipper man unna den ekle plastikkfølelsen som slike filmer ofte har. Detaljrikdommen er slående, og selv om det spilles på klisjeer i hopetall, er det med stil og med originalitet. Ta for eksempel måten Morticia er lyssatt på. Som i gamle horrorfilmer har hun i en rekke scener lys på øyepartiet mens resten ligger i skygge. Men her er det dratt ut til det komiske, og det hender at hun beveger seg fra lyspunkt til lyspunkt. Huset til familien er også helt fabelaktig. Det er skitt i krokene og guffe på kjøkkenet, antikke fingerfeller, kirkegård med fordreide statuer og katakomber så store at det er plass til å sige avgårde i en gondol der nede.
Og siden dette er en familiefilm og ikke en grøsser, er det ikke midnatt hele døgnet. Det er i hverdagslivets kalde dagslys at familien virkelig fremstår som noen pussige skruer, og kråkeslottet ser vaklevorent ut. Små detaljer som når barna skal på skolen og får med seg niste bestående av en brun papirpose med noe som beveger seg og lager gufne lyder, får meg virkelig til å trekke på smilebåndet. I det store og det hele er noe av det aller morsomste med filmen scenene med barna, særlig i møte med omverden. Christina Ricci gjør en utrolig bra figur som steinansiktet Wednesday, og dette er rollen jeg for alltid vil huske henne i. Et interessant aspekt ved barnas oppførsel er om de virkelig er så ulike alle andre barn. Når de har skoleavslutning og spiller Shakespeare, piffer de opp stemningen med litt blodsprut. De gjør det andre barn har lyst til, men ikke får lov til. Som å prøve å ta livet av hverandre på alskens fantasifullt vis… Jeg har en storebror, så jeg snakker av erfaring.
The Addams Family er regidebuten til Barry Sonnenfeld, en filmskaper som i mine øyne er svært undervurdert. Hans karriere er et overveldende sammensurium som i seg selv er nok til å få hakeslepp. Mest kjent er han nok for Men In Black-filmene (nummer tre i rekken er under oppseiling), og han har gjort en del ting som har vært fullstendig skivebom, som Wild Wild West. Han takket attpåtil i sin tid nei til å regissere Forrest Gump. Men han har også hatt fingrene med i drøye kvalitetsproduksjoner, både som regissør, fotograf og produsent. For eksempel gjorde han foto på Miller’s Crossing av Coen-brødrene, som han forøvrig også har produsert filmer for. Og han var inne både som regissør av enkeltepisoder og produsent for TV-serien Pushing Daisies, en personlig favoritt som jeg ikke kan få skrytt nok av. Det som kjennetegner Sonnenfeld er at han gjerne jobber med prosjekter som har bred publikumsappell, men samtidig elementer ved seg som er litt snedige eller aparte. Så også hos The Addams Family, altså. Filmen er basert på tegneserien av Charles Addams, og Sonnenfeld greier å skape en fin balanse mellom et tegneseriepreg og et realistisk tilsnitt. Og han spiller elegant på gamle klisjeer. Det er kanskje nettopp dette som gjør filmen så morsom.
Hvis man mot formodning skulle lide av idétørke til Halloween, er det bare å stappe The Addams Family i spilleren. Strømmen av snodige bikarakterer og avsindige kostymer burde kunne inspirere selv det tørreste sinn. Hvis ikke får du gjøre som Wednesday – gå som morderisk psykopat. De ser ut som alle andre. Eller spraye litt deodorant i håret og gå som armhule. Opp til deg. Bare ha det gøy, og ikke ta deg selv så høytidelig. Det tror jeg ikke Sonnenfeld ville gjort.