Det som opprinnelig var den keltiske nyttårsaften, Samhain, har nå blitt dagen hvor store og små kler seg ut som hekser, demoner eller skrømt og koser seg med alt som er mørkt, skummelt og gyselig. Uansett hvordan man velger å feire, finnes det en film for anledningen! Og den behøver slett ikke ha Halloween i tittelen. Om man har lyst på et slasher-grøss er det selvsagt ingenting i veien for å grave fram originalen fra 1978 eller et av Rob Zombies lugubre bidrag til sagaen om Michael Myers; en mann glad i å drepe.
Litt blod hører med, men det behøver ikke nødvendigvis strømme som en konsekvens av at det høgges og bløgges. Det finnes en rekke filmer som kler dagen særdelses godt, hvor blodet flyter i mer smakfulle former. Vampyren boltrer seg på kinolerretet som aldri før, og jeg vil på det varmeste anbefale å ta turen tilbake i tid og kose seg med en av de gamle klassikerne. Dracula av Tod Browning fra 1931 er et åpenbart valg, og haugevis med filmer er tuftet på estetikken i denne. Legendariske Bela Lugosi som Count Dracula vil alltid ha en spesiell plass i filmhistorien. Det sier sitt når Martin Landau fikk Oscar for sin rollefortolkning av Lugosi i Ed Wood (nok et finfint valg av film til Halloween). Lugosi selv kom aldri i nærheten av en Oscar, men i ettertiden har han blitt stående som en kultfigur.
Vampyrfimen oppsto dog allerede før lydfilmen gjorde sitt inntog. Nosferatu av F.W. Murnau fra 1922 er etter min mening den ultimate vampyrfilmklassikeren. Den er basert på romanen av Bram Stoker, men navnene ble endret av rettighetshensyn, og historien tar noen andre vendinger. Dracula heter her Count Orlok, og er egentlig fryktelig søt. Med krokete klør og spisse fortenner som gir en litt gnageraktig look smyger han seg fortapt rundt på jakt etter blod og kjærlighet. Hvis man har lyst til å bruke en film som bakteppe eller dekorasjon på en Halloweenfest, finnes det knapt bedre valg!
Halloween handler ikke bare om blod og gørr. Det er også barnas dag, eller dagen for barnet i oss alle. Og det finnes en rekke filmer som kan fryde både store og små. Animasjonsfilmene til Henry Selick er ikke til å komme utenom. The Nightmare Before Christmas (skrevet av Tim Burton, ja) egner seg utmerket både i barneselskap og på vorspiel. En drikkelek som nok er mer besnærende i teorien enn i virkeligheten, er å ta en shot for hver gang ordet Halloween dukker opp i åpningssangen. Man ville rett og slett aldri rukket å fylle opp glassene. Henry Selicks siste godbit, Coraline, er også en deilig, mørk Halloweenfilm, men er rett og slett for skummel for de aller minste. Jeg bet selv negler så det suste over Teri Hatchers animerte alter ego. Slem, slem dame.
Slemme damer er gjennomgående i skumle barnefilmer, særlig når de er hekser. Man kommer ikke utenom The Wizard of Oz på en dag som denne. Lille, snille Dorothy (Judy Garland) danser bortover The Yellow Brick Road i sine røde sko, synger sukkersøtt, og blir venner med både blikkboksmenn og fugleskremsel, mens The Wicked Witch of the West lurer i bakgrunnen, slem og fæl. Morticia Addams i Anjelica Hustons skikkelse er mye stiligere, men slett ikke så slem. Jeg synes The Addams Family fra 1991 er kjempegøy! Finnes det noe bedre påskudd enn Halloween for å få lov til å ta en snarvisitt tilbake til 90-tallet? Jeg er forøvrig overbevist om at ungene nå vil synes den er like kul som jeg gjorde. Den er mørk på en herlig fjasete måte, full av tulleblod og med kostymer som burde kunne inspirere enhver.
Vil man ha mer fjas, mer galskap og flere ville kostymer er det duket for The Rocky Horror Picture Show fra 1975. Men nå bør ungene ha lagt seg. Det gnikkes og vrikkes en hel del, for å si det sånn. Man kan glatt basere en hel fest bare på denne filmen. Men man vil nok aldri helt greie å toppe festen på skjermen. Her snakker vi dekadense og galskap på et høyt plan! Susan Sarandon spiller Janet Weiss, filmens (etterhvert ikke fullt så) uskyldsrene heltinne. Det hele åpner i klassisk horror-stil. Janet og hennes nyforlovede Brad punkterer midt inne i skauen på en mørk og stormfull aften. De går for å låne telefon. Og kommer selvsagt til et fryktinngytende slott. Herfra tar det kort og godt av, med transvestitter fra Transylvania, kunstig liv i form av en meget velformet Rocky Horror i gullunderbukser, Meat Loaf som gjør en bråkete entré på motorsykkel for så å kvestes med en isøks, og ikke minst møter man slottstjeneren Riff Raff, som etterhvert tar laseren i egne hender … Riff Raff spilles av Richard O’Brien, som opprinnelig skrev The Rocky Horror Picture Show som et teaterstykke. Han er også en av de særeste, kuleste skuespillerne i universet. Bare så det er sagt. På en mindre tøysete dag kan han nytes som Mr. Hand i Dark City, Alex Proyas mørke mesterverk fra 1998.
The Rocky Horror Picture Show er kjent for å ha en dedikert tilhengerskare, og på en kino i München har filmen blitt vist ukentlig i bortimot 30 år. I USA kommer publikum gjerne utkledt som karakterene og har med rekvisitter som for eksempel en avis til å holde over hodet i en scene hvor det regner. En remake av The Rocky Horror Picture Show for TV er i emning, og det skal bli spennende å se om den greier å hedre sin forgjenger på en tilstrekkelig outrert måte!
Å nyte Halloween er kunsten å omfavne det mørke og morbide, men samtidig barnslige. Om du ikke skal på fest i kveld, så grav deg ned i godstolen med en pose godtemark og heksehyl, og nyt en av disse filmene til det fulle!