Kortfilmen Eating Out fra 1993 ansporet det som med bare tre spillefilmer i dag står som en av de mer interessante regissørkarrierene i Norge. I en filmnasjon der det i det hele tatt er et under å ha fått til en egenartet karriere som filmskaper, står Pål Sletaune som en av våre mest særpregede. Ikke fordi filmene hans nødvendigvis er festivalvinnende, pustberøvende mesterverk, men fordi de er unike. I en bransje bedøvet av konvensjonelle manus, sterotype karakterer og liten trang til å utforske visualitetens muligheter, er en ny film fra Sletaune alltid noe annet. Betegnende da at regissøren aldri har gått på filmskole, men snarere har sin bakgrunn fra det akademiske.

Men kanskje ligger årsaken til hans frivolitet nettopp der. Kanskje er det veien utenom forslitte pedantiske dypdykk i hvordan et manus må skrives, fraværet av tvangstrøyen en statlig filmskole ispenner deg med sine ambisjoner om å fortelle den gode historien, som gjør at en Pål Sletaune-film alltid føles så himla forfriskende?

I så fall er det lett å se Roy som en tydelig motsetning, jeg vil nesten si parodi, på kravet om den aktive protagonisten. Der en «god hovedrolle» skal drive sin egen handling fremover, tuftet på personlige valg og hva de nå enn sier disse som mener de vet best, rusler Roy bokstavelig talt gjennom Sletaunes debutfilm. Med tilsynelatende totalt fraværende motivasjon samler han på andre menneskers post, og når han en dag ramler over et gjenglemt sett nøkler, er det tilfeldighetene som bærer filmens fremdrift videre. Denne fandenivoldskheten kom som et friskt pust for både publikum og bransje i 1997, og gudskjelov har statlige støtteordninger og andre som styrer regikarrierer, latt dette få fortsette å utvikle seg.

Sett med ettertidens øyne er Budbringeren kanskje ikke en feilfri film. Manuset kunne vært enda mer spisset, det samme med skuespillet, mens enkelte scener langtfra utnytter det potensialet man ser ligger der. I det store og hele gjør det allikevel ingenting, for sjelden har vel kreativitet så til de grader båret en norsk film – mye på grunn av Sletaunes helt spesielle håndlag med samfunnets mer bisarre karakterer. I sentrum av dette står nettopp Roy, gnistrende portrettert av Robert Skjærstad i en rolle av det slaget ingen norske manusforfattere verken før eller senere har greid å skape. Der den norske filmen de etterfølgende år har vært preget av banale kompiskomedier, var Roy aldri verken på sjekker’n eller bodde i et kollektiv på beste vestkant. Nei, når Roy får seg noe, er det fordi han ikke greier å ta øynene vekk fra de enorme puppene til den dritings dama i baren. Og når han først forelsker seg er det fremstilt mer som en smågal manns bisarre appetitt på å få innblikk i andre menneskers privatliv, enn en forutsigbar ferd langs et sett med rutiner satt opp av nevnte kompisgjeng. Ja, når han så endelig får napp, er det ikke fordi hun i filmens sisteakt innser hvor snill, fin, bra han egentlig er. Der menn sjangertro skal drite seg ut gjentatte ganger før dama endelig smelter, har Line uansett ikke en sjanse. Tar hun han ikke, vil han fotfølge henne resten av livet. Ja, sannsynligvis vil han gjemme unna all posten hennes også, desperat sniffende på håndskriften i sin dystre hule.

Balansegangen mellom å få seg et slag i trynet og komme innunder dyna er atskillig smalere her enn i mer stereotype romantiske komedier, og det fascinerer oss i kinosalen. Vi vet aldri hva som vil skje med den sannsynligvis ganske svetteluktende, ubarberte og litt småskumle fyren, og det gjør Budbringeren til et karakterportrett av det originale slaget.

Men Roy er selvsagt ikke alene. Sletaune og medmanusforfatter Jonny Halberg har skapt et helt sett med underfundige pussigheter. En den gang relativt fersk Henriette Steenstrup storspiller i rollen som den naive, stakkarslige, men akk så forelskede Gina. Med bare noen få scener å gjøre det på, greier hun å komme fullstendig under huden på oss, best eksemplifisert i scenen der hun besøker Roy på sykehuset. I den andre enden av skalaen har vi Andrine Sæthers atskillig mer forsiktige Line, fremstilt som en pastellfarget oase i alt det møkkete og brungrønne med sine (riktignok ganske så traurige) duse klær og leilighet.

Allikevel er det én rolle og karakter som overgår de andre, en skikkelse som først fant sin likekvinne i Hans Petter Molands En ganske snill mann nesten 15 år senere. Eli Anne Linnestad fikk gudskjelov en Amanda for sin tolkning av Betsy, damen med de store puppene, rennende sminke og en broket forhistorie skrevet med blokkbokstaver over det svulmende brystet. Kanskje er det her Sletaune viser sitt store talent i en besnærende blanding av subtil og karikert karakterbygging, et håndlag han videreutviklet både i Amatørene fire år senere og i Naboer i 2005. Det subtile ligger i fraværet av en tydelig forhistorie, vi må isteden selv pusle sammen bitene. Innstillingen der hun tar på tegningen av hunden er i så måte en genistrek! Det karikerte ligger i kostymering og sminke; et annen område ved Sletaunes filmer der de skiller seg merkbart ut fra norsk film for øvrig. Men til syvende og sist handler det om skuespillet, og Linnestads sjonglering mellom forsøket på flørte med Roy og de etter hvert katastrofale etterdønningene av alkoholen er både hysterisk morsomt og usigelig trist.

Budbringeren ble av mange omtalt som et veiskille i norsk film. Noen var sågar vågale nok til å kalle det for en slags bølge, selv om det raskt skulle vise seg at det hele vel var et bølgeskvulp. For selv om Sletaune hadde demonstrert at det også var mulig å lage noe helt spesielt her hjemme, er det få som i ettertid har laget noe så egenartet og kreativt som Budbringeren. Det handler også mye om hvordan Sletaune er seg bevisst potensialet og merverdien som ligger i å utarbeide et særpreget visuelt univers. Karl Júlíssons scenografi, Bente Winther-Larsens kostymer og Eva Rygh & Igor Meyers sminkearbeid utgjør en detaljrikdom som på mesterlig vis underbygger og videreutvikler de omtalte karakterene. Kjell Vassdals markante, tidvis nesten ekspresjonistiske foto bidrar ytterligere til en visuell kontekstualisering.

Jeg tror ikke jeg provoserer noen om jeg påstår at Sletaunes særpregede palett nok også var en medvirkende, om ikke avgjørende årsak til filmens suksess på festivaler rundt om i verden. Skal norsk film markere seg som en internasjonal aktør, må vi tørre å ta skrittet fullt ut. Det gjør Sletaune & co i Budbringeren, og resultatet er en filmopplevelse som byr på atskillig mer enn det vi til det kjedsommelige kaller den gode historien.