De siste årene har jeg svart The Last Picture Show når noen spør meg hva som er min favorittfilm. Vel vitende om at jeg aldri virkelig ville kunne bestemme meg for en, tar jeg som regel den filmen som fortsetter å snakke til meg selv snart 15 år etter at jeg først så den.
Fortellingen om bestevennene Sonny og Duane og den lille lastebilen de eier sammen, den vakre rikmannsjenta Jacy, depressive Rosy Pepper, hennes skaphomofile ektemann Coach Pepper og byens nervesenter Sam the Lion utgjør noen av karakterene i støvdotten av en småby der handlingen utspiller seg. Det er senhøsten 1951, og med Korea-krigen ventende et sted der ute i horisonten, endres Amerika dramatisk for hver dag som går. De to bestevennene står midt oppi det hele, på terskelen til å forlate barndommen og stilt ovenfor valgene som preger overgangen til voksenlivet. Resultatet er meget mulig filmhistoriens mest melankolske verk.
Åpningsscenen:
Først og fremst er The Last Picture Show en historie om det å gi slipp på noe, enten det er barndommens trygghet, den første kjærligheten eller mer konkret i form av byen du vokste opp. For en cinefil person som meg selv, blir det selvsagt ytterligere emosjonelt av at det nettopp er nedleggelsen av en kino som blir symbolet på småbyens endelige fallitterklæring overfor de altoppslukende storbyene. En sjelden finstemt innsikt i menneskets psyke og vår iboende sårhet bærer filmen, og kanskje er det derfor jeg oppdager nye sider ved den hver gang jeg ser den.
Peter Bogdanovichs The Last Picture Show er da også en av disse filmene som bare blir bedre med årene. På videregående var vennskapsmotivet, og ikke minst debutant Cybill Sheperd i rollen som ovennevnte Jacy det mest engasjerende. Etter endte filmvitenskapsstudier noen år senere var jeg opphengt i manusets detaljrikdom, og evne til å kommentere så utrolig mye utover sitt relativt enkle plot. Samt at jeg hadde analysert fotoarbeidet til Robert Surtees nok til å innse hvor enestående det er, både i sin samtid og sett med ettertidens øyne. Mens jeg gikk på filmskole, var det erkjennelsen av hvor briljant Bogdanovich visualiserer og iscenesetter sine karakterer i historien, samtidig som han på ytterst subtilt vis sniker hver og en av dem under huden på sitt publikum. I dag ligger det med andre ord mange lag med refleksjoner til grunn for hvorfor jeg setter den så høyt.
Den nevnte melankolien, sårheten og psykologien gjennomsyrer hele Bogdanovichs film, fra karakterer til det visuelle universet. Det er kanskje best understreket ved avgjørelsen om å skyte filmen i svart/hvitt, samtidig som det på det ubevisste plan har vel så mye å gjøre med selve innstillingene. Bortimot hele filmen er skutt i ansiktshøyde, noe som er med på å underbygge følelsen av aktiv deltakelse fra publikum sin side. Vi ser aldri ned på menneskene i The Last Picture Show, men de står heller aldri over oss. Resultatet blir en sjelden intimtet mellom historie og publikum -- ytterligere forsterket av den firedobbelt Oscar-nominerte skuespillerstaben, der spesielt Cloris Leachman begår en birolle jeg vil påstå enda ikke er overgått.
Følelsen av å ta del i handlingen, understrekes også av at musikken med et par unntak hentes utelukkende fra radioer eller platespillere i rommene handlingen utspilles. På samme måte som vi altså nesten aldri får en kamerainnstilling utenfra, er også selve lydbildet hentet fra dette intime rommet, ikke fra en ekstern kilde.
The Last Picture Show har fått mange merkelapper opp gjennom årene. Noen har tolket den som en romantisk allegori over et Amerika før det mistet uskylden, vanligvis sett gjennom Jacys forhold til egen seksualitet eller Duanes valg om å gå i krigen. Andre har sett den som en kommentar til Hollywoods perspektiv på Amerika i perioden. Som 70-tallsfilm har den et blikk på handlingens 50-tall samtidige filmer sjelden hadde. Fra småbymiljøet til selve tematikken, har mange sagt at The Last Picture Show nok ikke kunne vært laget på den tiden den utspiller seg. Bogdanovich vet da også å kommentere dette, eksempelvis i det ironiske valget av Father of the Bride som en av titlene som settes opp på kinoen. Filmen er tidstypisk nok for perioden langt mer glanset enn det amerikanernes liv på den tiden faktisk var. Dette avstandsforholdet mellom den egentlige virkelighet og drømmefabrikkens illusjoner får han da også ettertrykkelig kommentert i scenen der Sonny og Charlene kysser i kinosalen, mens hele førstnevntes oppmerksomhet er rettet mot drømmekvinnen Elizabeth Taylor på lerretet.
The Last Picture Show er for meg et av amerikansk filmhistories mest komplekse verk. Det som ved første øyekast «bare» er en uvanlig finstemt tilstandsrapport; en coming of age-historie om vennskap og det å bli voksen, rommer atskillig mer. En visuell tilnærming vil avsløre en film uhyre kløktig komponert i lyd og bilde, mens om du slår av lyden vil du oppdage en skuespillermimikk av de sjeldne. Tar du et skritt tilbake fra ovennevnte intime rommene, gatehjørnene og veikryssene, vil du raskt se konturene av en historie som handler om veldig mye mer enn bare undergangen til den nedstøvede og dødsdømte småbyen Anarene.
Men først og fremst er det stemningen, melankolien og sårheten som treffer deg første, andre og tredje gangen du ser The Last Picture Show. Kanskje er det derfor jeg får klump i halsen hver gang jeg tar dvd-en ut av hylla. Har du ikke sett den, kan du få kjøpt den her og her.
