Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Aske og diamanter vises torsdag 13. september kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19). God film!
*
Artikkelen inneholder spoilere.
Andrzej Wajdas Aske og diamanter ble en stor europeisk suksess etter sin premiere i 1958 og viste at sårene i Europa etter andre verdenskrig fortsatt var åpne og blødende. Filmens kritiske utforskning av etiske problemstillinger knyttet til krigens særegne moralske scenario traff en hel generasjon og satte polsk film ettertrykkelig på verdenskartet. Med et filmspråk som er politisk og symbolsk ladet og med en markant religiøs estetikk, klarer Wajda å uttrykke noe dypt filosofisk og melankolsk om en manns oppofrelse for sitt lands fremtid.
Wajda har siden 50-tallet markert seg som en av Polens viktigste regissører, og blir sett på som en banebrytende skikkelse fordi han var den første til å ta avstand fra den tradisjonelle og konvensjonelle realismen som regjerte i polsk film. Aske og diamanter markerte hans internasjonale gjennombrudd og er den siste og mest populære filmen i Wajdas krigstrilogi — en trilogi som også inkluderer filmene A Generation (1955, med en ung Roman Polanski på rollelisten) og Kanal (1957). Denne filmen er basert på en roman av Jerzy Andrzejevski og tar opp de politiske problemene som Polen måtte hanskes med etter at andre verdenskrig tok slutt. Wajda fyller Andrzejevskis beretning med allegorier og symboler, noe som etter hvert skulle bli regissørens kunstneriske varemerke. Historien omhandler i tillegg en etisk problemstilling som ikke er ukjent blant religiøse lignelser.
En av hinduistenes hellige tekster, Bhagavadgita, skildrer en stor konflikt hvor medlemmene av en herskerfamilie kjemper om herredømme. Hærene står oppstilt på hver sin åsrygg klare til å angripe, når eposets sentrale karakter, Arjuna, får kusken sin til å lede sine hvite hester ut på den nært forestående slagmarken — midt i mellom de to kampklare hærene. Her viser kusken seg som Krishna og de to har en lang diskusjon om hva som er det riktige å gjøre. Arjuna vil helst ikke krige — han vil gi opp og legge ned buen sin i stedet for å se sin familie bli utslettet i krig. Sentralt i eposet er dilemmaet om en skal handle til det beste for sitt samfunn, og dermed være en aktiv aktør for det man anser som det rette, eller om man skal la være å kjempe for å unngå å få blod på sine hender; et spørsmål som også skapte hodebry for stakkars Hamlet.
Også Maciek, hovedkarakteren i Aske og diamanter, opplever et lignende dilemma. Filmen utspiller seg dagen de tyske styrkene har kapitulert etter andre verdenskrig og Polens fremtid skal sementeres med omstillingen til et kommunistisk styre. Maciek og Andrej, to anti-kommunistiske motstandsmenn, har i oppdrag å drepe den nye ministeren ved navn Szczuka. De gjennomfører et attentat, men dreper i stedet to uskyldige fabrikkarbeidere. Maciek utvikler tvil om sin rolle som motstandsmann, noe som blir forsterket da han forelsker seg i en serveringsjente ved navn Krystyna.
De to innleder et forhold og Krystyna betoner seg som en mulig redning for Maciek og en vei mot et bedre liv. Wajda filmer deres ene natt sammen med intime nærbilder og lidenskapelige utsnitt: en hånd som kjærtegner en rygg, inderlige omfavnelser og tette bilder av deres ansikter som stirrer lengselsfullt opp mot kamera (forøvrig en sekvens som virker til å ha direkte påvirket Alain Resnais‘ fantastiske Hiroshima, mon amour som ble utgitt det påfølgende året). Vi kan føle Maciek og Krystynas spesielle bånd bare i løpet av denne ene glimrende scenen, men hans lojalitet til landet og til Andrej er sterk. Maciek er et ulykkelig og sorgtynget individ, for uansett hvilket valg han tar medfører det skyld og tvil. Hans sjelsmørke er på finurlig vis aksentuert av hans sotede briller — som i tillegg kan ses på som en visuell manifestasjon av hans blindhet for hva som er det rette valget. Skal han gjennomføre attentatet, noe som gjør at han risikerer sitt eget liv og gir opp muligheten til å leve et etablert familieliv, eller skal han slå seg til ro med Krystyna, men risikere at Polen faller under et nytt undertrykkende regime? Arjunas dilemma fra Bhagavadgita trer frem og hjemsøker den forpinte Maciek. Han er satt i en umulig posisjon og vi kan føle at tragedien er i anmarsj.
Wajdas religiøse symbolikk
Fra filmens første billedramme fylles skjermen av det velkjente korset som setter anslaget for en film spekket med religiøse symboler. Det kan være enkelt å tolke de destruerte kirkene og til tider forvridde kristne symbolene i filmen som en marxistisk avvisning av en utdatert og korrupt kirke. Men Wajda bruker de kristelige metaforene mer oppriktig enn som så.
I scenen der Maciek dreper feil person, forårsaker kulene at den forulykkedes jakke tar fyr – hvorpå kroppen hans faller inn døren til en kirke. Wajda skaper en bevisst kontrast mellom den døende mannen og figuren av en helgen som holder oppe et kors. Muligens er Maciek, ut i fra en kristelig logikk, allerede dømt i dette øyeblikket siden han har tatt et uskyldig liv. En annen tolkning er at dette representerer en slags åpenbaring for Maciek, og en vei til erkjennelse med påfølgende tvil.
Flammen dukker opp flere ganger i løpet av filmen. Neste gang vi ser den er når Maciek og Andrej snakker om sine falne kamerater i motstandsbevegelsen. Maciek tenner på fem glass med alkohol for å symbolisere de døde, noe David Bordwell kaller «a secular equivalent to votive candles» («Film History – 2nd edition», side 402). Men det virker også som om lysene symboliserer sjelene til de avdøde og dermed også en religiøs insinuasjon til et liv etter døden.
Senere da Maciek ved en tilfeldighet befinner seg i det samme rommet som hans drapsofre ligger før de skal begraves, iscenesettes protagonisten blant flere brennende lys. Maciek drar vekk det hvite lakenet som omsvøper likene og i et hjemsøkende cinematisk øyeblikk ser han forpint opp mot himmelen i skam og skyldfølelse. De mange lysene kan hentyde til Macieks andre offer og at han dermed har flere drap på samvittigheten. Wajda har skapt en kompleks antihelt som minner oss på hvor skitten krig er for alle involverte parter. Ingen forblir uskyldsren.
Til tross for sin traumatiske konfrontasjon med de døde velger Maciek til slutt å gjennomføre attentatet. Wajda orkestrerer en mesterlig sekvens hvor protagonisten følger etter ministeren på gaten. Maciek skyter ham og ministeren snubler fremover for så å omfavne sin attentatmann. Omfavnelsen er et gåsehudfremkallende øyeblikk som perfekt artikulerer den grufulle handlingen. Maciek slipper pistolen og løper sjokkert fra åstedet mens fyrverkeriet som feirer krigens slutt drønner over hodet hans og bader himmelen i lys. Her blandes gledesutbrudd med Macieks skrekk; en fascinerende ambivalent scene som antyder at krigens traumer vil vedvare også etter frigjøringen. Etter attentatet filmer Wajda morgenlyset skinne gjennom vinduene i nok et religions-estetisk grep. Var Macieks handling guddommelig? Og har han nå oppnådd en slags frelse?
Filmen inneholder også andre spennende religiøse symboler, som da Maciek og Krystyna søker ly i en ødelagt kirke. Paret blir fysisk separert i bilderammen av en fallen helgen som henger opp ned med en glorie som stikker ut som nåler — et ekspressivt bilde som blander et i utgangspunktet sakralt og fredfullt symbol med noe voldelig og urovekkende. I tillegg peker det fremover mot deres separasjon grunnet Macieks veivalg.
En mørk Messias
Et annet visuelt motiv som dukker opp to ganger er den hvite hesten. Den hvite hesten er symbolsk tvetydig med konnotasjoner innenfor de fleste religioner og folkemyter. Innenfor kristen tradisjon kan den hvite hesten bety død. I Apokalypsens fire ryttere i Johannes’ åpenbaring blir det profetert at det skal komme fire ryttere ved dommedag (noen tolker også den som rir den hvite hesten som antikrist). Men Jesus rir også en hvit hest og således kan symbolet fremheve paralleller mellom Maciek og Jesus.
Men Maciek er ingen Jesus i tradisjonell forstand. Lik den ødelagte kirkens helgenfigur kan Maciek ses på som en Jesus snudd på hodet — en mørk Messias. I stedet for å dø på et kors, glorifisert og badet i himmelens lys, dør Maciek ensom i en haug med søppel etter å ha blitt skutt av politiet. Hans urenhet blir hentydet til da han, etter å ha blitt skutt, skjuler seg blant klær som henger ute til tørk. Han dekker seg med et hvitt laken som blir tilsmusset av hans blod. Han har ofret seg for sitt land med en handling som ikke er ren, men fylt av en tvetydig blanding av godhet og ondskap. Maciek er en ambivalent skikkelse som utfordrer et svart-hvitt bilde av en opposisjonell som enten god eller ond: Maciek er verken eller. For å returnere nok en gang til Bhagavadgita fikk Arjuna vite av Krishna at så lenge hans handlinger ikke var utført for å oppnå egoistiske mål var de rene, selv om de innebar å ta liv. Kanskje ser vi det samme i Wajdas Asker og diamanter, for tolker vi filmens tittel antydes det at ut av den skitne asken kan de vakreste diamanter bli til.
Jesus døde for våre synder, men han var selv uten synd. Maciek derimot begår synd for å redde oss alle og er dermed en uren Messias. Kanskje er Aske og diamanter noe så sjeldent som en krigsfilm som ikke proklamerer pasifisme og ikkevold, men som i stedet problematiserer handlinger og hva som gjør de gode og onde. Filmen tar til orde for handling, men pakker det ikke inn i glorifisert propaganda. I stedet viser Wajda dets groteske og mørke konsekvenser og mest beundringsverdig så nekter han å demonisere noen av partene. Filmen er tvers igjennom pinefull tvetydig. Asker og diamanter viser ingen helter eller skurker, bare mennesker som til tross for at de ønsker å gjøre det rette ender opp i ulykke og fortapelse.
Både Martin Scorsese og Francis Ford Coppola inkluderte Aske og diamanter på sine topplister over tidenes beste filmer til Sight & Sound-kåringen og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor; Wajdas komplekse krigsberetning har bilder som virkelig brenner seg fast på netthinnen. Macieks moralske dilemma kan ses på som en oppdatert og bearbeidet Jesus-fabel for den moderne tid, i et verk som hører hjemme i enhver seriøs filmkanon.