«Det eneste sikre i livet, er døden».
The Cremator («Spalovac mrtvol») er ikke akkurat allemannseie. Kanskje ikke så rart. Filmen er like mørk som den er eksperimentell; psykologisk skrekk langt utenfor allfarsvei med et unikt særpreg i bisarr humor og visuelt uttrykk. Utilgjengelig, ja, men samtidig med så mange spennende kvaliteter at den fortjener et langt større publikum!
Slovakiskfødte Juraj Herz stammer fra samme skole som landsmann Jan Svankmajer (Herz spilte for øvrig en rolle i Svankmajers første film) med bakgrunn fra dukketeater og tidlig surrealisme. Og The Cremator er i sannhet et merkverdig stykke skrekkfilm: surrealistisk utbrodert i lyd og bilde, og et av de aller mest betydelige filmverkene fra den tsjekkoslovakiske nybølgen.
Historien bygger på en bok av Ladislav Fuks, som selv samarbeidet med Herz i adaptasjonsprosessen. Protagonisten er den overvektige, dresskledde «krematoren» med kledelig hentesveis, Karl Kopfrkingl (Rudolf Hrusinsky), som i filmens åpningsscene befinner seg i en dyrehage sammen med familien, der han minnes at det var på akkurat her – foran det samme Leopard-buret – han traff kona for 17 år siden. Ingenting er forandret, bortsett fra Leoparden, som av naturlige årsaker ikke er den samme. Foran Leopard-buret reflekterer han overfor kona om hva livet har gitt ham, og hva han har gitt familien. «Vi er en fin, perfekt familie… og jeg er bekymret for at jeg ikke gjør nok for dere,» bekjenner krematoren mens han kikker opp mot kamera som fanger det absurde øyeblikket fra skrå vinkel, sett ovenfra.
De første tre-fire minuttene introduserer oss elegant for universet, personen og ikke minst den klamme, hypnotiserende stemningen det tviholdes på filmen ut. Musikken er spøkelsesaktig, kamera ofte plassert skrått ovenfor objektene, humoren beksvart, og klippingen tar oss hele tiden ubemerkelig over i nye scener, som en dypt foruroligende effekt. Det henger en eim av mystikk og dirrende ondskap over hele stemningsbildet – en skrekkelighet som personifiseres i karakterportrettet av krematoren Karl Kopfrkingl.
Han lever i 1930-tallets Tsjekkoslovakia. Et trygt liv foranket i tilsynelatende normale middelklasseverdier med kone og to barn, som han forsørger med en sikker jobb i det lokale krematoriet. Men denne overflaten skjuler noe ganske annet. Med sine raffinerte kulturelle preferanser nyter han klassisk musikk, fordyper seg i tibetansk buddhisme, og formidler sine tanker med overbevisende veltalenhet. Men i skjul for omverdenen, lister han seg ut til sine faste avtaler ved det lokale bordellet, etterfulgt av grundige legesjekker.
Under nazismens stadige fremmarsj i Praha, tipper Karl Kopfrkingls eksentriske vesen over til makaber galskap og et perverst handlingsmønster. Nazismens utryddende ideologi samsvarer på et burlesk vis med hans egen tankegang – der døden er en befrielse fra livets lidelse. Slik får krematoren gradvis adgang til å leve ut sin forskrudde fantasi.
The Cremator er nesten irriterende stilsikker til fingerspissene, regissert og fotografert med øye for merkverdige detaljer. Et enkelt karaktergrep som krematorens maniske trang til å gre eget hår med samme kam han bruker for å gjøre i stand likene, blir en essensiell detalj i det redselsfulle portrettet av Karl Kopfrkingel. Videre skjuler aldri Juraj Herz sin inspirasjon for klassisk horror der han tidvis følger i fotsporene til Alfred Hitchcock, mens den psykologiske thrilleratmosfæren – terroriserende fotografert i svart/hvitt-paranoia – bringer tankene over til Roman Polanski og hans Repulsion. Herz låner av de beste, men til slutt bevarer The Cremator en tydelig og helt særegen identitet – som en østeuropeisk hybrid av stemningsfull 60-tallsskrekk i surrealistiske vendinger, ulikt alt annet jeg har sett, og derfor skremmende minneverdig.