I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2023.

Regissør Anders Emblem setter ned tempoet og aktiverer tilskueren i A Human Position – en film som i hele sitt vesen ønsker å igangsette dialog og undring.

«Særlig slående er Victor Sjöströms uttrykksfulle dobbelteksponeringer og gjentagende bilder av klokker – som et memento mori, en påminnelse om tidens ubarmhjertighet og dødens uunngåelighet.»

«Samuel Fuller var en filmens Hemingway, med sin journalistiske sensibilitet og trang til å forkorte og forenkle filmspråket – uten å miste den kunstneriske tvetydigheten og kompleksiteten.» [2]

«På tross av enkelte svakheter, klarer Paul Anderer å overbevise oss om at Rashomon tar opp i seg Japans traumer og detaljer fra Kurosawas eget liv, i sin nye bok om en av filmhistoriens virkelige klassikere.»

Med et besnærende filmspråk, preget av intense nærbilder og knivskarpe kontraster mellom lys og mørke, tegner Jules Dassin et pessimistisk bilde av klassestrukturer og kapitalismens forråtnelse av menneskelige verdier.  [1]

Med sin sobre og poetiske skildring av kjærlighet under dramatiske omstendigheter, er Douglas Sirks A Time to Love and a Time to Die et komplekst og idérikt verk.  [10]

Mesterregissør Billy Wilders kynisme står sentralt i hans dekonstruksjon av helteskikkelsen i krigsfangefilmen Stalag 17, men den karikerte skildringen av antagonistene står i fare for å underminere filmens budskap.  [4]

Otto Premingers Anatomy of a Murder er en skarp og engasjerende dekonstruksjon av en rettsprosess, men under overflaten finner man elementer av tragedie.

Hva er de tematiske understrømningene i Cormac McCarthys The Counselor slik de fremstår i Ridley Scotts adaptasjon fra 2013? Hvordan problematiseres forholdet mellom valg og konsekvenser? [2]

Rob Zombies The Lords of Salem har nettopp blitt lansert på video. Denne merkelige fortellingen om heksebrenning og narkomani fungerer både som ubehagelig grøsser og gripende drama. En positiv overraskelse. [1]

Meksikanske Carlos Reygadas' filmer er sanselige opplevelser der natur, mennesker og gjenstander blir gjenskapt av kameraøyet og mystifisert. Det man trodde var velkjent fremtrer plutselig som gåtefulle fenomener, omgitt av åndelighet. [2]

Hitchcock er langt fra noe mesterverk, men gir et underholdende og sjarmerende blikk på "The Master of Suspense". [1]

Det er noe forstyrrende banalt med Ruben Östlunds hyllede Play, fordi det ikke finnes noen mennesker i regissørens filmatiske spill – bare svarte og hvite sjakkbrikker. [23]

TIFF 2013: Jan Troells siste film er et velspilt og klokt drama med undertoner av Bergman og Dreyer.  [1]

BIFF 2012: Rodney Aschers filmanalyse-dokumentar om den legendariske horrorfilmen The Shining roter seg bort i paranoide konspirasjonsteorier i stedet for å gi oss en dypere forståelse av Stanley Kubricks fascinerende filmverk. [8]

BIFF 2012: Hvorfor går det ille med rettskafne mennesker? Carlos Reygadas' nye enigmatiske film forbløffer og forundrer med sine dristige konvensjonsbrudd og bibelske allegorier. [3]

John Hillcoats Lawless er stemningsfull og har godt håndtverk, men selveste Nick Cave svikter på manussiden. [2]

Robert Downey Sr. sine satiriske filmer er morsomme og interessante lavbudsjettsverk som fanger en unik amerikansk tidsånd. Vi ser på Criterions nye utgivelse av filmene til denne urettferdig forbigåtte filmskaperen.

Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) er et ubestridt mesterverk, men i billedrammene lusker det et spøkelse. Vi ser nærmere på Hitchcocks sjeldent omtalte visuelle inspirasjonskilde, den tyske regissøren F.W. Murnaus Phantom (1922). [2]

Michael Curtiz' Casablanca er en av historiens mest elskede filmer. Skyldes det Ingrid Bergmans ikoniske ansikt? Curtiz' atmosfæriske lyssettinger? Vi ser nærmere på denne banebrytende klassikeren. [1]

James Gunns morsomme og absurde superheltsatire Super er en potensiell kultfilm som splitter publikum i sin utfordring av den gode smak. «Shut up, crime!» [8]

Denne våren er det 100 år siden Pier Paolo Pasolini ble født. Regissørens liv tok brutalt slutt da han ble drept i 1975, og den grufulle, harmdirrende Salò, Sodomas 120 Dager ble stående som det definerende verk. Men vi vil se forbi Salò. Hvem var egentlig Pasolini? [2]

BIFF 2011: Metathriller med Kristoffer Joner, nye filmer fra Nils Gaup og Pål Øie: Vi var på plass da Vestnorsk Filmsenter delte ut 1.935 000 kroner til nye filmprosjekter på vestlandet.

BIFF 2011: Isbreene smelter, global oppvarming ødelegger polene og en stadig økende modernisering utsletter urgamle kulturer. Midt oppi alt dette står den islandske fotografen Ragnar Axelsson.

Kelly Reichardts kritikerroste westernfilm Meek's Cutoff beviser at en ny stor filmskaper er i anmarsj, men filmen er dessverre foreløpig uten norsk kinodistribusjon.  [2]