Med Inside Llewyn Davis returnerer Joel og Ethan Coen nok en gang til moderne amerikansk mytologi, med en melankolsk og satirisk utforskning av en strevende, omreisende musiker. Dessverre bærer den preg av å være litt for lik mange av brødrenes tidligere filmer.
«Hang me, oh hang me. I’ll be dead and gone. Wouldn’t mind the hanging, but the laying in the grave is so long, poor boy. Been all around this world», synger Llewyn Davis sårt i åpningen av Coen-brødrenes nyeste film og setter med det et melankolsk anslag for sin egen miserable historie. Llewyn, spilt av Oscar Isaac, er en fattig folkemusiker. Tidligere var han en del av en duo, men høyst ufrivillig har han måttet gyve løs på en solokarriere etter at partneren hoppet fra George Washington Bridge. (En omreisende jazzmusiker sier tørt til Llewyn: «George Washington Bridge? You throw yourself off the Brooklyn Bridge, traditionally. George Washington Bridge? Who does that?»).
Llewyn lever fra hånd til munn, overnatter på sofaer rundt omkring i New York og har gitt ut et album, «Inside Llewyn Davis», som knapt har solgt ett eneste eksemplar. Filmen viser hans desperate kamp for å slå igjennom, men den walisisk-ættede musikeren blir stadig avvist og må innfinne seg med dårlig betalte spillejobber på lurvete puber – og i verste fall juling av provoserte pubgjester.
Inside Llewyn Davis er løst basert på folkemusikeren Dave van Ronk, som var en venn av Bob Dylan og holdt til i legendariske Greenwich Village i New York på 50- og 60-tallet. Van Ronk slo aldri gjennom kommersielt, og opplevde i tillegg at Dylan stjal hans versjon av «House of the Rising Sun» til sin første plate. Det er ikke van Ronks personlighet eller livshistorie Coen-brødrene ønsker å fremstille, men hva van Ronk symboliserer. Mens Dylan fremstår som en messias mot slutten av filmen, der vi utelukkende ser silhuetten hans fra scenelyset, er van Ronk selve symbolet på han som nesten greide det. Han som ble forvist til skyggene av Dylans storhet.
Greenwhich Village-epoken har fått en sentral plass i amerikansk musikkhistorie, som et bindeledd mellom 50-tallets tradisjonelle, med politisk og poetisk orienterte kunstnere, og 60-tallets etter hvert nyskapende og frislupne rockemusikk. Bob Dylan var en brobygger mellom de to tradisjonene, og blant dem som klarte å smelte sammen den fremadstormende rockens revolusjonerende musikalske uttrykk med tradisjonelle amerikanske narrativer og metaforer. Blant amerikanere som er oppvokst i kjølvannet av 60-tallets inspirerende kunstneriske strøm, er denne perioden en slags kulturell Genesis-myte. Det var i dette miljøet at blant andre Jimi Hendrix, Simon & Garfunkel, The Velvet Underground og Joni Mitchell hadde sin spede begynnelse. Coen-brødrene både dyrker og dekonstruerer – og ironiserer over – det mytiske potensialet i denne settingen, med den strevende musikeren som utgangspunkt.
Ethan og Joel Coen har alltid interessert seg for moderne amerikansk mytologi. De har laget filmer om erketypiske amerikanske figurer som gangstere (hvor myten om entrepenørskap og frihet fra en undertrykkende myndighet står sterkt), femme fataler og cowboyer. Dessuten innlemmer de alltid mystiske skikkelser; mer symboler enn fullendte rollefigurer, som John Goodman i rollen som den besynderlige og urovekkende naboen i Barton Fink (1991), eller den djevellignende sheriffen med solbriller som forfølger Clooney og følgesvennene hans i O Brother, Where Art Thou (2000). Sistnevnte omskriver greske myter til 30-tallets sørstats-Amerika. Det er imidlertid ikke slik at brødrene bare gjenkaller elementer fra amerikansk mytologi; de omskriver og moderniserer den. Nettopp derfor er det veldig passende at brødreparet nå har tatt for seg den amerikanske folk-musikken, som nettopp viderefører klassisk historiefortelling med sangerens egne modifikasjoner.
Tittelen Inside Llewyn Davis fremstår ironisk. På én side hentyder den til hovedkarakterens mislykkede plate (som han til slutt må hente i en fullstappet kasse hos manageren, fordi vedkommende skal rydde lageret sitt). Samtidig er det opplagt at filmen aldri tar oss med på innsiden av vår pessimistiske trubadur. Vi blir vitne til hans ulykksalige liv, men får aldri noen dyp innsikt i personligheten hans. Trad-låtene han spiller er vakre, men frakoblet fra hans indre, ettersom de omhandler gamle legender og arkaiske fortellinger. Sangene er mer en flukt fra virkeligheten enn et dypdykk inn i Llewyns psyke. Demonene hans forblir diffuse. Llewyn er ingen poet eller noen stor artist; bare en som liker musikk og ønsker å gjøre det til sitt levebrød. Han har imidlertid kunstnerisk integritet og nekter å selge seg for kommersiell berømmelse.
Coen-brødrene forvandler et hotell til protagonistens indre i nittitallsmesterverket Barton Fink, men Inside Llewyn Davis holder tilskueren på armlengdes avstand. Vi blir tvunget til å beskue overflaten, og savner en inngang til filmens hovedkarakter. Et bevisst grep, som likevel reduserer opplevelsen for undertegnede. I Llewyn har de skapt en rollefigur som hele tiden beveger seg i grenselandet mellom å være en sympatisk fyr og en skikkelig drittsekk. Gang på gang må han pakke sammen gitaren, uten å ha etterlatt et snev av inntrykk. Disse scenene fremkaller en viss sympati. Mørkere sider trer frem når Llewyn ligger med kjæresten til en kompis, gjør henne gravid og ber den intetanende kompisen om et lån for å dekke utgiften til en abort.
Llewyn er så til de grader selvopptatt og selvmedlidende at han, i samtale med Jean (Carey Mulligan), jenta han har gjort gravid, er mer opptatt av at han har mistet katten sin enn hennes fortvilte situasjon. Hun utbryter i sinne:
I should have had you wear double condoms. But if you ever do it again, which is a favour to women everywhere you should not. But if you do, you should be wearing condom on condom. And then wrap it in electrical tape. You should just walk around always, inside a great big condom. Because you are shit!
Med andre ord er han en typisk Coen-figur. En delvis usympatisk, egoistisk type som mislykkes, og ender opp akkurat like livstrett og deprimert som Barton Fink, eller – kanskje mer nærliggende – Larry fra den strålende A Serious Man (2009).
Katten som Llewyn uroer seg for heter Ulysses (en referanse til den greske Odyssevs), og hører hjemme i en ikke helt vellykket parallellhistorie, som forsøksvis skal kaste lys over hovedkarakterens indre liv. Først roter Llewyn bort katten til et vennepar, og når han senere tror at han han har funnet den, viser det seg å være annen katt. Denne tar han med seg på en reise til Chicago – en anstrengelse for å få en sårt etterlengtet spillejobb. Her møter han en heroinavhengig jazzmusiker, spilt av John Goodman, som påstår at han mestrer svart magi, og dermed er i stand til å kaste en forbannelse over Llewyn – som gir ham evig ulykke. Etter å ha blitt stoppet av politiet, etterlater han katten hos jazzmusikeren. Senere kjører han over dyret ved et uhell.
Katten fremstår som et nokså banalt symbol på den musikalske antiheltens hjemløse tilstand og hans mytiske reise, via dens koblinger til Oddysevs. I tradisjonell historiefortelling forvandles helten av reisen, men i Llewyns tilfelle forblir han uendret. Verden er stadig ugjestmild. Dette blir også understreket av filmens sirkulære og Sisyfos-aktige struktur. Bør katten forstås som en slags latterliggjøring av Llewyns reise? I alle tilfeller fremstår grepet som en lite kreativ plot device for å drive handlingen fremover; for å injisere litt munterhet i en ellers pessimistisk fortelling.
Som de fleste av Coen-brødrenes filmer, er Inside Llewyn Davis godt fortalt. Historien driver filmen fremover, uten å bli forutsigbar eller skjematisk. Brødrenes talent for å skrive morsomme og underfundige dialoger får blomstre, som når Jean sier til Llewyn: «Everything you touch turns to shit, you’re like king Midas’s idiot brother».
Iscenesettelsen er imidlertid enkel, nesten usynlig, og skaper lite mening i seg selv; man kan anklage Coen-brødrene for å lage i overkant mange «albumcover-vennlige» tablåer, uten tilstrekkelig substans eller potensiell motstand. Bruno Delbonnel (Harry Potter og halvblodprinsen og Den Fabelaktige Amelie fra Montmartre) er fotograf for anledningen, ettersom deres faste samarbeidspartner Roger Deakins var opptatt med Skyfall under innspillingsperioden. Delbonnels foto er mykt, grått og irrgrønt, og gir et drømmeaktig slør til fortellingen, som kler den godt. Like fullt er det såpass tilsløret at filmen står i fare for å fremstå blass og uspennende.
Inside Llewyn Davis både omvelter og spiller på lag med den romantiske kunstnermyten. Mest minneverdig er kanskje scenen der protagonisten oppsøker sin syke, smått demente far på gamlehjemmet. Fremføringen av en sang blir rørende og vakker; Llewyns musikalske egenskaper opphøyes, og farens revitaliserte ansiktsuttrykk er nydelig fotografert i lyset fra vinduet, før situasjonen snus på hodet når han plutselig driter på seg. Det salige ansiktet er altså ikke et uttrykk for at han nyter musikken. Scenen er symptomatisk for linjen regissørene har lagt seg på. Sarkastiske glis slår sprekker i det som kan ligne romantisk nostalgia. Inside Llewyn Davis er ikke en rørende eller naiv «rags-to-riches»-fortelling, men et pessimistisk blikk på kynismen som finnes i platebransjen – de som ofte skaper musikermytene – og den amerikanske troen på individets evner til å realisere seg selv.
Som du sikkert skjønner, er Inside Llewyn Davis en erketypisk Coen-film. Men den kan ikke måle seg med verkene den slekter på. John Goodman gestalter en eksentrisk figur, som kaster en forbannelse over filmens hovedkarakter. Odyssevs-myten legges på bordet. En pessimistisk rollefigur kjemper mot livets mange skuffelser. Filmen fremstår således som en blanding av Barton Fink og A Serious Man, uten å være helt på høyde med disse. Coen-brødrene tar få sjanser, og spiller på det de kan: en velfortalt historie med allegoriske undertoner, eksentriske karakterer og sitatvennlige dialoger.
Historien blir uforløst. Llewyn ligger i rennesteinen; tilbake i samme tilstand og situasjon som han var på begynnelsen av filmen. Hva er poenget? For å sette pris på denne filmen, og forstå vitsene og ironien, er man kanskje nødt til å kjenne epoken den utspiller seg i, miljøet og referansene; dens plass i amerikansk populærkultur. Det er neppe tilfeldig at amerikanske kritikere har lagt sin elsk på filmen.
Inside Llewyn Davis har sine øyeblikk, men helheten burde vært mer oppfinnsom. Det pessimistiske uttrykket er ikke like godt utnyttet for å løfte frem tematikken – eller den svarte komikken – som i A Serious Man eller Fargo. Svorne Coen-tilhengere vil nok finne mye å glede seg over, men filmen er slettes ikke noe mesterverk, slik mottagelsen har båret bud om.