BIFF 2011: Meditasjon og aggresjon; Montages tar en titt på Martin Scorseses nye George Harrison-dokumentar Living in the Material World og Paddy Considines Sundance-vinner Tyrannosaur
George Harrison: Living in the Material World
Martin Scorseses nye dokumentar om “the dark horse” i The Beatles, George Harrison, er en oppslukende og interessant reise gjennom livet til en fantastisk musiker. Her får vi inngående og åpenhjertige intervjuer med blant andre Paul McCartney, Ringo Starr, Tom Petty og Eric Clapton som gir oss et innblikk i hvordan Harrison var som menneske og privatperson. Scorsese gjentar stilen fra No Direction Home: Bob Dylan med en kronologisk fortellerstil som veksler mellom nye og gamle intervjuer, musikklipp og arkivmateriale. Scorsese bruker spesielt mye plass på tiden i The Beatles, innspillingen av det klassiske albumet All Things Must Pass, samt Harrisons oppheng i hinduisme og indisk musikk, noe som kanskje er det beste aspektet ved filmen.
For Harrison var veldig spirituell, en utforsker av det sjelelige liv, og den kanskje viktigste aktøren i å introdusere indisk musikk til den vestlige verden. Scorsese tegner et bredt og nøyaktig bilde av Harrisons spirituelle filosofi og hvordan Ravi Shankar og indisk musikk påvirket hans eget musikalske uttrykk.
Scorsese har funnet frem en imponerende mengde arkivstoff: ukjente klipp fra før The Beatles slo igjennom, hjemmevideoer, private brev og konsertopptak som garantert vil begeistre Beatles-fans, selv om enkelte sekvenser i begynnelsen av filmen er litt for like The Beatles Anthology. I No Direction Home tegnet Scorsese et nyansert og fascinerende bilde av 50- og 60-tallskulturen, men i Living in the Material World har han ofret et slikt perspektiv og heller fokusert på George Harrison og hans tilbaketrukne, unnvikende personlighet. George blir karakterisert av flere som hyggelig, omsorgsfull, hjertevarm, men også som en sint og frustrert person. Enken, Olivia Harrison, antyder også at ekteskapet ikke bare har vært rosenrødt på grunn av utroskap. Harrisons selvmotsigelser blir også vist frem. Mannen som hyllet det enkle liv og kritiserte materialisme bodde i mange år i et svært herskapshus og flyttet etter hvert til Sveits for å unngå skatt. Dette var jo tross alt mannen som skrev ”Taxman”. Scorsese unngår en unyansert heltedyrkelse, selv om han mistenkelig nok velger ikke å utbrodere om Harrisons problemer med dop på 70-tallet.
Av og til avsløres det hvor subjektivt fortiden kan tolkes, som når Eric Clapton forteller om da han ble sammen med George Harrisons daværende kone Patti Boyd. I følge Clapton foregikk det hele ryddig for seg ved at han kom til George og fortalte at han og Patti var forelsket, hvorpå George angivelig svarte: «Du kan ta henne. Jeg er faktisk interessert i din kone». Men i følge Patti Boyd var historien en annen. George oppdaget dem på en fest og spurte hva som foregikk. Sorgtynget spurte han Patti: «Blir du med ham eller blir du med meg?». Slike øyeblikk viser at Scorsese ikke vil at vi skal glemme at et slikt prosjekt må forholde seg til subjektive betraktninger og uklare minner.
Filmkritiker Matt Soller Seitz, i sin anmeldelse for Slate, berører kjernen i Harrisons kunstneriske visjon:
Glancing through my own obsessive collection of Beatles books, I’m struck by how often biographers diminished the spiritual quests of the Beatles and other 1960s pop culture icons as “experiments” or “flirtations” or “forays” — as if the very idea of a rich and famous artist worrying about his soul, and the possibility of a life beyond the material plane, is laughable, or at least worthy of suspicion. Western civilization resists the idea that life is not about success or failure, but simply experience, and it’s deeply hostile to the concept of a non-material world, a realm beyond the senses that’s illuminated by the title of another George song called “The Inner Light.” “A lot of people are going to hate me because they fear the unknown, you see?” George tells an interviewer. George didn’t fear the unknown; he embraced it.
Ved filmens slutt er Harrison som privatperson fortsatt et lite mysterium, men hans livsfilosofi og kunstneriske prosjekt står vel definert tilbake i en medrivende og fengende dokumentar.
Tyrannosaur
Den britiske skuespilleren Paddy Considine, kjent fra filmer som Hot Fuzz og Dead Man’s Shoes, regidebuterer her med en vellaget film om aggressivitet og destruktive forhold. Joseph er en bitter gammel mann med store aggresjonsproblemer som søker tilflukt hos Hannah, eieren av en liten bruktbutikk. Til å begynne med virker filmen til å dramatisere en klassekonflikt, ettersom Joseph er av lavere klasse og Hannah er en kristen overklassekvinne med et tilsynelatende perfekt liv.
Men ettersom de blir bedre kjent rakner dette synet på Hannah og det blir klart at hun lever i et ekteskap preget av vold og overgrep. Considine klarer å gjøre dette troverdig ved å ha to skuespillere som briljerer og som er perfekt castet. Peter Mullan er glimrende som den sinte enkemannen Joseph som med sin alkoholisme og skyldfølelse over et voldelig ekteskap prøver iherdig å bli et bedre menneske. Men kanskje aller best er Olivia Colman, mest kjent fra komiserien Peep Show, som spiller Hannah på en utrolig ekspressiv og genuin måte.
Filmen kritiserer de maskuline kjønnsrollene i Storbritannia og hvordan menn bruker vold for å løse problemer, samt den latente misogynien som følger med. Menn er opplært til å oppsøke fysiske konfrontasjoner, hevde seg selv, bruke makt, og således hate kvinner som er kjærlige og passive. Considine velger å vise flere intense og brutale overgrep på Hannah av ektemannen, men filmen føles også optimistisk og varm. Den beste scenen foregår i en begravelse hvor Considine betrakter samholdet i de lavere klassene med synging av tradisjonelle sanger; her får vi et innblikk i den særegne britiske folkekulturen.
Tyrannosaur er en narrativ film som ikke er opptatt av å skape mening ut av form og estetikk, men å fortelle en gripende historie på en god måte. Og der lykkes den langt på vei, foruten en noe utilfredsstillende slutt. Den setter også fingeren på aktuelle sosiale problemer og skildrer det på en realistisk og fengslende måte. Filmen kommer til norske kinoer på nyåret.