Pier Paolo Pasolinis realistiske og poetiske filmatisering av Matteusevangeliet står seg som den aller beste filmatiseringen av bibelhistorie noensinne—et gripende mesterverk som overbeviser med sitt arkaiske filmspråk.
Da Matteusevangeliet («The Gospel According to Matthew») ble lansert i 1964, fryktet mange kristne en sint og politisk dekonstruksjon av Jesu historie. Grunnen til dette var at ingen ringere enn den italienske regissøren Pier Paolo Pasolini stod bak prosjektet, en sterkt politisk engasjert provokatør og selverklært ateist med marxistisk bakgrunn. Han hadde på det tidspunktet akkurat vært gjennom en rettssak, etter anklager om blasfemi i sin kortfilm La Ricotta (del av antologifilmen Ro.Go.Pa.G [1963]), og ble idømt fire måneders fengsel. I La Ricotta angrep Pasolini katolikkenes glorifisering av en billedskjønn og blåøyd vestlig Jesus, og blandet inn seksuelle elementer som provoserte det kristelige Italia. I tillegg rettet han en skarp anklage mot Italias kristne, som han mente hadde fjernet seg fra de fattige. Derfor satt nok mang en katolikk klar for å sende inn en anmeldelse da Pasolini lanserte en spillefilm basert på selveste Matteusevangeliet. Men det viste seg at dette kanskje er den sterkeste og vakreste filmen basert på de kristne skriftene som noen gang er laget — en versjon som har evnen til å berøre både ateister og kristne med sin poetiske kraft. Til og med Vatikanet måtte innrømme at dette var intet mindre enn et mesterverk.
De som hadde inngående kjennskap til Pasolini, derimot, ble nok ikke så overrasket over hans Jesus-film. Pasolini hadde stor respekt og forkjærlighet for de italienske bøndene og beundret deres gammeldagse religiøsitet. I tillegg så han på seg selv som spirituell, dog en som skydde organisert religion. Det som tiltrakk ham var det lyriske potensialet i det religiøse; poesien han så inderlig elsket var avhengig av å gjenskape en tro på noe mer enn en materiell virkelighet. Det spirituelle for Pasolini var en følelse som ikke skal rasjonaliseres og settes i system, men noe urgammelt som ble borte i en kald og instrumentell modernitet. Det var med andre ord den spirituelle estetikken og verdensanskuelsen han var interessert i. Hans bruk av det originale Matteusevangeliet er et vellykket forsøk på å løsrive teksten fra institusjonenes snevre tolkning av den, en slags renselse av et litterært verk som Pasolini anerkjente som essensielt i vestlig kultur. Det er som om han hopper over 1700 år med vranglære, mistolkninger og kulturelle misforståelser for å blottlegge evangeliet i sin opprinnelige form. Matteusevangeliet hadde en rå og arkaisk tekstuell kraft som han ville gjenskape, derfor valgte han å bruke teksten ordrett og nøyde seg med bare å redigere vekk enkelte deler. Hans bidrag var å visualisere den og omskape den ved hjelp av bilder, og dermed gi den en fornyet kraft i et universelt språk: filmens språk.
Og hvilket språk! Pasolini iscenesetter et mytologisk og steinhardt landskap befolket av vakre, sinte, berørte og engasjerte ansikt — hans bruk av ansikter er nesten fanatisk i denne filmen. Martin Scorsese har uttrykt sin beundring for dette aspektet ved filmen:
«Pasolini’s use of faces was marvelous. It reminds me of Renaissance art even though it’s in black and white.»
Pier Paolos estetiske teft for mise-en-scène er selve nøkkelen til denne filmens iboende skjønnhet:
Han ga rollen som Jesus til den unge og ukjente spanske studenten Enrique Irazogui, en mann som med sitt mørke og strenge ytre gjør sitt til at filmen ikke blir en vestlig romantisering og forvrengning av oldtiden. For selv om Jesus viser sin kjærlighet til de spedalske, prostituerte og gatebarna er han harmdirrende og sint der han står og proklamerer sin filosofi i bergprekenen. Han fremstår som en radikal politisk revolusjonær, en som var lei av fariseernes undertrykkelse av de fattige og spedalske. Og viktigst: Han var en hard kritiker av de som blindt fulgte de gamle lovene fra det gamle testamentet, en konformitet og rigiditet som kom foran nestekjærlighet. Som George Aichele sier:
«Pasolini’s Jesus does not preach pie-in-the-sky escapism, but rather down-to-earth revolution. He is more concerned with social oppression than he is with individual sin.»
Mange forstod ikke hvorfor Pasolini valgte å ta med miraklene i filmen sin. Var ikke poenget å vise Jesus som en revolusjonær politisk figur? Mange marxister mislikte filmen av denne grunn og anklaget Pasolini for å fortsette den lange tradisjonen med å mystifisere Jesus. Pasolini sier følgende om dette:
«My film is a reaction against the conformity of Marxism… The mystery of life and death and suffering — and particularly of religion — is something which Marxists do not want to consider.»
Filmen kan således ses som en protest mot det moderne vitenskapelige og rasjonelle samfunnet som ekskluderer og nedvurderer det spirituelle; det samme samfunnet som nedprioriterte poesien og kunsten. Dette er elementer som går gjennom hele Pasolinis filmografi og kunstneriske virke. Derfor måtte hans Jesushistorie også inkludere det magiske og irrasjonelle, med andre ord – det poetiske.
Måten Pasolini viser miraklene på er verdt nærmere oppmerksomhet. Der amerikanske filmer viste miraklene som storslåtte spesialeffekter som skulle opphøye og glorifisere, tar Pasolini en veldig jordnær tilnærming som tilfører de en rørende sentimentalitet. Pier Paolo bruker en av de eldste filmatiske teknikkene som finnes, en shot/reverse shot: Han viser en spedalsk, klipper til Jesus som sier noen ord, så tilbake til et helbredet ansikt.
På nærmest bressoniansk måte, lar Pasolini seeren selv fantasere miraklene. Hans bruk av en enkel og nedstrippet klippestil gir en arkaisk følelse som komplimenterer innholdet. Der er en ydmykhet og subtilitet som hever følelsene i filmen til poetiske høyder, og som fungerer langt bedre enn den pompøse gudedyrkelsen det hadde vært tradisjon for i den vestlige verden. Her lot Pasolini seg inspirere av Roberto Rosselinis nydelige og lavmælte The Flowers of St. Francis (1950) som omhandler den godhjertede Sankt Francis.
Den poetiske dimensjonen som Pasolini maner frem av Matteusevangeliet er innsvøpt i en nesten dokumentarisk virkelighetsskildring (som noen velger å kalle post-neorealisme) av det gamle Israel. I Accattone brukte Pasolini en spirituell estetikk for å opphøye de kriminelle gateguttene til noe hellig, men med Matteusevangeliet ble dette smør på flesk. Pasolini bestemte seg for å gå motsatt vei denne gangen ved å filme det spirituelle som dagligdags og virkelighetsnært. Dette manifesterer seg i en cinéma vérité-stil hvor vi følger Jesus med håndholdt kamera. Vi blir tilskuere i førsteperson, noe som drar oss inn i historien på hypnotiserende vis.
I tillegg portretteres Jesu historie gjennom bruk av realistiske lokaliteter. Pasolini brukte lang tid på å finne riktige omgivelser for sin bibelske film og dro blant annet til Israel. Men landskapene han fant i Jerusalem var for flate og uttrykksløse og han mente at for mye hadde forandret seg. Dermed ble filmen spilt inn sør i Italia i områder som var komplett uberørt av moderniteten, blant annet den nydelige oldtidsbyen Matera. (For de som vil beskue Pasolinis anstrengelser for å finne de perfekte lokaliteter til sin film kan jeg anbefale Sopralluoghi in Palestina per il Vangelo secondo Matteo (1965); en dokumentarfilm hvor vi får innblikk i hans politiske og estetiske filosofi)
Effekten av Pasolinis realistiske tilnærming er at dikotomien mellom det spirituelle og virkelige opphører. Det er en annen tilnærming til realiteten enn vi er vant med, en annen måte å beskue den på. Således utfordrer han både den realistiske dokumentariske sjangeren og virkelighetsflukten i det fantastiske. Det hele blir en skarp kritikk av nåtiden, både av den borgerlige korrupsjonen av de bibelske skriftene og modernitetens forblindende paradigme — et totalitært syn basert på forbrukermentalitet og en rasjonalisert og instrumentell tilnærming til virkeligheten. Vi har et sekularisert syn på realiteten som har frarøvet det sin magi. Fra bøndenes syn på jorden som et mirakel, et nært forhold man utvikler ved å dyrke og pleie jorden, har vi nå inntatt et distansert og kynisk (og materialistisk) syn på virkeligheten. Pasolini reintegrerer, ved hjelp av sin unike estetiske stil, denne hellige virkeligheten.
Favorittscenene mine fra filmen gir meg alltid frysninger nedover ryggen. I en av filmens mest fascinerende sekvenser blir Satan forfulgt av en skygge når han møter Jesus. I en annen scene velger Pasolini å tonesette de tre vise menns lovprising av Jesusbarnet med den amerikanske bluessangerinnen Odettas «Motherless Child», et filmatisk øyeblikk av pur magi. Filmens mest gripende del oppstår når Jesus venter i Getsemane-hagen på å bli arrestert. Pasolini bruker uvanlig lite lys, noe som fører til et veldig dystert uttrykk med rørende nærbilder av Jesus. Vi ser pannen glinse, som viser hans redsel, og øynene hans er fylt med tårer som glimrer i det sparsommelige lyset:
Og, ikke uventet, oppstår det et følelsesmessig crescendo når Jesus dør på korset og vi blir vitne til Marias bunnløse sorg, spilt av Pasolinis mor Susanna (!). Etter at Jesus dør på korset, velger Pasolini å legge inn en tale Jesus gir til sine disipler på et tidligere tidspunkt i evangeliet; i et av de få tilfellene hvor han ikke har fulgt teksten slavisk. Over en svart skjerm tales disse ord:
«You shall indeed hear but never understand, and you shall indeed see but never perceive. For this people’s heart has grown dull, and their ears are heavy of hearing, and their eyes they have closed, lest they should perceive with their eyes, and hear with their ears, and understand with their heart, and turn for me to heal them.»
Vi har endelig fått hjelp til å se og føle evangeliet takket være Pasolinis teksttro visualisering og er derfor nærmere å forstå det slik Jesus formaner det til sine disipler. Pasolini har oversatt det til et universelt språk, filmens språk, hvor vi alle er lesedyktige. Fattige som rike, ateister og troende fra hele verden kan dermed beskue og «lese» evangeliets beretning som handler kanskje mer om vår egen politiske virkelighet enn den gjør om tro.
Matteusevangeliet er en eklektisk blanding av det realistiske og det magiske: en kombinasjon som er med på å skape oppriktig filmmagi. Det er få filmer jeg har sett som utstråler så mye genuin human skjønnhet som Pasolinis gjengiving av Matteusevangeliet. Se den og la deg gripe!
Tips: Den britiske distributøren Masters of Cinema lanserer i disse dager sin Dual-disc-versjon av denne filmen og har allerede fått mye skryt for den nydelige Blu-ray-gjengivelsen. Som en del av bonusmaterialet medfølger Pasolinis dokumentar om lokalitetsspeiding i Palestina, nevnt tidligere i artiklen, som er vel verdt å se.