5 høydepunkter fra fotograf Robby Müllers karriere

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Wim Wenders’ Kings of the Road vises fra og med torsdag 19. november, til og med onsdag 25. desember i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

*

De digitale cinematekene rundt om i landet viser denne uken Kings of the Road («Im Lauf der Zeit», 1976), en tre timer lang road movie som regnes blant den tyske regissøren Wim Wenders‘ mest innflytelsesrike filmer. Samtidig har Wenders’ nye film, 3D-dramaet Everything Will Be Fine, co-produsert av norske Merfilm, premiere på ordinær kino fredag 27. november.

I anledning dette Wim Wenders-fokuset har vi valgt å kaste et blikk på karrieren til den nederlandske filmfotografen Robby Müller, som samarbeidet tett og fast med Wenders i den mest markante delen av karrieren hans. Sammen fikk de sitt gjennombrudd med Alice in den Städten (1974) og Kings of the Road, begge skutt i svart/hvitt, på henholdsvis 16mm og 16mm/35mm.

Robby Müller ble født i 1940, på øya Curaçao i de nederlandske Antiller, og studerte ved Nederlandse Filmacademie i Amsterdam, før han begynte som kameraassistent på ulike produksjoner i Nederland. Da Müller flyttet til Tyskland noen år senere, ble han kjent med Wenders, og fikk i oppgave å fotografere regissørens debut, Summer in the City (1970). De to samarbeidet også om Die Angst des Tormanns beim Elfmeter (1972) og Der scharlachrote Buchstabe (1973), før de fikk internasjonal oppmerksomhet for sine utforskninger av den ur-amerikanske road movie-sjangeren.

I boken Making Pictures: A Century of European Cinematography sammenfattes Müllers egenskaper slik: «Robby Müller brings American Images to German cinema, building a unique urban labyrinth of tunnels, escalators, underground stations, skyscrapers and flickering monitors. His photography is cool, fascinating, with artificial-looking colours and exciting twilight moods.» (Sears: 33)

Utover 1980-tallet var det imidlertid også slik at Müller bragte med seg sensibilitetene fra samarbeidet med Wenders over dammen, til amerikansk film, idet han ble hyret inn av blant andre William Friedkin og Jim Jarmusch.

De senere årene av karrieren, før han pensjonerte seg på begynnelsen av 00-tallet, bidro Müller til å ryste en hel filmverden med sitt arbeid på Lars von Triers banebrytende og kontroversielle melodramaer Breaking the Waves (1996) og Dancer in the Dark (2000). Her eksperimenterte fotografen med grove teksturer og digital video, og gikk så nært inn på skuespillernes ansikter at han nærmest forsvant inn i dem.

Om sin tilnærming til film har Müller sagt: «All those factors like location, season of the year, quality of the natural light, the actors – as they are and the effects they have – define the picture possibilities. So you have to be flexible, make corrections, combine new things, react to situations.» (ibid)

Nedenfor følger våre fem utvalgte høydepunkter fra Robby Müllers karriere.

Omtalene er skrevet av Sveinung Wålengen (SW), Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK).

*

«Paris, Texas»
«Paris, Texas»

Paris, Texas (Wenders, 1984)

Wim Wenders har en unik evne til å bevege seg tett innpå menneskene han skildrer, i en slik grad at rollefigurene blir en del av oss; at vi ser verden gjennom deres øyne. Gullpalme-vinneren Paris, Texas (1984) står i en særstilling. Her anvender Wenders og fotograf Robby Müller by- og naturlandskaper til å uttrykke menneskelige følelser, men unngår at vi som tilskuere «leser» rollefigurene som representasjoner av bestemte sinnsstemninger – på observerende avstand, fra utsiden – slik man av og til kan gjøre i møte med filmene til for eksempel Michelangelo Antonioni. Dramaet «monteres» ikke inn i omgivelsene på en kunstlet, fabulerende måte – det er alltid interaksjonen mellom skuespillernes bevegelser og megetsigende ansikter som er filmens hjerte.

Et distinkt amerikansk ørkenlandskap i det sydvestlige Texas – omtalt som «Djevelens kirkegård» av den lokale guiden som gjorde filmteamet oppmerksomme på stedet (Wenders: 77) – introduserer filmen, og gir det lavmælte far-sønn-dramaet en nesten grandios innpakning. Müllers kamera fanger inn åpenheten og uvissheten, det store alt og samtidig intet. Når vi kjører til San Fernando Valley i California, er det som å tre inn i et Edward Hopper-maleri; komposisjonene og de saturerte fargene refererer åpenlyst til den amerikanske billedkunstneren, og kommuniserer rollefigurenes fremmedgjøring på en underskjønn måte. Tenk bare på scenen der Harry Dean Stanton og Aurore Clément sitter i nattemørket og ser utover et glitrende bylandskap, bak et «gjerde» av blafrende strå, filtrert av rosa lys. Her finner Wenders og Müller et slående vakkert visuelt språk for de ordknappe, kontemplative rollefigurenes motstridende følelser. –LOK

*

«Repo Man»

Repo Man (Cox, 1984)

Alex Cox‘ kultforklarte debut er et stykke skrudd americana med sjangerelementer av science fiction og coming of age à la John Hughes; like syrete som Wild at Heart, like innfallsrik og detaljorientert som en Tarantino-film (hvis du lurer på hva den lysende kofferten i Pulp Fiction refererer til: look no further).

Filmen ble skutt samme år som Paris, Texas, og følger en lignende «visuell struktur». Filmen åpner i Mojave-ørkenen, før vi forflytter oss til Los Angeles, skildret som et tørt og støvete utkantstrøk, fylt til randen av telefonstolper, strømmaster, bensinpumper og søppel. Müllers tilstedeværelse bak kameraet er nokså dempet i dagslys, men straks mørket faller på, bader han den harde asfalten i fiolett og irrgrønt, på en måte som kan minne om The Terminator (1984) – et annet dunkelt L.A.-portrett med kraftig 80-tallskoloritt. Müllers svakhet for saturerte farger skinner også igjennom – særlig i en blinkende oransje nattklubbsekvens og under det speisa klimakset, som blant annet involverer en selvlysende, svevende bil. –LOK

*

«To Live and Die in L.A.»
«To Live and Die in L.A.»

To Live and Die in L.A. (Friedkin, 1985)

William Friedkin ønsket seg et krimdrama som smakte av umiddelbarhet, og plukket Robby Müller til jobben som fotograf. I To Live and Die in L.A. er Los Angeles’ pompøse 80-tallsestetikk tilført en realisme; byens falskhet blandes med store, ekte følelser, der Müllers sindige fotografi blander gjenskinnet fra neonlampene med naturlig lyssetting.

Müller fanger den kokende intensiteten hos rollefigurene, særlig Secret Service-agenten Richard Chance (William Petersen) og pengeforfalskeren Eric Masters (Willem Dafoe). Det handler ikke kun om nærbilder eller det konfliktfylte samspillet mellom rollefigurene i filmen, men også om renskårne forfølgelsessekvenser. Müllers uhysteriske kamera innrammer de involverte slik at reaksjonsmønstrene kommer i fokus, gjerne uten brudd – men i filmens mesterlige, skitten-artsy dansescene, fusjoneres fotoet med M. Scott Smiths klippearbeid til et stilisert høydepunkt. –SW

*

«Down By Law»
«Down By Law»

Down by Law (Jarmusch, 1986)

Ettersom Müller og Jim Jarmusch har samarbeidet på fem flotte spillefilmer, er det ikke gitt hvilken av dem som er mest naturlig å trekke frem. Müller har vært sterkt medvirkende til å sette et mytologisk og transcendentalt preg på Jarmusch-filmene, som i Down by Law, med sin billedmessige odør av snål, men behagelig fantasi.

Før filmens eksentriske trio havner i fengselscellen, etablerer Müllers monokrome bilder stemningen i et New Orleans som ligner en uhyggelig spøkelsesby. Det er få kamerabevegelser i filmen, som går godt sammen med Jarmuschs evne til å ”bremse” og isolere tiden, og gjøre tilskueren den bevisst. Down by Law er stadig en av regissørens mest anerkjente verker, og starten på et vellykket samarbeid med Müller, som også skulle inkludere bl.a. Dead Man (1995) og Ghost Dog: The Way of the Samurai (1999). –SW

*

«Breaking the Waves»
«Breaking the Waves»
«Dancer in the Dark»
«Dancer in the Dark»

Breaking the Waves (1996) / Dancer in the Dark (2000)

Lars von Triers bidrag til filmhistorien er uomtvistelig, og det var midt på 90-tallet, først med fjernsynsserien Riget (1994) og deretter Breaking the Waves, at han for alvor staket ut den frigjørende, estetiske kursen som ledet til Dogme-bølgen og senere formeksperimenter. Robby Müller ble som fotograf på Breaking the Waves en av Von Triers sentrale samarbeidspartnere i denne viktige fasen, som også fortsatte med Dancer in the Dark (2000) – som ble kronen på verket, ikke minst etter å ha mottatt Gullpalmen i Cannes. (Von Trier var selv fotograf på Idiotene, 1998.)

I Breaking the Waves gjennomfører Lars von Trier en viktig kunstnerisk løsrivelse fra etablerte filmspråklige konvensjoner, og med en erfaren og åpen kunstner som Müller bak kameraet, hadde regissøren rammene satt for å kunne leke og eksperimentere. De bevegelige og rastløse bildene bidrar til å frigjøre skuespillerne, og reflekterer samtidig følelsene og skjønnheten i fortellingen – der hovedpersonen Bess’ hjerte pulserer i takt med Anders Refns uforutsigbare klipperytme. Müllers nærværende avbildninger skaper varmen i denne tragiske kjærlighetshistorien, som i Von Triers manus hele tiden balanserer mellom det lidelsesfulle og brutale, og det vakre og guddommelige.

Fire år senere er Von Trier enda mer radikalt eksperimenterende i Dancer in the Dark, en melodramatisk musikalfortelling og periodefilm, penslet med voldsomme strøk helt frem til sitt tragiske klimaks. Robby Müller tar med seg de visuelle ideene fra Breaking the Waves og forsterker det løsrevne både gjennom dogmefilmens digitale uttrykk, og evnen de små Sony-kameraene tilbød for mobilitet i filmens ofte grandisost iscenesatte musikalsekvenser. Resultatet var et majestetisk, provoserende kunstverk, der Müllers kloke blikk ga Lars von Trier en fotoestetisk ryggrad å bygge sine geniale eksperimenter på. –KM

*

Kilder:

Sears, Roger (red.) (2003) og IMAGO/The Federation of European Cinematographers: Making Pictures: A Century of European Cinematography, Abrams, New York

Wenders, Wim (1991): Billedernes logik, Rævens sorte bibliotek, København