Pier Paolo Pasolini serverer en morsom og kreativ satire over korsfestelsen av Jesus, mens den tidligere mesteren Roberto Rosselini disker opp en flau Freudiansk historie om begjær. Den italienske antologifilmen Ro.Go.Pa.G (1963) er tidvis veldig fascinerende, men lider under betydelige svakheter.

Ro.Go.Pa.G er en såkalt portmanteau– eller antologi-film – det vil si at den består av flere kortfilmer laget av forskjellige regissører. I Italia på 1960-tallet ble en god del slike filmer produsert, hvilket gav kjente regissører anledning til å eksperimentere og utfolde seg i miniatyrformat. I tillegg dro antologifilmer en del publikummere med sine store regissør-navn, og på den måten ble det skapt anledninger til at mindre profilerte filmskapere kunne komme på banen ved å slenge seg på. Nå til dags er ikke lenger portmanteu-filmen så vanlig, men sjangeren fikk en slags populærkulturell renessanse med Paris je t’aime (2006) for noen år siden—en film som solgte nok billetter til å føre med seg oppfølgeren New York, I Love You (2009). Slike filmer har som oftest et felles tema, som byene i de to sistnevnte eksemplene.

Ro.Go.Pa.G var initiert av den italienske produsenten Roberto Amoroso, som opprinnelig ville kalle den La Vita é Bella (må ikke forveksles med Roberto Benignis film med samme navn fra 1997), en tittel som kan være en ironisering over samfunnskritikken som legges frem i kortfilmene. Men da Pier Paolo Pasolini viste sitt bidrag til Amoroso, en troende mann, ble han så indignert og opprørt at han trakk seg fra hele prosjektet. Inn kom Alfredo Bini og filmen fikk navn etter de fire regissørene som bidro med hver sin kortfilm: Roberto ROsselini, Jean-Luc GOdard, Pier Paolo PAsolini og Ugo Gregoretti. Rosselini var en rutinert filmskaper på dette tidspunktet og mest kjent for sine neo-realistiske mesterverk Rome, Open City (1945) og Paisan (1946). Godard og Pasolini stod for en nyere og mer radikal politisk filmskapning, preget av en avantgardistisk tilnærming. Ugo Gregoretti var og ble en relativt ukjent regissør som aldri oppnådde noe særlig suksess utenfor Italia.

Ro.Go.Pa.G begynner dessverre dårlig med Rosselinis bidrag, «Illibatezza» (”Jomfruelighet” eller ”Dydighet”). Filmen avslører hans åpenbare begrensninger som filmskaper – mannen var ikke akkurat en avantgardistisk kunstner. Episoden handler om en flyvertinne som blir forsøkt sjekket opp av en middelaldrende amerikaner, introdusert glanende i et playboy-blad. Mannen gir seg ikke og forfølger kvinnen mens han filmer henne med kamera sitt. I en overtydelig banalisering av Sigmund Freuds Oedipus-kompleks, viser det seg at mannen ser på kvinnen som et mors-substitutt og begjærer henne av den grunn.

Rosselini portretterer ham som en patetisk og barnslig sutrekopp, kontrastert med de anstendige italienske mennene. Det topper seg da en psykolog kommer på banen og regelrett holder en lektyre for seeren om mannens seksuelle ”perversjon”. De anbefaler kvinnen å kle seg utfordrende, slik hun ikke fremstår som den dydige morsfiguren mannen vil ha. Det hele blir til slutt veldig komisk når Rosselini viser den gråtende mannen mens han griper etter bildet av kvinnen som er prosjektert på veggen. Han sørger over den tapte moren, men alt står igjen med er en illusjon—for øvrig en idé som landsmannen Marco Ferreri gjorde langt bedre med den strålende Dillinger is Dead noen år senere. Filmen blir aldri interessant ettersom Rosselini ikke tar menneskene han viser på alvor, og dessuten avslører en manglende forståelse av psykoanalyse – som blottstilles i filmens forbausende mangel på psykologisk dybde.

Når Godard kommer på banen med «Il Nuovo Mondo» (Den Nye Verden), tar alt seg opp. Den har en merkelig og abstrakt historie om et kjærlighetsforhold som går mot slutten, med tidens atombombetrussel som bakteppe. Plottmessig høres den bemerkelsesverdig lik Michaelangelo Antonionis interessante L’eclisse, men Godards stil og fremgangsmåte skiller seg fra Antonionis. Som man kan forvente fra Godards hånd, eksperimenter han med lyd via brutte overganger; lange tagninger av Paris’ gater røykende, unge intellektuelle mennesker som inngår i abstrakt dialog.

Godard lykkes i å formidle en apokalyptisk og vakker stemning som i hvert fall fikk undertegnede til å tenke på Chris Markers glimrende La Jetée– en film utelukkende fortalt i stillbilder. Dette oppnår Godard med måten han isolerer små øyeblikk og omsvøper den i en mystisk og trykkende stillhet, som for eksempel når Alexandra kjemmer håret. Stilen gir det hele en slags dommedagfølelse som forhøynes ved hjelp av disse isolerte og stille øyeblikkene. Derfor er det litt skuffende når parets konflikt aldri blir tilstrekkelig engasjerende, kanskje grunnet uengasjerende dialog. Godards bidrag føles som en skisse til noe som kunne blitt veldig bra, men som i kort format føles litt uforløst.

Den tredje filmen er «La Ricotta» (som rett og slett henviser til Ricotta-ost) av Pier Paolo Pasolini, som i seg selv gjør Ro.Go.Pa.G til en film verdt å se. «La Ricotta» er en blanding av mange forskjellige sjangre: neo-realisme, nyhetsreportasje, Hollywoods religiøse episke filmer og slapstick-grep Pasolini bruker for å vise hvor langt fra hverandre katolikkene og de fattige var. Filmen handler om en regissør (spilt av Orson Welles) som skal filmatisere Jesu korsfestelse i høydramatisk og glorete amerikansk ånd. Men regissøren har problemer med at skuespillerne tar historien på alvor: for dem er jo ikke dette en realitet, men en opphøyd og falsk virkelighet skapt av mennesker som ikke har opplevd lidelse, og som således ikke klarer å portrettere det. Det oppstår komiske situasjoner, for regissøren må være tyrannisk for at de skal følge hans ordre: «Slutt å gjesp! Dette er ikke en fransk komedie – vær trist! Slutt og pirk deg i nesen!» For å komplisere det hele ytterligere, later Welles’ karakter til å være en forlengelse av Pasolini selv – muligens som en ironisering over kunstneren som en privilegert iscenesetter av lidelse, og som en kommentar på hans kommende Jesus-film The Gospel According to St.Matthew.

Delen som skildrer filminnspillingen av Jesu Korsfestelse i farger, veksles med en neo-realistisk historie i svart-hvitt om Stracci – en fattig mann som også skal spille korsfestet. Han er for øvrig mest opptatt av å brødfø sin familie og benytter pausene med å gjemme unna mat, deriblant Ricotta-osten. Pasolini blander inn slapstick og filmer alt i rask film, noe jeg aner er en slags hyllest til Charlie Chaplins sosialrealisme og hans måte å vise de vanskeligstiltes hverdag på. Teknikken med å «speede» opp filmen tilføyer en slags ydmyk humoristisk menneskeliggjøring av subjektet.

Som jeg skrev i min tidligere artikkel om Pasolini, påpeker han:

«[D]et falske i å dyrke en skinnhellig, opphøyd og ikonisk Jesus som det har vært tradisjon for i det katolske Italia. Han gjør narr av den sakrale stemningen i Jesu korsfestelse og gjør hendelsen i stedet om til et festlig karneval, med innslag av slapstick og seksuelle undertoner.»

Filmen ble anmeldt for blasfemi og førte til at Pasolini ble dømt til fire måneder fengsel, en dom han fikk omgjort etter mange runder i rettssystemet.

Den siste delen, Ugo Gregorettis «Il Pollo Ruspante» (Frittgående Høner), er en veldig tydelig, men morsom kritikk av forbrukersamfunnet. Filmen tar for seg en middelklassefamilie fanget i et altoppslukende forbrukerhelvete: Barna er i så stor grad utsatt for reklame-slagord at de siterer de på rams, en eiendomsmegler går til frontalangrep på en bondes kålåker fordi han har plantet grønnsaken på områder som skal brukes til boligbygging, og sist men ikke minst blir farens beretning om frittgående kyllinger en overtydelig metafor på forbrukerne selv. Dette hamrer Gregoretti inn ved å lage en festlig overtoning hvor menneskene på kafeen blir til kyllinger.

Selv om dette strengt tatt er en lite subtil satire, oppleves den som florlett humoristisk – med positivt fortegn. En særlig minneverdig episode er den hvor sønnen i familien leker banditt, komplett med pistol og cowboyhatt. «Hvem er du nå?», spør faren når han ser ungen peke på ham med en revolver. «Pasolini!», svarer sønnen.

Ro.Go.Pa.G er en ujevn antalogifilm. Men kommer man seg forbi Rosselinis dårlige (men aldri uutholdelige) åpningsfilm, er resten en fornøyelig opplevelse, med et åpenbart høydepunkt i Pasolinis strålende «La Ricotta» – som er verdt billetten (eller dvd-kjøpet) alene.