Begrepet: Direct Cinema og Cinéma Vérité

«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Disse to begrepene er nært beslektet og var to forskjellige retninger innen dokumentarfilmen på tidlig 50- og 60-tall. Direct Cinema var en hovedsakelig amerikansk-kanadisk tradisjon der man ønsket å vise verden slik den var uten innblanding fra en tredjepart. Kamera skulle kun bevitne hendelsene uten å selv aktivt tre inn, eller bli en del av historien det forsøker å dokumentere. Som oftest omtales denne formen for «flue på veggen», og man finner disse dokumentarfilmene i den observasjonelle modien tidligere omtalt i Begrepet. Ideen baserer seg på to dokumentarfilmskaperes opprinnelige begrep om «living cinema». Richard Leacock og Robert Drews begrep er, som det tilsier, et forsøk på å beskrive en fremgangsmåte som tilsa at kamera skulle «leve med» sine subjekter.

Et kjent eksempel på denne typen dokumentarfilm er Salesman av Maysles-brødrene. Den omhandler en dørselgers hverdag, og vi får ta del i hendelser før og etter salgssituasjonen. Hverken David eller Albert Maysles blander seg inn i hendelsene foruten å være tilstede med sitt kamera og lydustyr. Filmen er klippet slik at filmskaperne ser ut til å være usynlige i denne prosessen. Selv om det virker som om kamera er en «flue på veggen», kan man stille spørsmål ved om situasjonen opplevdes slik for de subjektene som fikk en dørselger og et kamerateam inn i stua.

Cinéma Vérité (filmsannhet) kan sies å være den rake motpart til Direct Cinema, ved å være «fluen i suppen». Formen er den samme: man plasserer et kamerateam midt oppe i en situasjon og filmer det som skjer uten et klart manuskript eller regi. Forskjellen mellom Direct Cinema og Cinéma Vérité er at her maskeres ikke filmskaperne bort i klippen, men de blir en aktiv del av hvordan filmen blir laget: noen fotograferer, noen tar opp lyd og noen stiller spørsmålene, og man kan da dermed tyde en klar stemme som aktivt styrer filmen i en viss retning. Filmskaperen Jean Rouch sies å være opphavsmann til Cinéma Vérité, ved at han så problemer ved hvordan den etnografiske filmen eksotiserte de kulturene den forsøkte å dokumentere, og han valgte så å la sine subjekter aktivt være med som en avgjørende faktor for hvordan innspillingen skulle skje. Begrepet er nesten en direkte videreføring av Dziga Vertovs begrep Kino-Pravda.

Filmen Chronique d’un été (Krønike om en sommer) av Jean Rouch og Edgar Morins er en av de mest kjente Cinéma Vérité-filmene der en av deltakerne i filmen får i oppgave å snakke med tilfeldige folk i Paris. Gradvis blir diskusjonen styrt av filmskaperne og de styrer ikke unna å fremprovosere ubehagelige situasjoner for deretter å filme deres reaksjoner. I klippet under fra filmen Chronique d’un été penses samtalen inn mot en av deltakernes nummertatovering på armen.