Analysen: The Rocka (2012)
«Det er tydelig at The Rocka er en film av (og for?) folk med tilhørighet i musikkbransjen og det norske rockemiljøet. Jeg vil gå så langt som å påstå at musikken Bang Bang spiller tidvis er bedre en filmen om dem.»
Analysen
Analysen: Shakespeares skjulte sannhet
«Til tross for de aspirasjoner Shakespeares skjulte sannhet måtte ha for å være et tilskudd i en saklig debatt om Shakespeares forfatterskap [...], fremstår dokumentaren som mer tabloid enn sine norske artsfrender.»
Analysen: Varg Veum – Kalde hjerter (2012)
«Av og til er det som om Wam og Vennerød hadde hånd om manus og regi på denne filmen. Den er bare halvveis en genreøvelse, men også en type sosialstudie som har vært så vanlig i norsk film.»
Analysen: Når boblene brister (2012)
«Tross enkelte mislykkede fortellertekniske grep har Hans Petter Molands Når boblene brister en funksjon, den er en ypperlig informativ og nøytral film. Men hvem er filmens stemme?»
Analysen: Fuck Up (2012)
«I sin kjerne fremstår Fuck Up som en meditasjon over årsak og virkning, nærmere sagt personlige valg og konsekvenser, og hvordan disse skaper ringvirkninger.» [4]
Analysen: Into the White (2012)
«Det er en film, som anmelderne med rette har kaldt ”traditionel”, men som samtidig fremstår som sært traditions- eller substansløs. Det er en film uden fædreland, fordi dens ophav er europudding.» [2]
Analysen: Kompani Orheim (2012)
«Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er forholdet mellom ærlighet og løgn. I en paradoksal kollisjon mellom to egenskaper filmen fremstiller som henholdsvis positiv og negativ, blir Terje ærlig når han drikker.» [3]
Analysen: Folk ved fjorden (2012)
«En hyllest til det Norge vi kommer fra, og som nå er i ferd med å forsvinne, skildret med varme og helt uten unødig sentimentalitet.»
Analysen: Thale (2012)
«Filmens egentlige drama er hvordan Thale dras mellom naturlige impulser og lydig affeksjon til mannen som holder henne fanget.» [7]
Analysen: Inn i mørket (2012)
«Inn i mørket går ikke dypt inn i det mørket som omslutter karakterene, den oppleves mer som intens og ubehagelig, enn tragisk og skjellsettende.» [5]
Analysen: Varg Veum – De døde har det godt (2012)
«Platt og forutsigbar intrige, kjedelig fotografi, usannsynlige situasjoner og abrupte karakterskifter, stakkato og konstruert dialog, delvis svakt skuespill og en drøss med internasjonale sjangerkonvensjoner.» [5]
Analysen: På bølgelengde (2011)
«Det oppleves som om filmen skildrer et univers der alt gjøres på tradisjon – kjønnsrollene, giftemålet, ungene – festen i samfunnshuset. I representasjonens navn, er dette troverdige forestillinger om bygdenorge?»
Analysen: Konger av Oslo (2011)
«Fremfor alt er kinodokumentaren Konger av Oslo en bevisstgjøring om den norske identitetens eteriske natur, og at det ikke eksisterer en perfekt idé om hva som gjør noe norsk.»
Analysen: Gråtass får en ny venn (2011)
«Gråtass-universet er koselig nok, men det gjør seg definitivt ikke best på kino.»
Analysen: Arme Riddere (2011)
Arme riddere er en film som nesten utelukkende henvender seg til publikum i form av stil. Stil her forstått som visuelt uttrykk, narrativ fremstillingsform og bruk av karaktertyper, fremfor innholdet i historien. [2]
Analysen: Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn (2011)
Blåfjell 2 er bare én del av Blåfjell-konseptet, som skal melkes maksimalt denne julen. Litt paradoksalt og ironisk da at filmen først og fremst handler om de farlige konsekvensene av overdrevet pengebegjær. [2]
Analysen: Til siste hinder (2011)
«Til siste hinder er et hederlig svennestykke, og en hyggelig kinoopplevelse, men noen stor film er det ikke.»
Analysen: Varg Veum – I mørket er alle ulver grå (2011)
«Varg Veum fremstår som en litt treg nordmann i et for stort spill, noe som også kan sies som filmen selv. Bør en krim/thriller vurderes ut fra karakterens troverdighet og utvikling?» [3]
Analysen: Sønner av Norge (2011)
«Aller mest virkningsfull er filmen når kameraet fanger inn Nikolajs runde barneansikt, som nysgjerrig stirrer ut mot en uforståelig verden som bare gjør vondt. Da blir ensomheten synlig.»
Analysen: Gunnar Goes God (2011)
«Der har hele tiden været noget masturbatorisk over Gunnars dannelsesprojekt.»
Analysen: Babycall (2011)
«Hva er Babycalls akilleshæl? Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?» [12]
Analysen: Jeg reiser alene (2011)
«Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.»
Analysen: Mørke Sjeler (2011)
«Kultpotensialet ligger hele tiden og vaker i overflaten, men så dykkes det altfor ofte ned i totalt unødvendige og nonsjalante manuselementer». [2]
Analysen: Kong Curling (2011)
«Kong Curling er først og fremst en film som ikke handler om så mye, som snarere gjør et poeng av sitt gjenbruk av velkjente stilgrep, klisjeer og temaer fra andre filmer.»
Analysen: Knerten i knipe (2011)
«En fordom som eksisterer overfor barn er at de er ukritiske til det de underholder seg med, at de har en snever forståelse av verdenen vi lever i. Er utformingen av film- og fjernsynsinnhold rettet mot barn for overfladisk?» [3]
Analysen: Pushwagner (2011)
«Pushwagners behov for å iscenesette sitt eget ettermæle på slutten av livet er et gjennomgangstema i filmen. «Dere må gå på meg som en bulldoser,» formaner han, «avsløre mannen bak masken for ettertiden».»
Analysen: Tomme tønner 2 – Det brune gullet (2011)
«Det er vanskelig å ta en film på alvor, som selv er uttrykk for at filmmediet er tatt så lite seriøst.» [2]
Analysen: Hodejegerne (2011)
«Hodejegerne spiller på en klassisk dobbel moralsk fantasi: Er man kløktig nok, sjarmerende nok, og skaffer seg nok penger kan man leve det gode liv. Men all denne staffasjen er likevel ikke nødvendig for å vinne lykken.» [4]
Analysen: Oslo, 31. august (2011)
«Oslo, 31. august har ingen klimaks, ingen katharsis. I den forstand er filmen like flat som den depressive tilstand den beskriver. I den forstand speiler den seg selv som åndstype: det er en film uten antagonister.» [8]
Analysen: Få meg på, for faen (2011)
«Få meg på, for faen er sjelden vare i norsk film, med tydelig vilje til eksperimentering og stilisering.» [4]
RSS Nyhetsfeed