Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Spartacus vises torsdag 28. april i alle byene bortsett fra Kristiansand (ingen visning) og Bergen (3. mai). Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.

*

I Stanley Kubricks formidable filmografi skiller Spartacus (1960) seg ut som et av hans ”minst” idiosynkratiske verk; en klassisk studioproduksjon der Kubrick ennå var ung, og fikk oppgaven i fanget. Men over et halvt århundre senere er filmen likevel slående, og forfriskende aktuell i sin fortelling om slavenes kamp for menneskerettigheter, og tematiseringen av makt og eierskap.

På et romersk bad i den evige stad sitter General Crassus (Laurence Olivier) overfor en ung, halvnaken Julius Caesar (John Gavin). I et forsøk på å overtale den unge senatoren til å hjelpe ham med å bekjempe slaveopprøret mot Romerrikets elite, rører Crassus ømt ved armen hans. «Is it me you want, or is it the garrison?» spør Caesar. «Both,» svarer Crassus, uten blygsel. Denne erotisk ladede scenen – hvor de to politikerne er omringet av halvnakne menn og dampende bassenger – understreker hvordan eierskap og kontroll, sex og vold, henger tett sammen i Spartacus. Og det er elementer som dette som gjør filmen kubricksk, selv om stilistiske likheter med regissørens øvrige filmografi mangler.

En viss godvilje kreves hvis man skal kunne argumentere for at filmen er satt sammen helt i Kubricks ånd, for Spartacus føles fortsatt som et kunstnerisk forvirret verk. Vi anser den riktignok som en Kubrick-film, men mesterens auteur-status skaper en dissonans i lesningen; nesten så dette historiske eposet er som et stebarn i familien. Men på tross av det til Kubrick å være nærmest konservative formspråket, er filmen innholdsmessig progressiv, og har tematiske spor som utvilsomt leder til Kubricks hjemlige landskap.

Opprør og kontroll

Det episke dramaet i Spartacus utspiller seg hovedsakelig langs to narrative tråder. I filmens sentrale plott følger vi en ung slaves opprør i provinsene, mot Romas elite. Det andre fokuset tar for seg den politiske intrigen blant Romerrikets lederfigurer. Det er i denne delen man lettest finner spor av det kubrickske. Hoveddelen føles mindre som Kubricks visjon, og mer som et speilbilde av samfunnet filmen er produsert i.

Den opprørske slaven er Spartacus (Kirk Douglas), som blir solgt til slaveeieren Batiatus (Peter Ustinov) og trent til å kjempe i gladiatorkamper. Raseriet mot undertrykkelsen gjør at Spartacus og de andre slavene etter hvert står opp mot den romerske adelen og bryter løs. Født og oppvokst i slaveri kan Spartacus verken lese eller skrive, og er underveis i opprøret ofte i tvil om sin egen evne til å gjennomføre revolusjonen.

Slaveeiernes makt brukes også til seksuell kontroll over undersåttene, og dette kommer til syne når Spartacus forelsker seg i slavekvinnen Varinia (Jean Simmons). I en scene der han oppfordres til å ligge med henne, insisterer den sadistiske oppasseren Marcellus (Charles McGraw) og Batiatus å se på for sin egen glede. Det insinueres at deres deltakelse gjør Spartacus ute av stand til å gjennomføre akten, men nedverdigelsen styrker relasjonen til Varinia, og solidariteten dem i mellom. Spartacus er vrien og uhåndterlig for eierne, og Marcellus og Batiatus forsøker å bruke Spartacus’ ømhet for Varinia til å kue og kontrollere han.

Den herskende romerske eliten tar altså aktivt i bruk seksuell overmakt for å tynge slavene med også psykisk underkastelse. General Crassus kjøper etter hvert Varinia fra Batiatus, og prøver desperat å få henne til å elske ham, som en hevn mot Spartacus. Slavene eier ikke sine egne kropper, ei heller sine egne lyster. Dette er en tematikk som er tilstede i flere av Kubricks filmer, særlig i Eyes Wide Shut (1999). Her sitter New Yorks overklasse på seksuell kontroll over byens mindre velstående borgere, hvis kropper bare eksisterer som objekter for elitens nytelse. Og hvorvidt de lever eller dør har ingenting å si. På samme måte bruker romerne sine slaver fritt til sin egen glede og underholdning.

Slaveriets pris

Varinia klarer å rømme før hun ankommer Roma, og etter at Spartacus har brutt seg ut av gladiatorleiren møtes de tilfeldig. De forteller hverandre at Varinia aldri igjen skal tjene en herre, men i neste øyeblikk sier hun til Spartacus, «forbid me ever to leave you.» Han adlyder og forbyr henne, og hun gjør det samme med ham. Den eneste typen menneskelig relasjon de kjenner til er et slave/slaveeier-forhold. Et forhold bygget på tvang.

Så når de så gifter seg, begynner ekteskapet deres paradoksalt nok med et forbud. Gledesrusen som følger kjærlighetserklæringene får derfor en bitter bismak, ved at Spartacus og Varinias forhold er et produkt av verdenen de har vokst opp i. De har aldri visst hva det vil si å ta egne valg, så for å kunne være sammen må de eie hverandre. De er produkter av overklassens fullstendige makt over kroppene deres, og denne opplevde naturloven blir de ikke kvitt selv etter de har frigjort seg fra livet som slaver.

Disse tematiske refleksjonene over slaveri og hva det gjør med mennesker springer også ut fra den samtiden filmen ble produsert i. Spartacus åpner med en fortellerstemme som fastslår at slaveriet ikke vil ta slutt før 2000 år etter hendelsene i filmen. Ved siden av å etablere en tragisk tone for fortellingen som følger, trekkes umiddelbart paralleller til spenningene i det amerikanske samfunnet på 1960-tallet. Mer spesifikt fungerer filmen som en parallell til bevegelsene i USA som kjempet for borgerrettigheter for afroamerikanere. Spartacus’ kamp for frihet treffer sterkt også i dag. Med tilbakekomsten av lignende raserelaterte spenninger i USA de siste årene, får filmens siste akt en enda mer sørgmodig etterklang – som dessverre føles altfor relevant, også den dag i dag. Vi tar fremdeles bare bittesmå skritt i retning av faktisk endring, og blir stadig kastet tilbake på en blodig vei mot rettferdighet.

Filmens avsluttende bilde understreker en meningsløshet i kampen Spartacus har kjempet. Selv om sønnen hans nå vil vokse opp i frihet, har så å si alle som har kjempet for dette blitt brutalt myrdet eller korsfestet. Og Varinia og barnet må vandre på en tilsynelatende endeløs landevei dekorert med korsfestede lik. De vil aldri komme unna det at sønnens frihet var et resultat av et enormt offer.

Hvem sin Spartacus?

Produksjonen av Spartacus ble igangsatt etter at Kirk Douglas ikke klarte å sikre seg hovedrollen i Ben-Hur (1959). Hans respons på denne skuffelsen ble å ansette Dalton Trumbo til å adaptere romanen Spartacus av Howard Fast, og sørge for å plassere seg selv i tittelrollen. Mye av filmens tematikk kan tenkes å springe ut av holdningene til Trumbo og Fast, som begge var velkjente kommunistsympatisører. Dette førte til store protester fra antikommunistiske grupper da filmen hadde premiere. I utgangspunktet skulle Anthony Mann ha regien på prosjektet, men han ble fjernet av Douglas etter innspillingen av filmens første scene. Én uke inn i produksjonen ble derfor Stanley Kubrick hentet inn som erstatning. Det gode samarbeidet mellom Kubrick og Douglas på Paths of Glory (1957) pekes på som årsaken til at 31-åringen plutselig satt i registolen på en stor studioproduksjon.

Sammenlignet med Kubricks foregående prosjekter var Spartacus en enorm operasjon å ta fatt på, med et budsjett på $12 millioner (omtrent $97 millioner i dag). Men med mye penger i spill forsvinner ofte den kunstneriske friheten, og med stjernen Kirk Douglas involvert også som produsent, samt innblanding fra studiosjefene, ble utformingen av  Spartacus trukket i forskjellige retninger. (Kubrick skulle heldigvis sikre seg full kreativ kontroll over alle filmene som kom etter denne.) Flere minutter av filmen ble sensurert vekk i den første versjonen som ble satt opp på kino i 1960, og først da Universal relanserte Spartacus i 1991 ble disse scenene restaurert og inkludert igjen. En av disse har siden blitt berømt; en scene der Crassus gjør det kjent at han er vel så glad i snegler som han er i østers, mens han prøver å forføre en ung mannlig tjener. Slik kunne man retrospektivt se at filmen egentlig inneholdt en av de tidligste representasjonene av en bifil karakter i Hollywood.

Den tematiske brodden i Spartacus bidro til at kritikerne omtalte filmen som en av de mest suksessfulle kombinasjonene av intellekt og underholdningsverdi på årevis. Om det politiske budskapet er et resultat av Kubricks visjon eller manusforfatteren Dalton Trumbos ideer kan debatteres. Spartacus er en av få filmer som Kubrick fraskrev seg som sin egen, men inneholder samtidig en tematikk mesterregissøren stadig vekk vendte tilbake til; det at vi mennesker drives fremover gjennom ondskap mot hverandre. Kanskje best illustrert av åpningssekvensen i 2001: en romodyssé (1968) der det aller første et verktøy brukes til i menneskeartens historie er et drap. Fremskritt skildres gjennom vold og tvang i Kubricks filmer, eksempelvis i A Clockwork Orange (1971), der Alex’ oppførsel bare kan endres gjennom tvang og tortur.

I Spartacus ser vi at Romerriket – sivilisasjonens høydepunkt og et bilde på ren makt – er bygd på slaveri, vold og tvang. Spartacus’ eneste løsning for å oppnå frihet er gjennom voldelig opprør, som når alt kommer til alt resulterer i død og tragedie for alle involverte. Men som han sier i en tankevekkende replikkveksling om hvorfor han er villig til å ofre livet: «When a free man dies, he loses the pleasure of life. A slave loses his pain. Death is the only freedom a slave knows. That’s why he’s not afraid of it. That’s why we’ll win.»

Revet mellom forskjellige skaperes ideer og meninger om hva filmen burde være, er Spartacus i dag mer som en kuriositet å regne sett i forhold Stanley Kubricks øvrige filmer. Den hverken ser ut som eller føles som en Kubrick-film, men er tematisk rik og ambisiøs i skala – og drivende god underholdning.