Knut Hamsuns verker har blitt overført til lerretet 27 ganger, og det eksisterer hele fem adaptasjoner av Pan – hans hyppigst filmatiserte roman etter Victoria. I denne artikkelen vil vi ta 1922-versjonen av Pan og dens mottagelse i nærmere øyesyn, og samtidig kaste et blikk på de andre forsøkene på å finne et filmatisk uttrykk for denne vakre og mystiske teksten.
Pan (1894) forteller om en avtroppet norsk løytnant, Thomas Glahn, som befinner seg i India. Han skriver om en periode han tilbragte i Nordland for noen år tilbake; han skriver om en kvinne han møtte, men som han insisterer på at han har glemt og aldri tenker mer på, til tross for at han nå skal i gang å skrive om henne; han skriver om naturen og midnattssolen i Nordland som gjorde nettene lyse og vakre, og om en periode der han levde isolert i en liten hytte i fjellet, alene med sin hund Aesop.Her forsøkte han å leve i harmoni med naturen, borte fra sivilisasjonen, som en jeger.
Historien kretser rundt møtet med og den stormfulle relasjonen til Edvarda, som forelsker seg i Glahns «dyreblikk». Etter at forholdet skjærer seg, blir Glahn i stedet med en annen kvinne, Eva, men alt han gjør synes å handle om Edvarda. Når han omsider forlater bygda, besøker han Edvarda for å ta farvel, hvorpå hun spør om han kan etterlate et minne, nærmere bestemt hunden Aesop. Senere får hun hunden levert på døra, skutt ihjel. I India provoserer Glahn jaktkameraten til å skyte ham ute i jungelen.
Pan er en mystisk fortelling som svinger seg i mange retninger, og som etterlater flere spørsmål enn svar. Den preges av en slags panteistisk verdensforståelse, med en lyrisk beskrevet natur full av ånder med tåkete onde hensikter.
Knut Hamsun var ingen samfunnsrefser; romanen burde ikke ha noen «nytteverdi», mente han. Han var kritisk til Henrik Ibsen og den realistiske tradisjonen som stod sterkt i Norge, og ønsket seg litteratur som utforsket menneskers sjeleliv; dikteren ifølge Hamsun skulle være psykolog, men ingen pedagog, og uten sosial samvittighet. Hamsun viste vei inn i den nyromantiske tradisjonen, og skildret gjerne sterke mennesker med utforskertrang og en selvdestruktiv sans for det kortsiktige, hedonistiske og impulsive. Samtidig var han ikke av den oppfatning at en slik svermerisk livsstil førte til langvarig lykke.
Hamsun-ekspert Jan Erik Holst kommer med en treffende beskrivelse: «Hamsun viste gjerne personer som konsekvent gjorde opprør mot å slå seg til ro, dyrke jorda og leve stabile liv. Karakterene hans ville leve, nyte friheten, utforske begjæret og jage etter eventyret. Til straff lot han dem som regel gå nedenom og hjem.»
Som kjærlighetstragedie, kan man si at Pan er motstykket til «formelen» vi forbinder med f.eks. Romeo og Julie. Der konflikten og tragedien i Romeo og Julie skyldes ytre forhold – motstridende krefter som representerer klasseskiller eller kulturforskjeller, som ikke aksepterer de elskendes bånd – er det indre, ofte irrasjonelle bevegelser hos rollefigurene som fører historien i Pan.
Naturen er en kilde til ro og harmoni hos Hamsun, men den kan også være bedragende. Pan starter med idylliske naturskildringer og romantiske beskrivelser av livet som ensom jeger, men i virkeligheten er ikke Løytnant Glahn i pakt med med naturen; snarere er han en hvileløs sjel som unnviker sivilisasjonen, en som er fremmedgjort av det moderne og søker fred og ro i naturen. Motivene hans fremstår uklare.
Kan Hamsun sitt univers overføres til film på en vellykket måte? Jan Erik Holst har nevnt tre årsaker til at dette er en vanskelig oppgave:
• 1) Film viser menneskets ytre. Hamsun spesialiserte seg på å skildre menneskets indre.
• 2) Film skal helst ha en klar dramaturgi med tydelige mål og motiverte helter. Hamsun spesialiserte seg på rotløse vandrere som følger sine innfall.
• 3) Film forteller ikke, men viser fram bilder. Hamsun var en særegen forteller med et rikt og uvanlig ordforråd, og som ofte kommenterte og analyserte det som skjedde.
Den som anses å ha lyktes best, er danske Henning Carlsen sin Sult fra 1966. Boken er skrevet som en førstepersons fortelling, men Carlsens lar selve filmspråket gestalte den indre uroen hos den sultende hovedkarakteren, via grep som kan minne om den franske nybølgen (selv har Carlsen knyttet Sult opp mot den danske Dogme95-bevegelsen). Per Oscarsson fikk prisen for beste mannlige hovedrolle under Cannes-festivalen, og filmen gjorde det svært godt internasjonalt.
*
Pan, 1922 – en ambisiøs produksjon
Pan bliver noget af et eksperiment, som forhaabentlig løber heldig af. Bliver den god – og hvorfor skulde den ikke det – vil den være en behagelig afveksling fra de mange norske bondefilmer. Kanske er Pan den første begyndelse til de virkelig gode norske filmer. For en gang maa ogsaa de komme.
– Hjalmar Fries, hovedrolleinnhaver og bror av regissøren
Stumfilmversjonen av Pan fra 1922 har inntil nylig blitt oversett av historikerne. I 2009, ble det i forbindelse med Hamsun sitt 150-årsjubileum, utgitt en stor samleboks med nordiske Hamsun-filmatiseringer, men adaptasjonen fra 1922 glitret med sitt fravær. I 2015 har imidlertid Nasjonalbiblioteket gitt ut en DVD som inkluderer denne, samt tidligere utelatte scener og ny musikk.
1922-versjonen av Pan er den andre filmatiseringen av Hamsuns litteratur i Norge – Gunnar Sommefeldts stumfilm Markens Grøde ble produsert i 1921 – og den første av i alt fem adaptasjoner av denne romanen. Filmen ble regissert av Harald Schwenzen, som man kan se til venstre på bildet ovenfor. Schwenzen ble født i Tyskland, men oppvokst i Norge. Dette er den første filmen han regisserte – og det skulle også vise seg å bli hans siste.
Schwenzen begynte som skuespiller. Han debuterte i en film av den berømte svenske regissøren Viktor Sjöstrøm, og ikledde seg roller som Peer Gynt og Don Carlos på Nationaltheatret. I tillegg var han formann i Skuespillerforbundet. Karrieren som filmskaper ble som kjent kort, men i det minste intens: Schwenzen stod for både manus og regi, var produksjonsleder, klipper og skuespiller (Glahns jaktkamerat). Han var som et enmannsorkester. Broren Hjalmar Fries spilte hovedrollen som Thomas Glahn – mot Gerd Egede-Nissen som Edvarda og Lillebil Ibsen som Eva – og mange øvrige familiemedlemmer dukket opp i mindre roller.
Schwenzen og skuespillerne gjorde et omfattende forarbeid før kameraene begynte å rulle, og henvendte seg blant annet til Hamsun selv, for å få tillatelse til å gyve løs på materialet. Deretter kontaktet de produksjonsselskapet Kommunens Filmcentral, og når filmen fikk grønt lys, reiste de sporenstreks til Algerie i Afrika for å spille inn sluttscenen, hentet fra romanens epilog. Ettersom Schwenzens intensjon var å være trofast mot Hamsuns tekst, var det trolig økonomiske årsaker som flyttet rammefortellingen fra India til Algerie. I et intervju med Aftenposten i 1922, mens filmen ennå var i produksjon, fortalte hovedrolleinnehaver Hjarmar Fries: «Filmen skal bare være en illustration til bogen. Der bliver ikke et eneste ord i teksten, som ikke Hamsun har skrevet.»
*
Filmens mottagelse
Pan hadde premiere 16. oktober 1922, både i Oslo og Trondheim, og filmen ble akkompagnert av Edvard Griegs komposisjoner. Hamsun var selv observert på visningen. Filmen høstet flere gode, men også enkelte reserverte anmeldelser.
I boken Filmen i Norge blir Pan omtalt som en ambisiøs film, et veiskille, ettersom den brøt med den litt tomme bonderomantikken som preget datidens norske filmproduksjon. Pan var et av de første norske filmene som prioriterte utforskning av menneskelig psykologi over underholdningsverdi og «virkelighetsflukt», og fikk dessuten mye oppmerksomhet for sine spektakulære naturbilder fra Melbu i Vesterålen, nord for Lofoten.
I et åpent brev til regissør Schwenzen, skev professor i nordisk litteratur Francis Bull i Aftenposten, 16. oktober, 1922:
De har vist hørt mig sige før, at jeg oftest er skeptisk overfor digtning paa film, men Deres film boier jeg mig for. Det var en glæde, at se, hvor ærbødig De i arrangemetet har holdt Dem til digterverket uden falske tilsætninger, og jeg beundrer Deres aktindeling, scenevalg etc, som kan blive synlig af aanden i Pan, og som naturbilleder og fotografkunst er det hele jo lykkede. Edvarda synes jeg er fuldkommen og spillet over hel linjen udmerket godt. Deres bror vokser ligefrem akt for akt. Tillykke med det alt sammen.
Verdens Gang var også svært positiv til filmen: «Som Film å betraktes kan det rolig sies at Pan betyr et stort skritt fremover; den står langt over noen film tidligere.» Andre var imidlertid langt mindre begeistret. Regissør Leif Sinding er for eksempel ganske kritisk i sin bok En Filmsaga: «Med Pan manglet det sikkert ikke på verken på alvoret eller den kunstneriske innstilling. Men oppgaven lå over evne på det tidspunkt. Filmen ble forunderlig ujevn. Enkelte scener kunne virke helt amatørmessige.» Til tross for dette var han panegyrisk i sin ros av skuespiller Gerd Egede-Nissen i rollen som Edvarda.
I senere tid har filmen vært vist på diverse filmfestivaler i utlandet, og høstet positiv oppmerksomhet. «A fine film and a real discovery», skriver Michael Wilmington for Chicago Tribune, etter et retrospektiv med Hamsun-filmatiseringer i 1997: «This cruelly lyrical tale of a blighted summer love affair between a reclusive soldier-hunter and a flighty rich girl gets an amazingly faithful silent adaptation, shot in Nordland and Algeria, by the gifted but unknown director Schwenzen.»
Pan ble vist på stumfilmfestivalen i Pordenone i 2014, og en utsendt fra Silent London rapporterer entusiastisk: «Lush, detailed photography, delicately tinted, with epigrammatic intertitles, and many a layer of mystery to uncover, this was a film of great beauty and unique oddity. Our hero is a strange, detached type, living in rural Norway but barely interacting with his neighbours, until he becomes embroiled in a confusing love affair. Why didn’t Schwenzen direct any more films? When will I see it again? I am a Pan fan.»
Hva syntes Hamsun selv? Ettersom forfatteren ble observert på premieren, ble han oppringt av en avis for å gi sin dom. «Jeg forstår ikke film, og jeg ligger med influensa!», ropte Hamsun, før han la på røret.
*
Hamsun og Tyskland
En annen, interessant filmatisering av Pan ble produsert i Tyskland under nazismen (1937), og ble igangsatt av en ivrig Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister. Filmen fikk tittelen Pan: The Fate of Lieutenant Thomas Glahn («Das Schicksal des Leutnant Thomas Glahn»). Av alle ting man kunne fremhevet i en undertittel, var det altså viktigst for nazistene å understreke at hovedpersonen tross alt var løytnant, av militær orden.
Tyskerne var hemningsløst begeistret for Hamsuns litteratur, og forfatteren er stadig en kontroversiell figur, i og med at han identifiserte seg med deler av nazismens ideologi. Det fantes dem som kastet Hamsuns bøker på bålet etter krigen, men de fleste har forsøkt å bevare kjærligheten til litteraturen ved å bortforklare og bagatellisere relasjonen hans til nazismen som en slags misforståelse. Han ble ikke dømt i etterkrigsoppgjøret, men regnet som «utilregnelig», en med «svekkede sjelsevner», og derfor plassert på gamlehjem i stedet for i fengsel.
Tyskland var første ute med å løfte frem Hamsun som en forfatter av internasjonal klasse, så hans kjærlighet til landet var muligens et uttrykk for takknemlighet. Men dette er bare en brikke i puslespillet; selv om Hamsun ikke støttet jødeutryddelsen, var det flere ting ved Hamsuns blikk på verden som var merkelige – blant annet hadde han absolutt ingen tiltro til demokrati. I forbindelse med åpningen av Hamsunsenteret i Nordland, 2009, forkynnet ordfører og Hamsun-entustiast Rolf Steffensen at det ikke er noe poeng i å strø sukker over Hamsuns relasjon til nazismen; vi bør spare oss fra bryderiet ved å børste dette under teppet og i stedet akseptere realitetene: Hamsun var og er en av våre fremste forfattere, men var også en nazi-sympatisør.
Med tiden har mystikken og kontroversene paradoksalt nok bare bidratt til å holde samtalen om både han og forfatterskapet levende. På det nevnte Hamsunsenteret på Hamarøy, er hele toppetasjen dedikert til Hamsuns forhold til nazismen.
Båndet mellom Hamsun og Tyskland var i stor grad gjensidig. Av tyskerne ble han nærmest ansett for å være deres egen, og flere av bøkene hans – med deres åndelige natur og det sterke, ungdommelige, vitale bønder – kommuniserte godt med den nasjonalromantiske ånden. Joseph Goebbels erklærte Hamsun som sin favorittforfatter, intet mindre, og skaffet midler til å filmatisere både Pan og Victoria. Ryktene forteller at han forsøkte å få selveste Greta Garbo til å reise fra Hollywood for å spille Edvarda, uten å lykkes.
Den tyske versjonen av Pan har en spesiell produksjonshistorie. Den «kom tilbake» til Norge, og ble forsøksvis solgt inn som en norsk film, og er kanskje det første tilfellet i norsk filmhistorie der man har dubbet en utenlandsk film med norske stemmer. På filmplakaten stod det: «Norsk novelle! Norsk tema! Norske stemmer!» Kjente norske skuespillere som Fritjof Mjøen, Tove Mjøen, Gerd Høst, Thomas Thomassen og Thorleif Reiss bidro på lydsporet. Østerrikeren som regisserte filmen het Olaf Fjord, og navnet bidro til å konstruere illusjonen om «en norsk film».
Etter premieren ble Goebbels desillusjonert over hva han hadde satt ut i verden. «A bad film. Drawn out to epic proportions. There is no dialogue, but no plot either. Is it possible to film Hamsun at all?» Mange har trodd at denne filmen er tapt, men den eksisterer i en svært slitt versjon, og kan blant annet kjøpes via denne nettsiden.
*
Andre filmatiseringer av Pan
Svenskene har også forsøkt å lage film basert på Hamsun, og Pan ble adaptert med den danske regissør Bjarne Henning-Jensen bak roret i 1962, under tittelen Kort är sommaren. Filmen ble spilt inn på Kjerringøy ved Bodø. I dag er den så godt som glemt, men for tilhengere av Ingmar Bergman og særlig Persona (1966), er den muligens interessant. Filmen har nemlig Bergman-skuespiller Jarl Kulle i hovedrollen som Thomas Glahn, og ikke minst både Bibi Anderson og Liv Ullmann i rollene som Eva og Edvarda – fire år før Bergman gjorde dem ikoniske i Persona. Kort är sommaren er dessuten skutt av Bergmans foretrukne fotograf på 50-tallet, Gunnar Fischer.
Filmen var et forsøk på å modernisere Hamsun, og utspiller seg derfor på 60-tallet. Resultatet fikk dårlig mottagelse, og nok engang økser Leif Sinding løs på en Pan-filmatisering i boken En Filmsaga: «Filmen hadde ikke et snev av Hamsuns trolske naturmystikk og betagende stemninger, og litt av det måtte man i alle fall ha kunne fanget inn. En stor skuffelse.» Sinding, som var veldig raus med Gerd Egede-Nissens tolkning av Edvarda i 1922-versjonen, mente Bibi Andersons fremtoning kolliderte med rollefiguren, og var heller ikke imponert over Kulles Glahn.
Henning Carlsens adaptasjon fra 1995 er langt bedre. Filmen legger seg tett opp mot det litterære forelegget, men som i Sult, finner Carlsen et distinkt filmatisk uttrykk som ivaretar og formidler rollefigurenes indre liv. Aftenpostens Per Haddal var positiv i sin anmeldelse, men spurte seg om filmen var «for pen»; Harald Kolstad i Arbeiderbladet var enda mer begeistret, og ble særlig imponert over Lasse Kolsruds tolkning av Glahn.
Hvis vi beveger oss over i den alternative filmverdenen, finner vi en ytterst merkelig utgave av Pan fra Canada. Kultregissør Guy Maddin eksperimentelle Twilight Of The Ice Nymphs (1997) må sies å være en løs Hamsun-adaptasjon, og inkluderer dessuten elementer fra Prosper Mérimée sin novelle La Vénus d’Ille (1837).
Forestill deg Pan i en fantasiverden som heter Mandragora, teatralsk fremført som et gresk drama, med bisarre og fargerike iscenesettelser. Forestill deg Pan med Shelley Duvall som eier av en strutsefarm; Glahn er ikke en avtroppet løytnant, men har nettopp blitt løslatt fra fengsel, og er – i motsetning til de andre rollefigurene – tydelig dubbet. Forestill deg at Edvarda ser ut som en persisk prinsesse; at Eva er en gravid skognymfe, som ber til en statue av Venus, og som i all hemmelighet har drept sin ektemann. Med andre ord: Forestill deg noe helt annet enn Hamsuns Pan.
Twilight Of The Ice Nymphs er den første filmen Maddin skøt på 35mm, og kan nok først og fremst anbefales til dem som allerede har et forhold til regissøren. Om Hamsun ikke skjønte bæret av Harald Schwenzens versjon av Pan i 1922, kan man jo bare undre seg over hva han ville tenkt om Maddins syretripp.
*
Blant de mange som har forsøkt å fange det distinkte ved Hamsuns Pan på film, er det få som har lyktes like godt som Harald Schwenzen. Stumfilmen fra 1922 har en «ren» kvalitet ved seg; den legger seg tett opp mot forelegget, men uten å snuble i litterære tråder. I en periode der norsk film hadde lave kunstneriske ambisjoner, bidro Schwenzen til å heve nivået, og selv om han aldri laget film igjen, har mange tråkket i de cinematiske fotsporene debuten etterlot seg.