Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Milos Formans Gjøkeredet (1975) vises fra og med torsdag 23. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Vi returnerer til Milos Formans klassiker Gjøkeredet (1975). Inspirerer filmen fortsatt til diskusjon, slik den gjorde for femti år siden?
Gjøkeredet («One Flew Over The Cuckoo’s Nest») var enormt populær i sin samtid. Den tjente nest-mest penger av alle kinofilmer i 1975 (bare forbigått av Haisommer), og vant de fem mest ettertraktede Oscar-prisene (film, regi, manus, mannlige og kvinnelige hovedrolle). Gjøkeredet er basert på Ken Keseys bestselgende roman fra 1962, og adaptasjonen var på trappene i mange år før den omsider ble realisert av den tsjekkiske nybølge-regissøren Milos Forman.
Jack Nicholson er uforglemmelig i rollen som R.P. McMurphy, en småkriminell sjarmør som flyttes fra fengsel til et psykiatrisk sykehus der han skal utredes for psykisk sykdom – selv om ledelsen der (og vi) mistenker at McMurphy bare later som han er «klin gæren» for å få romsligere soningsforhold.
Filmen åpner med at McMurphy ankommer institusjonen, som befinner seg i den landlige delstaten Oregon i nordvestlige Amerika. Han blir raskt introdusert for de andre pasientene, og avdelingens ledende sykepleier, Nurse Ratched, en rolle skuespiller Louise Fletcher tolker med så overbevisende autoritet at hun aldri ble forbundet med noe annet siden. Både Fletcher og Nicholson vant Oscar-priser for sine prestasjoner, og Gjøkeredet markerte sistnevntes store kommersielle gjennombrudd som en av de største stjernene i New Hollywood.
I dialogen nedenfor deler vi noen tanker om hva en klassiker som Gjøkeredet kan fortelle oss i 2025, femti år etter premieren, og hvorfor den fortsatt er relevant og virkningsfull.
*
LO: På overflaten er Gjøkeredet er en film om psykisk helsevern og hvordan R.P. McMurphy opplever institusjonen som pasient. Et mer underliggende tema er individualitet. Milos Forman diskuterer hvordan man definerer seg selv, sin karakter og personlighet, i møte med andre mennesker og et system som forventer at vi tilpasser oss en slags normalitet.
K: Ja, denne filmen handler virkelig om noe – og jeg husker fortsatt hvor sterkt inntrykk den gjorde da jeg så den første gang, som tenåring. Men jeg ser samtidig at mange av spørsmålene den stiller, fremstår mye tydligere og mer relevante for meg nå, som voksen. Hva gjør oss såkalt “normale”? Hva gjør oss “syke”? Historien om McMurphy og gjengen han møter i Gjøkeredet er egentlig en symbolsk fortelling om individets forhold til et fellesskap, og hvordan en autoritær, styrende kraft kan undertrykke dette.
LO: Noe av poenget med Gjøkeredet var å fremstille skyggesider ved psykisk helsevern – og særlig behandlingsmetoder som innebærer tvang og belønning/straff. Vi ser at systemet har liten forståelse for den enkeltes behov – og det umenneskelige ved systemet er personifisert av Nurse Ratched.
K: Hvis vi ser på filmens skildring av psykisk helsevern, hentes jo McMurphy fra fengsel over til behandling. I dag er det vel dessverre oftere motsatt, i alle fall i USA, at mennesker med psykisk sykdom heller plasseres i fengsel enn på behandlingsinstitusjon. Ifølge amerikanske National Institute of Mental Health (NIMH) avvikles stadig flere psykiatriske institusjoner der, samtidig som det stadig bygges nye fengsler.
LO: Ingen som har sett Gjøkeredet kan glemme scenene der Nurse Ratched med jernhånd prøver ut samtaleterapi, og McMurphy saboterer opplegget fordi han gjennomskuer hvordan hun forenkler pasientenes historier og personlighetstrekk, og virker helt ute av stand til å gi dem varmen og omtanken de trenger.
K: Ja, men det betyr ikke nødvendigvis at hun vil dem vondt, selv om hun er filmens antagonist. Milos Forman bygger ikke opp noen sympatistruktur rundt henne – vi ser henne sjelden på nært hold, får minimalt innblikk i hennes indre liv og tilbringer lite tid med henne utenfor maktrollen hun utøver. Vi blir aldri ordentlig kjent med Ratched – hun blir ikke menneskeliggjort, hun er systemet hun arbeider for.
LO: Hvis vi hadde fått bli med Ratched hjem etter jobb, blitt kjent med familien hennes, sett henne ta et glass rødvin foran TV-en etter en lang arbeidsdag – da hadde vi kanskje forstått henne bedre. Selv om noen av handlingene hennes er utilgivelige – som når hun manipulerer Billy Bibbit (Brad Dourif) eller indirekte bruker lobotomering som en form for avstraffelse, nærmest som en henrettelsesordre.
McMurphy er ikke noen utpreget sympatisk type, egentlig, men fordi vi kommer så tett på ham, blir vi en alliert. Man kan jo si at i Gjøkeredet er alle egentlig “helten” i sin egen fortelling, inkludert Ratched, om vi forsøker å se historien fra hennes perspektiv – for hun gjør vel egentlig bare jobben sin? I alle fall frem til hun bikker over i faktisk ondskap/sadisme (i de nevnte i scenene).
K: Ja, den tanken kan man leke med, en slags The Zone of Interest-variant «hjemme hos» Ratched, som pragmatisk og uanfektet går på jobb? Om ikke Gjøkeredet er så radikal, må jeg nevne at filmen nå ved gjensyn fortsatt var i stand til å ryste meg. Sekvensene som viser hvordan lobotomering ble utført gjorde sterkt inntrykk på publikum i sin tid, og disse er fortsatt vanskelige å se på.
At lobotomi faktisk var såpass vanlig, er også interessant – her i Norge ble det første gang utført i 1941, ved Gaustad sykehus i Oslo. Og prosedyren ble utført ved de fleste av våre psykiatriske institusjoner, frem til metoden ble avviklet over tid – den siste lobotomeringen i Norge skal ha funnet sted i 1974.
Med en slik kontekst, blir følelsen av autentisitet i Gjøkeredet også mer håndfast. Og Formans regi dyrker en uflidd realisme også i filmspråket, noe som var typisk for den postklassiske Hollywood-filmen. Pasientene på institusjonen er dessuten så overbevisende spilt at de føles ekte – og mange av dem var det. Men Danny DeVito, Christopher Lloyd og Brad Dourif skulle eksempelvis få innholdsrike skuespillerkarrierer i Hollywood, men de virker helt integrerte i miljøet på avdelingen.
LO: Ja, én ting er at Nicholson og Fletcher begge vant velfortjente Oscars, men disse bifigurene er vel så imponerende gestaltet. Milos Forman klarte å få de profesjonelle skuespillerne og amatørene til å dyrke én spillestil, samtidig som det legges stor vekt på at alle fremstår som individuelle typer, jamfør filmens tematikk. Foto og klipp underbygger skuespillernes timing og bidrar til å skape “friheten” de har til å definere hvem de er foran kameraet. Det blir aldri stivt eller kunstig. Hvor ofte er det man ser så oppslukende godt skuespill?
K: Ikke ofte! Og det er ikke bare sånn at vi «husker den som god», Gjøkeredet har virkelig tålt tidens tann. Du og jeg har jo også helst spesifikt erfart dette, da vi for et par år siden hadde gleden av å vise denne filmen til elever i videregående skole, med Den kulturelle skolesekken (DKS). Ideen kom fra Akershus sin DKS-produsent Truels Rigvår (den gang Viken fylkeskommune), som var helt overbevist om at dagens unge kom til å ha rikt utbytte av filmen. I forbindelse med restaurering og relansering, ble det mulig å vise filmen i høy kvalitet på kinoer rundt omkring på Østlandet. Men før første elevmøte var vi likevel ganske usikre på hvordan filmen kom til å bli tatt imot, husker jeg.
LO: Ja, vi hadde allerede forsøkt på noe lignende med Monty Pythons Life of Brian (1979), og da merket vi at humor kan ha datostempling – det var litt kleint å være til stede under visningene der ungdommene gav tydelig uttrykk for hva de syntes: De var helt tause.
K: Andre seanser var mer vellykkede, men i og med at Gjøkeredet til dels er en komedie, fryktet vi tilsvarende respons. Men det skulle vise seg å være ubegrunnet, tenåringene ble faktisk virkelig revet med – ikke minst av Jack Nicholson! Og jeg tipper et par av dem fikk mareritt om Louise Fletcher.
LO: Nicholson fikk mange nye fans, ja, de spurte om anbefalinger og søkte opp The Shining på mobilene sine. Formidling funker! Og så var det åpenbart at Milos Formans regivalg og fokuset på tematikken rundt autonomi og frihet – og tvang i psykiatrien – fortsatt engasjerer.
K: Det er med andre ord mange gode grunner til å returnere til Gjøkeredet på stort lerret, nå som Cinematekene viser den i restaurert versjon.
*