Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Anthony Minghellas Den engelske pasienten (1996) vises fra og med torsdag 10. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Skuespiller Juliette Binoche er i mai aktuell som jurypresident på filmfestivalen i Cannes, og i anledning Cinematekenes visninger av Den engelske pasienten (1996) denne uken presenterer vi fem uforglemmelige Binoche-roller.
Helt siden gjennombruddet i André Techinés Rendez-vous (1985) for førti år siden har Juliette Binoches nærvær vært synonymt med fransk filmkunst av høy kvalitet, og utover 1990-tallet fikk hun også en internasjonal karriere – som gjorde henne til stjerne da hun vant Oscar-prisen for beste birolle i nettopp Anthony Minghellas historiske drama Den engelske pasienten.
I fjor fylte Binoche 60 år, og karrieren er like vital og variert som før — hun er stadig nysgjerrig på utfordrende roller, og jobber ofte med unge regissører. Første halvdel av hennes filmografi er likevel den mest særegne. Perioden fra gjennombruddet med Rendez-vous og Leos Carax’ Ondt blod (1986) frem til midten av 2000-tallet, ga oss en rekke risikovillige og kunstnerisk markante rolleprestasjoner.
«I love following someone. In doing so I can actually find my place, and that can also change the director’s perception and way of handling things. But I like to participate and to share—that’s my clay,» har Binoche uttalt i et intervju med The Criterion Collection – en refleksjon som kaster lys over hvordan hun med en intuitiv åpenhet og forvandlingskraft lar rollefigurene strømme gjennom seg. I Kieslowskis Blå (1993) forener hun indre stillhet og emosjonell intensitet, mens hun i Michael Hanekes Ukjent kode (2000) gestalter en moderne, europeisk uro – i et fragmentert narrativ om utenforskap.
Å løfte frem kun fem roller fra Juliette Binoches karriere er ikke så lett, og hun har i tillegg også samarbeidet med utallige auteurer – som gir henne stor bredde. Fra mestere som Claire Denis, Hirokazu Kore-eda, samt Haneke, Kieslowski og Kiarostami til idiosynkratiske figurer som Bruno Dumont, Naomi Kawase og Olivier Assayas, og så over til blockbusterinnsats for Gareth Edwards (Godzilla) og Rupert Sanders (Ghost in the Shell). På veien har Binoche også jobbet med to norske regissører, Erik Poppe og Anna Gutto. Og nesten uansett rolle: alltid med en fryktløshet som gjør henne til en av samtidens aller mest interessante skuespillere.
Nedenfor presenterer vi et utvalg med fem uforglemmelige Binoche-roller.
*
Ondt blod (1986, Carax)
Juliette Binoche fikk et gjennombrudd med rollen som Anna i Leos Carax‘ hypnotiske kjærlighetsdrama Ondt blod («Mauvais sang», 1986). Som den gåtefulle kvinnen fanget mellom to menn tilfører Binoche en sår melankoli, til en film som ellers pulserer av energi og stilistisk overskudd. Med subtilt spill (men intenst nærvær) binder hun sammen fortellingen, der en dødelig epidemi sprer seg blant unge som har sex uten kjærlighet.
Den nå avdøde fotografen Jean-Yves Escoffier ga filmen dens hypnotiske utseende, en eksplosjon av karmosinrødt og fløyelsblått mot beksvart bakgrunn – en stil man gjerne forbinder med David Lynch, men som Carax var enda tidligere ute med. Ondt blod er en av de mest ikoniske filmene innen cinéma du look, drevet mer av stemning og visuell poesi enn klassisk narrativ struktur. Likevel er det Binoche som gir filmen sin emosjonelle dybde, en rolig kraft midt i Carax’ stormfulle uttrykk. (Noen år senere leverte Binoche en ny fantastisk prestasjon for Carax i De elskende på Pont-Neuf.)
*
Blå (1993, Kieslowski)
Juliette Binoche gjør så en ny bemerkelsesverdig rolletolkning i Blå (1993), den første filmen i Krzysztof Kieslowskis Tre farger-trilogi. Hun spiller Julie, en kvinne som mister både sin ektemann – en berømt komponist – og datteren i en tragisk bilulykke. Etter denne katastrofen, forsøker Julie å trekke seg bort fra alle menneskelige bånd, i jakten på en form for «frihet». Binoche uttrykker denne indre kampen med subtile, men kraftfulle virkemidler: i blikket, kroppsspråket og i sine pauser mellom ordene.
Blå skiller seg ut i trilogien ved sin visuelle originalitet og den unike bruken av musikk. Zbigniew Preisners komposisjoner fungerer ikke bare som et musikalsk bakteppe, men som en integrert del av fortellingen, et verktøy som også Binoche benytter for å uttrykke Julies indre tilstand. Når musikken går i takt med hennes egne emosjonelle bevegelser, blir det tydelig hvordan filmen utfordrer tradisjonelle narrativer. Binoche bærer nesten hele filmen alene, og hennes tilstedeværelse gir Kieslowskis visjon dybde og resonans.
[Klikk på bildet for å se et eksempel fra Binoche i Blå.]
*
Den engelske pasienten (1996, Minghella)
I Den engelske pasienten leverer Juliette Binoche en varm og nyansert prestasjon som Hana, en kanadisk sykepleier fanget i krigens ruiner. Hun pleier den titulære figuren (spilt av Ralph Fiennes), en mann som har mistet alt, men Hana bærer også på sin egen bakhistorie, der mennesker hun kommer nært som regel rammes av en tragedie. Hennes omsorg for den døende pasienten, og relasjonen hun utvikler med Kip (Naveen Andrews), speiler en sårbarhet – som Minghella klarer å holde akkurat et steg unna det sentimentale. Den engelske pasienten ble sitt års store Oscar-fenomen, med ni priser totalt, og Binoche vant for beste kvinnelige birolle.
Minghellas filmatisering av Michael Ondaatjes roman var et storslått prosjekt, en episke periodeskildring og brede strøk i den sentrale kjærlighetshistorien. For Binoche er det igjen særlig i de stille øyeblikkene at hun lyser opp. I scenen der hun beveger seg gjennom det forfalne klosteret, blir hvert blikk og hver berøring ladet med en inderlighet som løfter filmen. Hun spiller med en tilstedeværelse som gjør at Hanas indre liv trer tydelig frem – uten at det egentlig sies rett ut. Den engelske pasienten er fylt til randen med patos, så Binoches stillferdige nærvær blir et anker for publikum – og bidro sterkt til at filmen fikk så stor oppslutning i sin tid.
*
Ukjent kode (2000, Haneke)
Juliette Binoche er en døråpner til Frankrike for Michael Haneke når hun bidrar i den østerrikske regissørens første frankspråklige prosjekt, Ukjent kode. Filmen består av lange, uavbrutte tagninger, og det klippes først når perspektivet i scenen glir over fra én rollefigur til en annen. Denne krevende, episodiske strukturen gir hver skuespiller begrenset tid på lerretet, men også stor frihet og kraft innad i hver tagning. Binoche spiller den mest minneverdige figuren, Anne, en skuespiller som befinner seg midt i et emosjonelt og profesjonelt spenningsfelt. Hun gjør krevende roller innen film og teater, blant annet i et urovekkende prosjekt der hun skal spille en kvinne som holdes fanget. Binoche (som også gjør et minneverdig portrett av en skuespiller i Olivier Assayas’ Clouds of Sils Maria) får frem en dyp ensomhet i Anne, og Hanekes manus om spenninger og misforståelser i et samfunn preget av kommunikasjonssvikt, gir rollen noe uavklart og urovekkende.
Senere, i Skjult («Caché», 2005), bygger Binoche videre på denne evnen til å formidle intens spenning med små virkemidler, med en ny form for undertrykt bekymring, og hennes evne til å uttrykke det usagte i Hanekes filmer markerte en utvidelse av hennes rekkevidde som skuespiller. Binoche mestrer de tause, men ladede øyeblikkene som definerer den østerrikske mesterregissørens filmverden.
*
Certified Copy (2010, Kiarostami)
Certified Copy er en av to filmer Juliette Binoche gjør med den iranske regissøren Abbas Kiarostami (Shirin fra 2008 er den andre), og dette samarbeidet åpner for en helt annen dynamikk enn i hennes tidligere filmer. At den iranske regissøren her i tillegg gjør sin første film i Europa, gir enda et nytt element. Binoche spiller en kvinnelig gallerieier, hvis ideer om kunst, kjærlighet og språk settes på prøve gjennom en intens dialog med den britiske forfatteren James Miller (William Shimell). Samtalen, som utspiller seg en solfylt ettermiddag i Toscana, starter som et tilsynelatende tilfeldig møte, men utvikler seg til et dyptgående drama der Binoche viser sin evne til å balansere sårbarhet med intellektuell styrke.
Abbas Kiarostami, med sin sans for det subtile, lar Binoche gå nennsomt frem – rollefiguren er full av mysterier, men filmen gir få svar. Sammen skaper de et rom der publikum stadig må stille spørsmål ved hva som er ekte og hva som er reprodusert. Gjennom Binoche får vi et nært blikk på denne forvirringen og kompleksiteten, og hun tilfører filmen en dybde som gjør at det umiddelbare narrativet åpner opp for et større spørsmål om kunstens rolle i vår forståelse av livet. Med sin eleganse og emosjonelle presisjon gjorde Binoche nok en fascinerende rollefigur i Certified Copy.
*